Denne artikkelen ble første gang publisert før seriestart i 2002 i forbindelse med at det var 25-årsjubileum for det fantatstiske 77-laget fra Lillestrøm som tok «The Double», vant både serie og cup. Saken er en blanding av interjuer med spillerne vi fikk tak i fra den gang og personlige betraktninger fra artikkelforfatterne, som begge fylte ni år i løpet av jubelsesongen.

Siden artikkelen sto på trykk, er dessverre keeperkjempen Arne Amundsen gått bort. LSKs mestvinnende spiller døde i 2014, bare 62 år gammel.

Alle som er gamle nok og elsker fotball, glemmer aldri 1977. Det er det beste året noensinne. LSK vant «The Double» og rystet mesterlaget Ajax i europacupen. De gule og svartes jubelferd fulgte vi på Åråsen. Men det var ikke alltid lett for 8-9-åringer under 140 centimeter på strømpelesten å få med seg alt. I -77 var det alltid fullpakka på Åråsen. I hver eneste kamp. Men vi visste råd, og brukte småguttsjarm for å komme helt fram til reklameplakatene rundt banen. Hvis vi sto på tærne var det akkurat nok til å gløtte over og ut på den irrgrønne parketten. Hvilket syn som møtte oss!

Vi så det beste laget noensinne. 1977 er fotballens år 0. LSK hadde tidenes lag og Rosenborg rykka ned med Nils Arne Eggen. Både året før og året etter hadde vi mesterlag, men 77-laget var magisk. Hadde gutta holdt sammen lenger, hadde vi vunnet europacupen. Ja vi kunne stilt som landslag og blitt verdensmestre. Men utpå høsten var det slutt. Noen ble, men altfor mange forsvant.

Hvor er det egentlig blitt av alle gutta?

Frank Grønlund

Vi fikk ikke lov å dra på Bislett for å se første serierunde mot Vålerenga. «Vi var for små», påsto mutterne våre. Men vi var sikre på seier likevel. En av heltene som ble på Åråsen karrieren ut, og som fremdeles er her som sjef 25 år etter, Frank Grønlund, forteller:

- Vi gjorde ingenting for å dempe forventningspresset den gangen. Snarere tvert imot. Joe Hooley gikk ut i pressen og veddet 10.000 kroner på at vi ville vinne serien. «Hvis ikke kan dere begrave meg bak den gamle tribunen», sa han.

Husker du det, Hooley?

- Ja, LSK var regjerende mester fra 1976. Min oppgave var derfor enkel: Vinne gull på en enda bedre måte. Og det klarte vi. Laget hadde vinnerinstinkt og satte poengrekord.

Tore Kordahl

Også Tore Kordahl, midtstopperen som ville gjort Rune Bratseth til en sinke i løpsduell, husker 4-0 seieren over VIF i første runde.

- Jeg kom alene med keeper på 0-0 og kunne blitt første målscorer den sesongen, men bommet. Ergerlig, for førstemann var lovet ny dress, mimrer Kordahl.

I stedet ble det Erik Karlsen som fikk dress med sleng i buksene og store jakkeslag.

Kordahl ble tro mot LSK inntil han ble hvisket i øret at hans tid var ute. Da ble det noen kamper for nyopprykkede Kongsvinger på tampen av en flott karriere.

- Jeg måtte nok bli fortalt av andre at min tid var ute. Ellers hadde jeg vel spilt ennå, humrer en av LSKs mange gullklokkemenn (26 landskamper) som i dag jobber i LillestrømBanken.

Erik Karlsen

Etter jubelforestillingen i 1. runde sto Mjøndalen for tur. Da var det så stint av folk at vi måtte klatre opp i furutrærne bak det ene målet for kunne se. Og hva vi fikk servert! Det var en fotballforestilling så morsom at furua rista av elleville småtasser som hang i greinene med den ene hånda og knaska Donaldkjærlighet med den andre.

Oppe i det hele ble det skrevet fotballhistorie med tidenes hat trick. Det var dressvinneren fra forrige kamp, Erik Karlsen, som nettet i det 4., 6. og 7. minutt. Erik var en av de artigste fotballpersonlighetene som spilte på Åråsen. Eminent teknikk og klare meldinger. Såpass klare at han og Hooley sa takk for samarbeidet etter bare ett år.

- Vi røk litt uklare. Det skyldtes mest rammebetingelsene. Jeg stiftet familie, etablerte elektrikerfirma og var på landslagssamlinger i tillegg til LSK. Jeg manglet overskudd til Hooley-disiplinen. Karlsen valgte VIF etter -77 og fikk et par greie sesonger der. Han var så vidt tilbake på Åråsen i 1980-sesongen, før han gikk til moderklubben Strømmen der han spilte litt, men coachet mest. Det gjorde han så bra at han brakte Strømmen opp i vår øverste divisjon i 1986.

- Mye av det jeg gjorde som trener, lærte jeg av Hooley.

De siste årene har Erik spilt litt old-boys, men i dag trener han mest for å holde en litt kranglete rygg i sjakk. Mannen bak tidenes hat trick er bosatt på Nerdrum i Fet og er selvstendig næringsdrivende.

Rune Hansen

Nesten alle på 77-laget fikk landskamper. Skulle bare mangle. De var jo de beste. Noen fikk altfor få. Rune Hansen var en av dem. Rask og moderne høyreback. Rene justismordet at han bare fikk én landskamp. Men landslagssjef Eggen valgte treige typer som Trond Pedersen fra Start. Eller enda verre, Svein Grøndalen. Rune, norsk fotball var ikke moden for deg. Hadde du vært brasilianer, ville du hatt flere landskamper. Etter to glitrende sesonger for oss, valgte Rune dessverre å dra tilbake dit han kom fra. Til Vålerenga.

- Det var Terje Olsen og min overgang fra VIF foran 76-sesongen som skapte grobunn for dagens godmodige hat mellom klubbene. Følelsene var sterke og i pressen raste debatten. Saken ble til og med tatt opp i Vålerenga kirke. Og VIFs husdikter «Waldemar Gråter´n» unnlot ikke å minne om at Judas Iskariot fikk lønn som fortjent ...

Rune ga seg da det begynte å bli mye «je» og «itte» i Vålerenga-garderoben. Men han holdt det gående i mange år i ulike Oslo-klubber i lavere divisjoner, lenge som spillende trener. I dag er han kjent som eks-leder i VIF Fotball, men er bosatt i Lillestrøm og arbeider som adm. dir. i Landgraff & Flintab Vekter.

Terje Olsen

Den andre det ble holdt bønn over var Terje Olsen. Terje var en skikkelig fotballcowboy fra Nittedal, lettere hjulbeint, skjorta uttapå og Lemmy-bart. Ganske lik sønnen Lasse i spillestil, men dobbelt så god. Det var umulig å ta fra ham ballen. Hvis han ikke scoret selv, endte den som regel hos Tom Lund som gjorde resten av jobben - som i cupfinalen mot Bodø/Glimt. Terje var en høyt elsket spiller på Åråsen i to sesonger.

- Det var mye tut og kjør før Hooley kom. Han lærte meg at det var noe som het defensive oppgaver. Men han syntes nok jeg var litt slapp. Jeg måtte løpe «doggy» etter treningene mens de andre gutta sto i vinduet på klubbhuset og så på, forteller han.

- Nå følger jeg med sønnen min, Lasse, ellers blir det lite fotball. Jeg holdt på som spillende trener i Gjelleråsen til jeg var 40. Jeg har gjort mitt, sier nittedølen, som senest for to uker siden fikk tilbud om ny trenerjobb i samme klubb, men takket nei.

Tom Lund

Alle med en snev av fotballinteresse har for vane å innlate seg på diverse rangeringer av tidenes ditt og tidenes datt. Diskusjonen om tidenes norske fotballspiller, er helt uinteressant. Når trøndere og bergensere prøver seg med «Kniksen» eller «Ivers», er det bare å riste oppgitt på hodet. Tom Lund er tidenes spiller. Ingen diskusjon. Det visste vi smågutta allerede før vi hadde lært å lese.

