Logrende lykke

Hadde jeg vært en hund, ville jeg ha logret hele kvelden

Hadde jeg vært en hund, ville jeg ha logret hele kvelden

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Hver eneste dag når jeg står opp, blir jeg møtt av en logrende hale og en snute som stikkes inn i hånda mi og ber om kos. Den forventningsfulle pelsdotten ruller over på ryggen og spør med blikket: Har du tid til å klø meg på magen?

Det får meg til å smile.

For meg ligger det mye glede i det å ha dyr. Jeg smiler av hestene mine. Det kan være de enkleste ting – som at han som vanligvis viser sure ører til enhver som nærmer seg høyet hans, godt kan dele det med den lille shetlandsponni-hoppa ved siden av.

Raringen, tenker jeg, og smiler.

Vi er forskjellig. Men alle har vi noe som gir oss den varme, gode, lune følelsen som følger med et smil.

Ved siden av dyrene, har linedance blitt min store gledeskilde. Hadde jeg vært en hund, ville jeg ha logret hele kvelden på dans.

Jeg smiler når jeg ser video av linedansere i andre land og tenker at de er akkurat lik meg. Jeg smiler når jeg ser at vi kan de samme dansene og tenker at det er fantastisk at man kan reise hvor som helst i verden og finne mennesker som man har så mye til felles med.

Jeg smiler når jeg ser damer, for det er for det meste damer som danser linedance, på både 70 og 80 år som danser og koser seg.

Trim, musikk, avkobling og sosialt samvær, samtidig som man trener hjernen til å huske forskjellig trinnkombinasjoner: Det gjør noe med deg.

Linedansen gir meg ukentlig innskudd i smilebanken. Dermed er smilekontoen stor når det røyner på. Den er god å ha hvis man blir litt sliten. Smilekontoen er liksom en buffer som gjør at jeg tåler mer motstand.

Bedre med en solid smilekonto enn en fet bankkonto, tenker jeg, så lenge man har sånn noenlunde det man trenger. Det gjelder å jakte på innskudd til smilebanken.

Hva som gir det for den enkelte, er jo individuelt.

Noen blir glade av hagearbeid, andre av å gå på ski, noen av å lese, andre av å samle postkort. Vi er forskjellige.

Det er lett å tenke: Hvordan i all verden kan han eller hun holde på med slikt og bruke tid og penger på det? Men det bør man egentlig ikke gjøre. Svaret er at de fyller opp smilekontoen. Det bør man applaudere. Det kommer omgivelsene til gode. Jeg tror glade mennesker blir litt snillere og mer overbærende av å ha en stor smilekonto.

Noen interesser er man bare født med, slik dyreinteressen alltid har vært for meg.

Andre er det mer tilfeldig at man faller for. Ofte er det takket være menneskene man treffer. De som åpner opp døra med masse engasjement, kunnskap og tålmodighet. Ære være slike gledesambassadører.

Samtidig kan engasjement gjøre en sårbar. Det man brenner sterkt for og er glad i, blir personlig. Det blir en del av deg.

Busta reiser seg fort hvis noen angriper det jeg er glad i, eller de som fyller opp smilebanken, enten det er dyr eller mennesker. Det er ikke alltid så lett, men det gjelder å forstå at andre har det på samme måten.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags