Står opp for sønnen

Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

LESERINNLEGG: LSK-legenden Tom «Bukken» Gulbrandsen gir i dag sin historie om overgangs-saken til sønnen Fredrik.

DEL

Undertegnede har alltid praktisert regelen som sier at alle konflikter som oppstår rundt en klubb skal løses innenfor klubbens vegger, og ikke i media.

De siste hendelser rundt min sønn har ikke fått meg til å endre denne oppfattelsen, men nå må jeg allikevel benytte media for å fortelle mine ord rundt familien Gulbrandsens liv med Lillestrøm Sportsklubb.

Kontrakter

Opp gjennom årene har Torgeir og undertegnede hatt lange diskusjoner rundt innholdet i kontraktene. Jeg har alltid kommentert klubbens manglende verdsettelse av klubbens mange og gode unge spillere. Det er uhørt at en ung spiller alltid skal ha all økonomisk risiko på sin side. Om alle optimale variabler i kontrakten skulle slå positivt inn, vil spilleren i slutten av kontrakten allikevel ikke være i nærheten av det mange av lagkameratene innkasserer. Hva tilsier at en innhentet spiller, som riktignok kan inneha en imponerende fotball-cv, er så mye mer verdt enn en lokal fremadstormende unggutt?

Kontraktsforhandlinger

Torgeir Bjarmann, Fredrik og undertegnede har hatt 4-5 samtaler i løpet av sesongen om Fredriks framtid i klubben.

Fredrik hadde opparbeidet seg god kunnskap om hva andre kunne motta i goder fra LSK, og ba om en kontrakt som sto i stil til en gjennomsnittskontrakt i stallen. Oppgradering av kontrakten ville ikke være noen betydelig økning fra det gitte tilbud, men svaret fra Torgeir var at det dessverre ikke var noen midler tilgjengelige til å bruke på dette formålet.

I utgangspunktet burde vi vel bare tatt dette til etterretning, men gjentatte ganger forsøkte jeg å bidra til at dette allikevel kunne ordnes ved at begge parter kunne gi og ta noe. LSK var dessverre ikke villige til å rikke seg en millimeter. Det må nok innrømmes at dette etter hvert ble en prinsippsak for Fredrik, og han følte vel at interessen fra klubben ikke var så stor som omverdenen fikk vite om.

Jeg respekterer standpunktet fra klubben, men jeg kan ikke akseptere at klubben mener avtalen ikke ble noe av fordi det ikke forelå noe motkrav. I hver eneste samtale jeg hadde med Torgeir ble Fredriks ønske nevnt. Om du mener at det ikke forelå et skriftlig motkrav er det riktig, Torgeir, men ærlig talt: Hadde klubben hatt et inderlig ønske om at dette skulle løse seg, er det jo ingen tvil om at Fredrik fortsatt hadde vært LSK-spiller i dag.

Min tid i LSK

I jula 1987 flyttet jeg fra Mjøndalen og inn i Alexander Kiellands gate, og siden gikk ferden videre til Romeriksgata hvor vi bodde i etasjen over de koselige svigerforeldrene til Tom Lund. Det er klart at alle vi som vokste opp her fikk det herlige LSK-blodet dypt inn i årene.

Som spillerfikkjeg en suveren mottakelse av lag og by, og fikk raskt etablert et elsk-forhold til stedet. Sportslig gikk det også bra, med sølv og gull i serien de to første årene, samt en mengde gode plasseringer resten av LSK-karrieren.

Jeg var en person som ga alt på banen, men hadde også et åpent og glad vesen utenfor. Det var viktig å diskutere sportsklubben med menneskene i byen, få tilbakemeldinger, registrere interessen, kjenne pulsen, oppleve sjela i Lillestrøm.

I min 10. sesong i Lillestrøm hadde jeg et par samtaler med klubben i mai og juni. Vi ble enige om at vi skulle signere en toårskontrakt i løpet av september. Jeg var 33 år, men allikevel i like bra form som i mine beste år. Jeg forsikret klubben at når jeg skriver under denne avtalen garanterer jeg å være like frisk og motivert siste dag i kontrakten som jeg er nå.

I september da vi satte oss ned for å signere fikk jeg beskjed om at klubben bare følte jeg kun var kapabel til å holde i ett år til. «Du skal få skrive under på en ettårskontrakt du, «Bukken».

Lillestrøm SK er klubben i mitt hjerte, men jeg hater urettferdighet, og sa at «det kan jeg ikke skrive under på». «Ok, da må du finne deg en annen klubb!».

De fire nederste lagene i eliteserien og de fire øverste lagene i Adeccoligaen tok kontakt, sammen med det laget jeg valgte. Jeg bestemte meg for å prøve å bidra til at lille LF Hønefoss i 2. divisjon skulle bli en toppklubb. De hadde aldri vært høyere enn 2. divisjon.

Og kroppen holdt jammen noen sesonger til. Jeg spilte seks sesonger i Hønefoss, og avsluttet som 39 åring med min beste sesong i Adeccoligaen noensinne. Jeg elsker fortsatt LSK.

Fredrik og LSK

Fredrik slet ut sine første små fotballsko i Fetsund. Han utmerket seg tidlig som en gutt som hadde det meste som trengs for å utvikle seg til en god fotballspiller. Egenskaper som fart, motorikk, fysikk og teknikk har/hadde han rikelig av.

Fredrik var titt og ofte med på LSKs A-lagstreninger, og allerede etter første trening virket gutten bestemt på hva han ville bli når han ble stor.

Han har gått gradene på de yngre landslagene, men debuten på Kristiansand stadion 6. mai 2009 er det som huskes som det til da største øyeblikket i hans fotball-liv. Siden har det gått slag i slag, før han foran denne sesongen vurderte om han skulle legge en ny plan for sin fotballkarriere.

Vi har hele tiden snakket jevnlig om karrieren hans. I år har jeg for første gang registrert tvil på om LSK er det eneste målet/veien for å oppnå utvikling. Han sier han ikke helt føler at han har hatt fått ut det potensial han mener han innehar.

Jeg leser mellom linjene en årsak til skepsisen: «Jeg scorer ikke nok mål». Omgivelsene har vært samstemte i sin oppfatning av Fredrik i år: Manglende målteft. Jeg er redd at undertegnede har mye av skylda.

Min oppfatning av hvordan en LSK-spiller skal te seg er formet gjennom flere år. Det viktigste for meg er at du skal vise at det betyr noe for deg å spille i den gule drakta. For at du skal vinne et Lillestrøm hjerte må du blø for drakta, og jeg føler ikke vi har mange nok slike typer i dag (jo, jeg vet det finnes unntak, Kippe og Riise).

Ofte har jeg sagt til Fredrik: «I dag er laget avhengig av deg. Det er du som må gå foran, det er du som skal vise motstanderne at dere får en helvetes vanskelig kamp i dag, det er du som må gå foran med en oppofrende fandenivoldskhet. Det er den du skal smitte laget med».

Jeg er stolt over den innsatsen og iveren han har lagt ned på denne måten. Det er imidlertid klart at spillestilen også har en ulempe: Det går ut over din egen sjanse til å være 100 prosent klar i toppen og fysisk klar til å ta de rette valgene foran kassa. Det høres sikkert ut som en unnskyldning, men jeg er overbevist om at Fredrik hadde truffet blink flere ganger om han hadde vært en midtspiss med en utpreget evne til å innta hoftefeste. Om det hadde gagnet laget tror jeg ikke.

Fredrik ble invitert til Molde da LSK hadde en fridag i forrige uke. Solskjær ville snakke med han, og ville også ha med undertegnede for å informere om sine planer og tanker for Fredrik og Molde i framtiden. Fredrik fikk et fantastisk møte med en stor helt, som ved siden av vår egen Tom Lund, er landets beste offensive fotballspiller gjennom tidende.

Solskjær tok seg tid til å gå igjennom sin egen karriere, og trakk paralleller til Fredrik. Han viste konkrete forbedringspunkter, og satte opp en framdriftsplan.

Helhetsinntrykket var alt en ambisiøs gutt på 20 år kunne ønske seg. Han ble forelagt en meget god kontrakt, og Solskjær fortalte nok en gang hvor fantastisk stor tro han hadde på Fredrik. «Vil du skrive under?», lød spørsmålet. Og hva lød svaret? «Jeg må ha en tenkepause», sier han.

Våkn opp folkens! Jeg er overbevist om at de fleste ambisiøse, talentfulle unge fotballspillere i dag ville ha skrevet under før Ole Gunnar Solskjær hadde rukket å stille spørsmålet ferdig.

Tenkepausen ble stort sett dominert av klubbens utsagn om hvor viktig han er, og av supporternes hets om hvor dårlig han er til å score mål, hvor illojal han er, og samtidig hvor usympatisk han er. Kanskje ble valget lettere enn han trodde. Jeg elsker fortsatt LSK, men usaklige angrep på min sønn er det som har gitt de sterkeste sårene.

Når han kommer tilbake til Åråsen i ei trøye som ikke er gulfarget, skal han selvsagt få høre at han nå er en av de bitreste motstanderne til LSK. Sånn skal fotballen være. Skrik og pip på han, ja, gjerne prøv å psyke han ut. Fredrik vil være en tøff motstander, men en «Judas» er han ikke. Langt ifra.

Sønn, lillebror og talent

Mathias, min 15 år gamle sønn og Fredriks lillebror, har spilt i LSK hele livet sitt. Han er superfan av LSK, broren sin og Chelsea.

Et godt fotballtalent som spiller på gutt 2. Er fortsatt litt veik i dueller, er ennå ikke helt innstilt på å gå i krigen, men jobber mye med teknikk og spilleforståelse. Han blir bedre for hver dag som går. Mathias har alltid vært veldig opptatt av hva avisene har skrevet om LSK, og i det siste har han blitt helt hekta på forumet og alle meldinger som er å lese om broren sin. I går sa han til meg: «Pappa, jeg vet ikke om jeg har lyst til å bli god i LSK, jeg».

Tom Gulbrandsen

Tidligere LSK-spiller

Artikkeltags