Vi hadde t-skjorter med Tommy på ryggen og vi hadde Gola fotballstøvler på beina, kjøpt på Arnfinn Sport i Flisbyen. Ingen andre enn en Tom Lund fikk eget skomerke. Tommy var verdens beste. Bare sterk lojalitet og flyskrekk gjorde at han ikke ble kaptein og hjerne i Ajax eller Bayern München. Ajax ville ha ham som Johan Cruyffs erstatter. Til sammenlikning: Ivers spilte i belgisk 2. divisjon, Kniksen i Skottland.

- Tommy kunne gjøre alt med ballen og blitt akkurat hva han ville, kommenterer Hooley. Han mener spillere som Tommy bare dukker opp hvert 30. år. Han beskriver Tommys sjeldne talent på denne måten:

- His talent was as rare as shit from a rocking horse.

Etter gullferden i -77 spilte Tommy i ytterligere fem sesonger før han la opp. I 1985 var han på plass som trener og sikret seriesølv og cupgull. Året etter ble det seriegull. Etter en turbulent 90-sesong avsluttet han sin trenergjerning og holdt seg unna fotballen. I dag er Tommy selvstendig næringsdrivende og tilbake på banen. Blant mye annet har han investert i storkiosk på Åråsen med gode spillfasiliteter, han dyrker sin travinteresse og er golfspiller med svært lavt handicap. Ballunikumet kunne blitt best i golf også.

- Hadde vi holdt sammen og utviklet 77-laget videre, kunne vi foregrepet Rosenborgs dominans i norsk fotball, mener Tommy som på sedvanlig vis er beskjeden når han skal beskrive egen og andres innsats fra den gang.

- Det var mange som var gode, sier han.

Gunnar Lønstad

- Hva, er det 25 år siden! Gunnar Lønstad husker -77 som om det var i går, og kan først ikke tro at det er så lenge siden. Gunnar kom til oss fra Gjøvik. Han glitret ikke mest, men han var den uunnværlige grovarbeideren. Han var en av trenerens mest betrodde menn og var sikker på laget. Og hvem glemmer vel de viktige scoringene hans. Arbeidsjernet dunket inn 1-0 i den legendariske Ajax-kampen. Og som et verdig og følelsesladd farvel sikret han cupseier mot Moss i -81 med sitt 3-1 mål.

I dag er han bosatt på Gjøvik, spiller old-boys og arbeider i Bravida på Hamar. To-tre ganger i året drar han til Åråsen for å se sitt kjære LSK.

- Det mest spesielle den gang var hvordan vi ble betraktet rundt om i Norge. Det var mye buing og piping, spesielt på Tommy. Vi var så gode at vi ble hatet, minnes Lønstad.

Per Brogeland

Per Brogeland dukket plutselig opp på en LSK-trening våren -77 Han var ferdig fysioterapeut fra Berlin. Ung og talentfull.

- Sesongen før hadde jeg pendlet mellom Berlin og Myhrer stadion for å spille for Eidsvold Turn i vår nest høyeste divisjon. Foran -77 var det meningen at jeg skulle til Strømsgodset, men havnet i stedet på Åråsen.

Per merket at han ikke hadde Hooleys vintertrening bak seg, men fikk likevel nok kamper til å bli dobbeltmester. Det ble bare ett år på Per. Etter -77 ble det Eidsvold Turn og fysioterapipraksis i Gjerdrum.

- Jeg angrer litt på at jeg ikke tok et år med bare fotball. Men det var andre tider. Vi kunne ikke leve av fotball den gangen, sier han. Etter mange år i Eidsvoll som spiller og trener ble det kvinnelandslag, KIL, LSK og LASK Linz fra trenerbenken. I dag er han talentutvikler i Akershus fotballkrets og trener for kvinnenes U-21 landslag.

«Per, you´re a nice guy, friend with everybody, except the ball». That's why you play, Gunnar (Lønstad), skal Hooley ha sagt en gang.

Leif Hansen

Leif Hansen er ekte LSK-gutt som debuterte på A-laget allerede i 1966. Trofaste Leif spilte på alle plasser, til og med som keeper i 3. divisjon en gang. Han la opp etter 1980-sesongen og ble senere assistenttrener i LSK. Han bor fortsatt i Furuskauen i Lillestrøm og jobber som landmåler, akkurat nå med anleggsstikking på Strømmen Storsenter. Han har opprettholdt kontakten med Joe Hooley og brevvekslet litt med «jernmannen».

- Han var utrolig skarp. Og kompromissløs. Han ga oss en a-ha-opplevelse og viste at vi ikke kunne så mye om fotball som vi sjøl trodde. Men det der med jernmann var mer en image. Bak fasaden banket det et varmt hjerte, sier Leif Hansen som følger laget tett på Åråsen.

Jan Birkelund

Jan Birkelund (f.1951) kom fra Skeid foran 77-sesongen og fikk med seg 33 A-landskamper. Han måtte gi seg rett før 79-sesongen på grunn av et hjerteinfarkt. Norges beste midtstopper gjennom flere sesonger, og etter manges mening den beste stopperen på Åråsen noensinne, døde så altfor ung. Jan Birkelund ble bare 32 år gammel.


Arne Amundsen

Arne Amundsen sto som en klippe i 11 sesonger. -77 var den første og beste. Maler´n var en taktiker av rang, sto alltid riktig plassert og trengte nesten ikke slenge seg. Lang manke. Han var ikke bare en av landets beste keepere, han var den peneste også. Han sleit ut et uendelig antall reservekeepere. Det var først da en ung Frode Grodås stilte ultimatum foran 88-sesongen at Arne måtte si takk for seg. Etterpå var han en tur i Strømmen. Så fulgte treneroppgaver i LSK. Nå har han gitt seg.

- Fotball har vært livet i 30 år. Når søndagen kommer nå, gjør jeg andre ting; drar på hytta, raker i hagen, vasker en bil.

Den gamle keeperhelten lyder nesten lyrisk når han beskriver vanlige søndagsaktiviteter.

Georg Hammer

Georg Hammer kom til Sportsklubben samtidig med Birkelund. I likhet med den tidligere politimannen Frank Tømmervåg, har han flyttet hjem til Kristiansund. Det skjedde i høst da han fikk jobb som idrettskonsulent i kommunen. «Goggen» beskriver tida i LSK som rene himmelriket.

- I dag tjener gutta mer på en måned enn vi gjorde på tre år. Vi hadde noen bonusordninger og fikk innimellom noen gavekort. Men de var det som regel vanskelig å få løst inn. Men vi var jo non-amatør og ble kjøpt fri til trening. Alt var lagt til rette.

- Og så hadde dere som de første egen firmabil?

- Jaså, du husker de gule Honda Civic´ene. Det var mye reklameskrift på dem. Jeg husker jeg synes det var litt flaut fordi alle glante så fælt. Da jeg dro til Kristiansund på ferie, pleide jeg å parkere på bygrensa og ta taxi inn, flirer Hammer og legger til:

- Vi hadde jo avtale med Skotvedt, og jeg husker vi fikk tilbud om å kjøpe den større modellen, Accord, etterpå. Da var K-bank sponsor, og de besørga billige billån. Jo da, vi fikk noen fordeler. Men det var strevsomt. Vi jobba døgnet rundt med sivil jobb og fotball, og familien skulle vi også ta oss av. Det ble dårlig timespris og fortjeneste. Men sånn tenkte vi ikke den gangen. Det var jo så moro, sier «Goggen» som var fast på «Englene», landslaget som kvalifiserte seg til boikott-OL i Moskva i 1980.

- Hooley gjorde en kjempejobb som skapte et skikkelig lag med arbeidsmoral av så mange individualister. Han fikk oss til å jobbe for hverandre. Vi spilte egentlig en slags Drillo-stil, men enda bedre. Du verden, det var ei artig tid.

Tor Egil Johansen

- Jeg må få lov til å være litt ego, sier Tor Egil Johansen når han blir bedt om å trekke fram én bestemt kamp fra 1977:

- Hjemme mot Moss i sjette serierunde. Jeg putta to og fikk ni poeng på VG-børsen. Det var herlig, men det å score mot et Ajax-lag fullt av stjerner på Ullevål er det vanskelig å beskrive uten å bruke for mange klisjeer. Det var helt uvirkelig. Vi trakk 20.000 i flomlyset, og banka proffene. De skjønte ikke en dritt, gliser Toro som husker at det var ei heksegryte i returen nede i Amsterdam.

-

Tommy sa at alle mann måtte i forsvar og at vi skulle spille langt på ham, så skulle han ordne resten. Men Hooley sa nei. Han ville spille offensivt som på hjemmebane for å overraske. Men denne gangen var nederlenderne forberedt. Kampen begynte med at Maler´n fikk et batteri i hue fra tribunen, så scora Birkelund sjølmål. Vi fikk kjørt oss det nede, men var som alltid farlige på dødball. Trur en ball var i treverket på 3-0. De var livredde når Grønlund, Birkelund og Lønstad kom opp på corner. Med 3-1 hadde vi vært videre.

«Toro» kom fra Skeid i 1976 og hadde to store sesonger på Åråsen før han vendte tilbake til Torshov-klubben.

- 77-laget er det desidert beste jeg har spilt på. Hadde det fått lov til å utvikle seg videre, hadde Sportsklubben hatt samme posisjon som RBK i dag. Forresten var det litt artig at RBK rykka ned det året, fleiper «Toro» som i dag jobber som teamleder for grafisk produksjon i Paintbox i Oslo.

- Hooley var verdens beste trener og ingen var som Tommy. Det var to fine år. Det var seriøst den gangen, men det var en del som røyka på spillermøtene. Spesielt Terje Olsen. Han røyka i pausen også. Men ellers var Hooley jævlig streng.

- En gang møtte jeg på en januartrening ett minutt over tida fordi kjerringa hadde bilen og ble sein på en handletur. «Toro, you are not training today», slo Hooley fast. Jeg trente likevel med B-laget for å få ei økt. Mens jeg sto i dusjen etterpå, ville Hooley ha meg med på spillermøte. «Det blir vanskelig, for jeg trener ikke i dag», svarte jeg. Jeg venta spent på reaksjonen hans, og det var å utnevne meg til visekaptein.

Joe Hooley

Trener Hooley husker episoden

- Jeg har aldri tryglet noen om noe som helst. Men jeg gjorde et unntak for Tor Egil Johansen, og ba ham om å bli på Åråsen da han skulle tilbake til moderklubben, forteller Joe Hooley. Han beskriver midtbanespilleren med 52 landskamper som motoren på 77-laget. Hooley mener Lillestrøm på den tida var en ledende klubb, ikke bare i Norge, men i hele Norden.

- Hvem vet hva det kunne blitt til dersom ikke så mange spillere hadde forsvunnet, og ikke minst om vi hadde hatt en annen ledelse på Åråsen. For den var ikke bra. De førte en skitten maktkamp, jeg fikk dårlig behandling, sier Hooley. Legenden som er blitt 63 år (i 2002, red. anm), legger ikke skjul på at han forlot Norge høsten 1979 som en nedtrykt mann. Selv i dag, 25 år etter, sitter bitterheten hardt i. Men han satte veldig stor pris på spillerne, og det gleder ham når vi forteller at gutta på laget har mange gode minner fra hans tid som trener.

Hooley trente Skeid i 1986, men har ikke hatt noen engasjementer etter det. I årene 1983-88 tok han sosiologi og statsvitenskap på universitetet i Leeds. I dag skranter helsa. Hooley har gjennomgått tre bypass-operasjoner og blodtrykket er altfor høyt. For to uker siden førte det til at synet på det ene øyet forsvant.

- Jeg er ikke på kamper lenger, men følger fotballen på TV, forteller Hooley som prater seg varm om norske spillere i engelske klubber. Spesielt Ole Gunnar Solskjær har imponert.

- Han er den beste norske spilleren i England nå. Men sammenliknet med Tom Lund, sier du? Det blir urettferdig. Solskjær rekker ikke Tom Lund til knærne ...