Da diktaturet fortrengte demokratiet

Måtte flykte: Mens stortingsrepresentantene hastet med tog til Hamar, svevde bombeflyene over Stortinget.

Måtte flykte: Mens stortingsrepresentantene hastet med tog til Hamar, svevde bombeflyene over Stortinget. Foto:

Av
DEL

Leserbrev 

Få ukas viktigste kommentarer og innlegg fra Romerikes Blad med nyhetsbrev rett i eposten hver lørdag

Det var avgjørende for demokratiet vi er så stolte av i dag at toget som passerte Lillestrøm stasjon, tidlig om morgenen den 9. april 1940, nådde Hamar så Stortinget fikk besluttet å avvise å overgi seg til okkupasjonsmakten.

Blant de som var om bord i dette ekstratoget på vei til Hamar befant det seg stortingsrepresentanter og funksjonærer samt nødvendig utstyr fra Stortinget.

Nasjonalforsamlingens folk begynte arbeidet grytidlig denne historiske dagen. Som for eksempel stortingssekretær Leif Thorsholt. «Tirsdag den niende april 1940 klokken fire om morgenen fikk jeg i mitt hjem telefonisk ordre om å møte på Stortingets kontor øyeblikkelig. Hurtigst mulig bega jeg meg til kontoret», skriver Thorsholt i sin rapport.

På Stortinget møter han stortingspresident Hambro som beordrer de ansatte å hurtigst innkalle samtlige representanter til å møte på Østbanestasjonen. De skal reise til Hamar med ekstratog klokken 07.15.

Hektisk arbeid

Det starter et hektisk arbeid for å få fatt i representanter enten via telefon eller bil, henting av koner og bagasje – og bestilling av busser. Thorsholt og andre ansatte på Stortinget får av gårde både representanter, funksjonærer og nødvendig utstyr til Hamar. Alt samtidig med at luftangrepet på Oslo er i gang.

Stortingsrepresentanter, regjering og kongehus har startet flukten fra de tyske troppene. Stortingsmøtet på Hamar må etter hvert flykte videre til Elverum, tyskerne er rapportert å være på Jessheim.

I dag, den 9. april 79 år etter, bør vi minne hverandre på at frihet og demokrati ikke er en selvfølge

Tone W. Trøen

Solid forankret i troen på de rettigheter og plikter nedfelt i Grunnloven, de demokratiske spillereglene, og stilt overfor den største krisen i moderne norsk historie ender stortingsmøtet på Hamar og Elverum med Elverumsfullmakten. Med den overdro Stortinget sin myndighet til regjeringen så lenge krigen varte. Den 18. juni 1940 gikk dog det gjenværende presidentskapet med på å foreslå å trekke Elverumsfullmakten tilbake, avsette konge og regjering, og erstatte dem med et riksråd. Det endte heldigvis med kongens andre «nei».

Tilbake i Stortingsbygningen skriver sekretær Thorsholt videre i sin rapport; «Etter at alle representanter og funksjonærer var reist, lot jeg inngangsdøren til bygningen låse. Selv ble jeg på kontoret, og beordret betjentene å være en stund utover, om noe skulle komme på».

Noen timer senere marsjerer et par hundre tyske soldater opp Løvebakken. De stanser foran porten og gjør holdt. Thorsholt observerer dem gjennom vinduet. Når han til slutt må åpne døren for tyske offiserer, tar de umiddelbart Stortinget i bruk. Vaktposter blir utplassert ved alle innganger.

Fortrengte demokratiet

Fra dette tidspunkt var Stortinget inntatt av det tyske regimets representanter. Under store deler av okkupasjonstiden holdt den øverste tyske myndigheten i landet til i stortingsbygningen.

Hver dag på vei inn til mitt kontor går jeg gjennom det ærverdige Eidsvollsgalleriet, som reichskommisar Josef Terboven brukte til sitt kontor.

Umiddelbart etter 9. april flyttet Quisling for en periode inn på stortingspresidentens kontor. Lagtingssalen ble ombygd og blant annet brukt til rettssaker.

I stortingssalen var det sjelden møte. De som ble holdt der var langt fra folkestyrets idealer. Ingen åpne debatter og avstemninger, der representantene kunne stemme ut fra parti og hjerte.

Nazistiske symboler ble plassert i lokalene. I fem år ble stortingsbygningen brukt til diktaturets formål. Diktaturet fortrengte demokratiet, både fysisk og politisk.

Da det første stortingsmøtet i det frigjorte Norge ble avholdt den 14. juni 1945, var alle okkupasjonsmaktens symboler fjernet. Bygningen var gjenreist som demokratiets hjerte.

I dag, den 9. april 79 år etter, bør vi minne hverandre på at frihet og demokrati ikke er en selvfølge, men verdier vi må kjempe for og verne om – også i dag.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags