BLOGG Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nå er det like før jeg kommer til å klikke i vinkel. Jeg kjenner det i hver pore i huden, selv hårstråene mine har fått følelse, ned i den minste DNA-streng vrir jeg meg. Hvis en til kommer bort til meg med lei-seg-øyne og snakker til meg (eller enda verre, ungene) med lei-seg-stemme om hvor fryktelig det er at vi ikke skal feire julen sammen….. da kan det faktisk hende jeg «lapper til» vedkommende. På ånkli. Det er kun oppdragelsen min, og lovverket, som har stoppet meg. Men hvor lenge jeg kan holde det inne vet ingen.
Det er ikke synd på oss!
Vi er ikke rike men vi har (mer enn) nok av det vi trenger. Ingen fryser. Ingen er sultne. Ingen lurer på om vi kan sove i en seng. Alle vet vi at vi er elsket, det finnes alltid mat i kjøleskap og fryser. Vi har til og med faste senger, rene klær og så høy temperatur i stua at vi ikke må kle på oss etter dusjen.
Det er kun en ting som forsurer min tilværelse for tiden på grensen til KLIKK. De som synes det er så trist at vi ikke skal feire julaften sammen. Løft opp nesa fra navlen din, puss brilla og se rundt deg før jeg blir skikkelig gretten.
Det er ikke synd på oss!
Ja, julaften er koselig. Ja, det er bare julaften en gang i året. Ja, den er så proppfull av tradisjoner og forventninger at det nesten er dømt til å mislykkes på et eller flere punkter. Men det er fortsatt bare en kveld av 365. Jeg kommer til å få en super julaften med nær familie. Jentene kommer til å feire med far og besteforeldre i Spania. Ingen av oss kommer til å gråte oss i søvn. Det er helt sant.
Men det finnes de som gjør det. Som krøller seg sammen til en ball, gjemmer seg under dyna og drømmer om usynlighetskappa til Harry Potter. Ikke bare på julaften. For noen er dette hverdagen. De hadde vært fra seg av glede om de hadde vært like trygge som oss en gang i året. Den ene dagen. Tenk om deres hverdag hadde vært like forutsigbar som vår hverdag.
Det er ikke synd på oss!
Det er (nesten) alltid et varmt måltid hver dag. Mat blir servert (minst) fire ganger daglig. Leiligheten er ren og ryddig. Klærne er rene, hele og ligger brettet i kommoder. Alle de vi ikke bruker, vel og merke. De andre hender jeg finner slengt over en stol. Lekene som ikke er i bruk ligger under sengene i respektive skuffer. Det er tid og ro for spill og turer. Vi tør å ta både de morsomme og vanskelige samtalene. Vi vet nesten på klokkeslettet neste gang vi sees.
Det er barn som ikke vet hva som venter dem når de kommer hjem fra skolen. Flasker, slag, rot, gammel mat, tomt hus eller full fest? Det er fedre som blir fortalt at de aldri gjør noe bra nok eller godt nok. Som kjenner på følelsen av å aldri helt strekke til, som bøyer nakken i mens de tenker på hvor udugelige de er mens de tappert kjemper videre.
Det er mødre som ikke vet om de klarer dekke over gårsdagens slag med nok sminke slik at de kanskje kan møte venninnene om partneren synes det er greit at de går ut etter at alle «plikter er utført». Det finnes barn som klarer lage bedre drinker enn italienske bartendere, som forteller bedre standup- jokes enn de proffe på «Latter» enda de bare er barn.
Det er ikke synd på oss!
Dem er det synd på. De fortjener omtanke. Å gre alle aleneforeldre eller skilsmisseunger med samme kam er så naivt at det grenser til idioti. Nei vent….. Det er det faktisk. Dette er her spade for en spade tankegangen virkelig kommer til sin rett. Det er idiotisk.
Det er ingen som slår meg. Det er ingen som kjefter. Jeg vet akkurat hva som venter meg når jeg kommer hjem. Om det var tomt for melk når jeg dro er sannsynligheten ganske så høy for at det fortsatt er tomt om jeg ikke har vært i butikken i mellomtiden.
Det er ikke synd på oss!
Ungene sløver med nettbrett, drikker kakao med krem mens de tiner seg hjemmebakte skillingsboller i mikrobølgeovnen etter skolen. Bombegruppa i Oslo ville vært imponert av deres evne til å fininnstille tiden for perfekte boller som ikke ender i kattetunge eller knekte tenner.
De skriver ønskelister og planlegger hva den ene søsteren skal kjøpe til den andre. De åpner kalendere og teller ned til jul. De er pinlig like alle andre barn på godt og vondt. Men de har to hjem. Og de har ikke bare en men to julaftener i år. Det kan dere tro de synes er skikkelig ille, forresten. Stakkars de arme små. Og ja, jeg sier det med en stemme som det ikke drypper ironi av. Det renner over, type stri vårflom, av ironi. Men selv om det renner over … Kan man ikke drukne i den.
Det er ikke synd på oss!
Jeg kan til en viss grad utvise en form for forståelse her jeg sitter med fråden i munnviken. Mine lange, julerøde negler (ja, mine…. ikke alle bloggere har betalte negler) hamrer mot tastaturet. Bare tanken på at man ikke skal feire julaften, eller andre dager, med barna sine virker kanskje helt uutholdelig. Jeg respekterer deg. Jeg respekterer dine tanker og meninger. Og jeg innrømmer at jeg ikke kunne se for meg dette for få år siden.
Men husk en ting der du står med din (men for meg: klamme) hånd på min skulder mens du sukker trist. Ser på ungene mine som løper rundt oss og forteller meg hvor trist du synes det er at vi ikke skal feire jul sammen. Og ja, akkurat høyt nok til at de hører det (har du glemt at ungenes hørsel øker proporsjonalt med at de voksne senker sin). Din stemme, og dine ord, forplanter seg. Ting, sagt nok ganger, blir til slutt en form for en sannhet. Hva mener du jeg skal si til dem etter at du har reist hjem til ditt?
Selvsagt skulle jeg mer enn gjerne feiret julaften sammen med mine egne barn. Da jeg gikk gravid var ikke dette hverken drømmen og målet. Ingen gifter seg og forestiller seg livet som skilt? Men det føles ikke bedre å møte lei-seg-øyne, lei-seg-stemme kombinert med en nakke som definitivt burde vært justert av en kiropraktor….
Det er ikke OSS det er synd på.
Les innlegget og flere andre fra Anja på hennes blogg, Avdeling Holt her!