IS og fremmedkrigerne

TO DEBATTER: Hva vi bør gjøre mot IS og hva vi bør gjøre med radikalisering her hjemme, er to separate debatter, skriver FFI-forsker Thomas Hegghammer i denne kronikken for RB. FOTO: NTB SCANPIX

TO DEBATTER: Hva vi bør gjøre mot IS og hva vi bør gjøre med radikalisering her hjemme, er to separate debatter, skriver FFI-forsker Thomas Hegghammer i denne kronikken for RB. FOTO: NTB SCANPIX

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

KJEMPETILBUD: Nå får du tilgang til RB+ for kun 1 krone i en hel måned!

Kronikk Thomas Hegghammer, Forsvarets forskningsinstitutt.

Ekstrem islamisme er på frammarsj både i Midtøsten og Europa. Tusenvis av vestlige fremmedkrigere har reist til Syria, og den «islamske staten» (IS) truer regionen. Men IS og fremmedkrigerne utgjør to forskjellige problemer som må håndteres ulikt.

IS er en stor militær organisasjon som har vokst fram i kjølvannet av krigene i Irak og Syria det siste tiåret. En nødvendig forutsetning for gruppens framvekst var invasjonen av Irak i 2003, som dramatisk endret maktfordelingen mellom landets sunni- og sjiamuslimer. I den påfølgende borgerkrigen oppsto grupper som Al-Qaida i Irak, som senere skulle bli til IS.

Den andre hovedårsaken er det shia-dominerte irakske regimets diskriminering av sunnimuslimer i årene etter invasjonen. Spesielt under statsminister Nouri al-Maliki fra 2006 til 2014 ble sunniaraberne politisk og økonomisk marginalisert. Selv om opprøret i Irak stilnet noe etter 2007, var det tilstrekkelig misnøye blant sunniaraberne til å holde liv i radikale opprørsgrupper.

Den tredje grunnen er borgerkrigen i Syria. Den gjorde at IS’ forgjenger ISI, som i 2011 var ganske svak, fant et fristed hvor den kunne vokse. Uten Syria-krigen ville IS antakelig forblitt en liten terrorgruppe i Irak. I stedet ble det en geriljagruppe på 30.000 soldater som i dag kontrollerer en tredjedel av både Syria og Irak.

IS må altså forstås som et produkt av krig og et uttrykk for misnøye blant Irak og Syrias sunnier. De slutter seg ikke til IS fordi de er ideologisk hjernevasket, men fordi IS tilbyr beskyttelse og hevn mot det de oppfatter som sjiamuslimsk undertrykkelse fra Bagdad og Damaskus. Denne konteksten forklarer også delvis IS’ brutalitet. Borgerkrigene i landene har vært ekstremt blodige, og IS er langt fra de eneste som har utført halshogginger, tortur og massehenrettelser.

Hvis IS bare var en gjeng blodtørstige fanatikere uten støtte i lokalbefolkningen, ville det vært lett å knuse dem militært. Men IS nyter en viss lokal sympati fra en befolkning som ser verden veldig annerledes enn vi gjør. Der vi ser barbari, ser de krigens nødvendigheter. Der vi ser humanitær intervensjon, ser de en konspirasjon mot sunnimuslimer. IS utgjør altså en kompleks politisk og militær utfordring som ikke kan løses med rå makt alene.

IS har som kjent tiltrukket seg store antall fremmedkrigere, deriblant flere titalls fra Norge. Men fenomenet har røtter i vårt eget samfunn. Det er ikke IS som er årsaken til at vi har fremmedkrigere; IS er bare det siste og mest prominente vertskapet for en type aktivisme som har pågått i mange tiår.

Fremmedkrigere er mennesker som i utgangspunktet ikke er berørt av konflikten, men som oppsøker krig fordi de føler en tilhørighet til en av partene. Vi snakker altså om ideologi og identitet mer enn om selvopplevd lidelse. Sentralt i de islamistiske fremmedkrigernes verdensbilde er ideen om at alle sunnimuslimer er ett folk med ansvar for hverandres sikkerhet. Mange vanlige muslimer uttrykker sympati med trosfeller i andre land, men det er bare i de radikale islamistmiljøene at denne solidariteten gis et militært innhold. Muslimsk fremmedkrigervirksomhet henger altså tett sammen med radikal islamisme. De fleste fremmedkrigerne er religiøse mennesker med tilknytning til islamistiske miljøer i hjemlandet.

Framveksten av islamisme i Vesten de siste 20 årene har komplekse årsaker, hvorav de fleste har med forhold her i Vesten å gjøre. Islamismen tiltrekker seg hovedsakelig unge mennesker med innvandrerbakgrunn som av ulike grunner opplever utenforskap og som finner mening og trygghet i en motkultur. Det er mange veier inn i radikale miljøer, men poenget er at radikalisering i Vesten har lokale årsaker og bare i noen grad kan forklares med geopolitikk i Midtøsten.

Hva vi bør gjøre mot IS og hva vi bør gjøre med radikalisering her hjemme er altså to separate debatter. Den første handler om militærstrategi: Hva er den beste måten å svekke IS på? Vil en vestlig intervensjon hjelpe eller gjøre ting verre? Kan vi vinne kampen mot IS uten å gjøre noe med den syriske borgerkrigen? For et lite land som Norge kommer i tillegg alliansepolitikken: Kan Norge la være å delta militært når de fleste av våre allierte bidrar?

<div id='outstreamvideo'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('outstreamvideo'); }); </script> </div>

Radikaliseringsdebatten handler om andre ting: Bør Syriafarerne straffes? Hvordan kan vi forebygge fremmedkrigervirksomhet? Hvordan skal vi få bukt med ekstremt tankegods i enkelte muslimske miljøer? Her snakker vi om problemstillinger som ligger nærmere kriminalitetsforebygging og integrering enn opprørsbekjempelse. Selvsagt er det en viss sammenheng mellom de to fenomenene. At IS er sterke og framstår som en stat virker tiltrekkende på en del radikaliserte muslimer i Vesten. Og jo flere som reiser, jo større blir radikaliseringsproblemet her hjemme når de kommer tilbake. Det er derfor all grunn til å jobbe hardt mot både IS og radikalisering i Vesten samtidig. Men de to kampene må føres med ulike midler.

Radikaliseringen i Vesten har lokale årsaker

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags