Stian kvitt skrekken

TRIVES: Til tross for garderobeskrekken i starten, synes Stian Ringstad at LSK-miljøet har tatt flott imot ham. FOTO: PER MORTEN SØDAL

TRIVES: Til tross for garderobeskrekken i starten, synes Stian Ringstad at LSK-miljøet har tatt flott imot ham. FOTO: PER MORTEN SØDAL

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Stian Ringstad visste ikke hvor han skulle gjøre av seg første gang han sto i LSK-garderoben. Nå er skrekken skiftet ut med premierenerver for 17-åringen.

DEL

Gutten fra knøttlille Bodding – mellom Haga og Årnes – kan lørdag bli den yngste spilleren som har startet en serieåpning for LSK i «nyere» tid.

Men hans første møte med LSK-spillerne i fjor sommer ble av det traumatiske slaget for unge Ringstad.

– Erland Johnsen tok meg med inn i garderoben og skulle presentere meg for alle spillerne. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg rødmet sikkert noe fryktelig. Plutselig sto jeg i samme garderobe som gutta jeg kun hadde sett på tv. Jeg var så nervøs som jeg nesten aldri har vært. Jeg tror ikke jeg gjorde noe annet enn å se ned i flisene. Det må ha sett helt latterlig ut, tror nesbuen.

Respekt

Også i tiden etter han ble LSK-spiller i fjor høst, lå 17-åringen veldig lavt i terrenget.

– Nå er det ikke noe skummelt, men det tok litt tid. Men respekten er der. Hvis en kar som Frode Kippe gir meg en klar melding, nikker jeg bare. Jeg tør ikke å si noe tilbake. Jeg prater vel verken høyt eller hardt, verken på trening eller i garderoben. Samtidig må jeg si at jeg oppfatter laget som en kjempegjeng.

Selv om respekten kanskje virker overdrevet, er den også forståelig. For ett år siden var Ringstad fornøyd med bare å få spilletid på andredivisjonslaget til Eidsvold Turn.

Hvis det neste året byr på en like stor omveltning, kan Åråsen bli byttet ut med Old Trafford og favorittklubben Manchester United.

– He, he. Ja, ting har skjedd fort. Men jeg er veldig bevisst på å holde beina godt plantet i jorda. Ellers vil det bare gå ut over meg selv. Samtidig har jeg en kamaratgjeng som er flink til å jekke meg ned, når de mener jeg er for høy på pæra.

Flytter

Ringstad bor fortsatt hjemme hos foreldrene. Hjemme på gutterommet henger det plakater av David Beckham, Ruud van Nistelroy og Rio Ferdinand.

Pendlingen til Åråsen og skolegangen på Rælingen videregående går i passasjersetet sammen med moren.

– Jeg kommer nok til å finne meg en leilighet i Lillestrøm snart. Samtidig er jeg litt spent på hvordan det blir å klare seg selv. Jeg er nok ikke veldig selvstendig. Får ikke håpe det bare blir Grandiosa til middag, humrer han.

Skolegangen er allerede forlenget med ett år. Og den videregående utdanningen skal fullføres.

– Jeg er vel en gjennomsnittsstudent, verken mer eller mindre. Men utdanning er viktig. Det er viktig å ha noe i bakhånd. Man vet aldri hvor lenge karrieren varer. Det kan være en takling, så er den over.

Både utdanning og fotball ligger i blodet til unggutten.

Hans onkel, Jo Lunder, gikk mot en lovende karriere i Lyn og var tatt ut til EM for 19-åringer da en takling i en skoleturnering plutselig både brakk beinet og knuste de lyse framtidsutsiktene.

– Han hadde heldigvis en god utdannelse. Jo er på mange måter en rollemodell for meg.

Back i business

Men om nesbuen ikke akkurat er noe supertalent med bøkene, har han vist spesielle ferdigheter på fotballbanen.

Ikke bare har han gått fra benken i andredivisjon og rett inn i Tippeligaen. Han har også skiftet posisjon.

Gutten, som de på Myhrer mente ikke hadde et eneste defensivt fiber i kroppen, er blitt venstreback.

– Jeg har fått høre det med fibrene en del ganger, ja. Da jeg pratet med Henning (Berg) første gang, sa han heller ingenting om hvilke planer han hadde. På den første treningen ble jeg plassert på backen, men det trodde jeg bare var fordi de ikke hadde noen andre å plassere der. Siden har det ikke gått en eneste treningen uten at jeg har spilt venstre back.

Tenkt mye på Stabæk

Og akkurat der kan han også havne lørdag, på den storslåtte åpningen av både Tippeligaen og Telenor Arena. Ringstad innrømmer at han har tenkt en del på forskjellige scenarioer, både gode og vonde.

– Men jeg har ikke hatt mareritt. Alle har sin første gang. Samtidig vet jeg at jeg må prestere på mitt beste for å henge med. Med min begrensede rutine er greit nok ikke godt nok. Samtidig er det ingen krise å ikke få spille heller. Mulighetene vil komme og det som er viktig for meg er å utvikle meg som fotballspiller. Jeg har tross alt en del år igjen med utvikling før jeg kan kalles rutinert. En del av spillerne kunne jo vært faren min, uten at de hadde vært spesielt tidlig ute.

Tilbake i Åråsen-garderoben sitter han fortsatt ytterst på garderobebenken på plassen han overtok etter Markus Kieseneber, med Tore Andreas Gundersen og Viktor Bjarki Arnarson som nærmeste naboer.

Nå er Arnarson og Kiseneber borte, mens Gundersen kan være på vei ut. Det samme er garderobeskrekken.

Stian Ringstad har nemlig ingenting å være redd for.

Artikkeltags