«Kjære søte, lille pike. Våkn opp!»

Lisa Bergum Andersen – blogger. FOTO: Privat

Lisa Bergum Andersen – blogger. FOTO: Privat

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Før var våren den verste tiden for Lisa. For da visste hun at sommeren var rett rundt hjørnet. Sommeren som oset over av usikkerhet og selvdestruktive tanker.

DEL

BLOGGSola begynner å varme gjennom vinduet om morgenen, og det drypper fra alle tak. Det lysner, og folk begynner å komme ut av hulene sine. De gnir seg i øynene og er klare for å våkne opp av dvale. Det er vår! Den beste tida på året..

Det var en tid da jeg ikke syntes det. Våren var den verste. For da visste jeg at det snart var sommer. Sommer var deilig, men vondt. Sommeren oset over av usikkerhet og selvdestruktive tanker. Blant alle disse menneskene som nå begynte å våkne fra dvale, var alle de pene jentene. Jentene med stor J. Disse vakre, glamorøse herlighetene som strever opp og ned gatene hele sommeren. Med en gang sola skinner, kler de av seg, dukker opp og stjeler alle kjærestene våre.

Trodde jeg. Jeg var helt overbevist, hver sommer, om at de en dag kom til å kapre min. Jeg kunne se det. Jeg så alt. Jeg så alt, til og med det han ikke kunne se selv. De hadde blendet han, fanget han. Med sine lange tynne ben, og flagrende hår. Med sine forførende øyne og svulmende bryster..

Hver vår. Usikkerhet, redsel, liten, naken, bitterhet, hat. Jeg ville helst mure han inne. Så han ikke kunne se, ikke fristes. For om han ble det, ble han borte. For jeg var ikke bra nok. Jeg var erstattelig, alltid. Det hjalp ikke at jeg var snill, omsorgsfull, og gjorde alt for han. Det eneste som telte var at jeg var ikke pen nok. Jeg kunne alltid bli penere, og jeg var ikke den peneste. Jeg skulle være den peneste i verden for han. 

Jeg kunne våkne om morgenen, av hat. Jeg hadde drømt at han hadde latt seg friste. Han hadde funnet henne. Den peneste. Og det var ikke meg. Når vi våknet om morgenen, var jeg sint. Sint på den stakkars gutten som lå ved siden av og holdt rundt meg. En stakkar som ikke skjønte en dritt når han åpnet øynene.

I hodet mitt var det virkelig! Helt virkelig. Det verket i hele kroppen, jeg gråt og ristet. Jeg var redd og sint, men mest av alt knust. Fordi dette var virkelighet. MIN virkelighet.

Det hjalp ikke hva han sa, hva andre sa. Jeg trodde ikke på det likevel. Han løy, alle løy. Det var nytteløst. Nytteløst for ham, og for meg. Jeg visste at jeg ødela, men jeg ville ikke slippe opp. Jeg skulle være forut. For da kunne jeg, når dagen han forlot meg kom, da kunne jeg si; JEG VISSTE DET! Jeg VISSTE jeg ikke var bra nok!

Jeg ser tilbake, og jeg blir redd. Redd for hva tanker kan gjøre med oss. Redd for hvor langt vi drar oss selv ut i selvpining og ødeleggelse. Hva er det som driver oss? Jeg har aldri blitt såret, eller hatt kjærester som har gitt meg grunn til mistro.

Jeg har hatt fine faste forhold med gutter som har gjort alt for meg. Men psyken er rar. Det kan være en fiende. Og vi må ta kampen. Og vi må gjøre det selv. Vi må velge.

Lisa Bergum Andersen – Blogger

Lisa Bergum Andersen – Blogger

Livet er tøft! Det er mange store utfordringer hele tiden, som vi må velge hvordan å håndtere. Vi er redd for å dø, men å dø er enkelt. Det er LIVET som er vanskelig, men desto bedre er det da å overleve! Det er da du er tøff!!

Kjære lille søte pike. Du som sitter der nå, der ute, og ønsker deg et annet sted. Våkn opp. Våkne opp fra den drømmen du har. Den er ikke virkelig. Det er bare hodet ditt som fucker med deg! Vit at alt blir bedre, vit at du vil klare deg.

Våkne opp, å se at det som skjer der ute er hysteri, ødeleggelse, og desperasjon! Reis deg opp, rop ut – HER ER JEG! Vær stolt, vær sterk! For en dag, vil du, som meg, sitte å se tilbake med rak rygg, og si : jeg klarte det. Jeg valgte livet, og overlevde, som BARE meg, og 100 % ekte.

Les flere innlegg fra Lisas blogg her.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags