Gå til sidens hovedinnhold

Starten på utvekslingsåret var utrolig tøft, men jeg angrer ikke et sekund

Artikkelen er over 5 år gammel

BLOGG Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Denne høsten er det ett år siden jeg sto med sommerfugler i magen på Gardermoen: Lille meg skulle ut i den store verden.

Etter å ha gått gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen, gikk det opp for meg hva jeg var på vei til å kaste meg ut i. Hva var det jeg egentlig holdt på med, var jeg gal som reiste ifra alt og alle jeg var glad i, jeg var på vei til et annet kontinent, uten noen kjente.

Skal jeg være ærlig med dere, så var starten på utvekslingsåret mitt utrolig tøft. Jeg byttet familie en del ganger, det var ikke noe galt med familiene, jeg klarte bare ikke føle meg hjemme.

Hjemlengsel

Jeg slet utrolig med hjemlengsel, og det kom til det punktet at jeg nesten reiste hjem. På utveksling vil du gå gjennom dager hvor du føler deg helt alene, og hvor tårene ikke vil slutte å renne. Men fy søren det var verdt hver eneste tåre. Jeg angrer ikke ett sekund. Alt det jeg lærte av den smerten og gleden jeg følte på. Jeg kunne aldri tenkt meg å bytte ut mitt utvekslingsår med noe annet, fordi jeg lærte så masse.

Les bloggen om hele utvekslingsåret her!

Jeg har opplevd ting som jeg aldri ville opplevd her i Norge. Det å komme ut av komfortsonen er så utrolig godt. Jeg har lært meg at alle gjør feil, det er helt naturlig, og det er ikke flaut å spørre etter hjelp når jeg trenger det.

Etter en måned i San Antonio, fikk jeg en ny familie. Jeg flyttet inn og vi ble bedre kjent, og vertsmor er en av de mest omsorgsfulle menneskene jeg noen gang har møtt. Når rådgiveren sa det var for sent for meg å være med på en sport, tok hun seg av det og fikk meg med på danselaget for skolen, noe som var en drøm som kom i oppfyllelse for meg. Jeg er helt imponert, hun lærte meg så utrolig masse. Jeg hadde også verdens beste vertssøsken, de var utrolig talentfulle og hadde like stort hjerte som mammaen sin.

Tok lappen i USA

Den siste tiden i USA gikk ut på å være masse med venner. Vennene mine og jeg hadde masse overnattinger, vi grillet, vi bakte kaker, dro til bassenget og alt mulig hyggelig. Det var utrolig godt å tilbringe tid med de fantastiske vennene jeg hadde fått der.

Det båndet jeg fikk med vennene mine i USA var helt uvirkelig, vi kunne snakke om absolutt alt. Det var som om vi hadde kjent hverandre hele livet. Jeg hadde såpass gode karakterer gjennom hele året, derfor var det ikke nødvendig med eksamen i alle fag. Min siste eksamen var i dans, hvor jeg skulle koreografere en dans. Jeg valgte å danse til sangen «See you again», siden den passet så godt inn i situasjonen som var.

Midt i alle eksamener hadde jeg oppkjøring, som betyr at jeg tok lappen i USA. Jeg var så utrolig nervøs men jeg besto, og det var en utrolig god følelse! Da jeg var ferdig på skolen dro jeg og familien på ferie til South Padre Beach. Midt i alt dette fikk jeg post fra EF, som inneholdt et brev jeg skrev til meg selv i New York. Det var helt uvirkelig å lese, og det var rart å se hvor mye engelsken min hadde forbedret seg, uten at jeg har lagt merke til det selv. 

God å komme hjem

Dagen før jeg skulle reise hjem lå jeg i sengen, med alle tankene mine. Jeg psyket meg selv opp til å reise hjem. Hvordan skulle dette bli. Hvordan skal livet bli når jeg kommer hjem, er alt som før? Ett år kan endre masse, det er så utrolig mye som kan skje. Hvordan ville ting vært hvis jeg aldri hadde reist. Jeg skal reise hjemmefra, for å komme hjem.

For ett år siden, ante jeg ikke at jeg kom til å møte en så fantastisk familie, som jeg kom til å bli så glad i. Det å stå på flyplassen var noe av det verste jeg noen gang har gjort. Jeg ville bare ha noen dager til, eller en måned. Det var hjerteknusende å sette seg på flyet. IEC'en (International Exchange Cordinator) min gjorde en utrolig bra jobb, hun endret flybillettene sånn at jeg og hun andre norske jenta i San Antonio fikk fly hjem sammen. Det var utrolig godt å ha noen som var der med meg, og som gikk gjennom det samme. Det er mange som sier at de forstår at det er vanskelig å reise, men hvis du ikke har vært en utvekslingsstudent, vil du aldri forstå, uansett hvor mye du prøver.

Da jeg landet i Norge, var det helt uvirkelig. Mamma og pappa sto med en stor plakat, og jeg bare løp fra all bagasjen min for å klemme dem, det var mildt sagt en etterlengtet klem. Da jeg kom hjem var jeg helt utslitt, det var helt rart å være hjemme igjen, bare det å høre norsk var helt merkelig. Da vi kom hjem skulle jeg bare en tur ut i bakhagen, og der satt hele familien samlet. Det var så utrolig godt å se alle igjen.

Nytt perspektiv

Få dager etter at jeg kom hjem gikk ferden videre til vakre Balestrand, en liten bygd hvor jeg går på skole. Jeg fikk møtt mange av vennene mine som er avgangselever, og vært sammen med dem. Det var på en måte godt å være tilbake samtidig som det var helt uvirkelig. Sommerferien har gått så utrolig fort, jeg har knapt hatt noe tid for meg selv. Jeg har snakket masse med vertsmor og venner fra Texas. Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for alle som var der for meg gjennom de dagene i USA som var tunge.

Til de som tok seg tid til å være våkene med meg og motiverte meg til å komme gjennom dagene når jeg trengte det. Jeg er også utrolig takknemlig for alle som fortsatt er her for meg, fordi det er ingen selvfølge, som sagt, ett år kan endrer mye. Heldigvis for meg er alt er det samme, jeg ser bare verden med ett litt annet perspektiv enn før

Kommentarer til denne saken