For mye for kroppen å bære

Mobbeoffer Elisabeth Engan snakket aldri om smerten. Det endte med at kroppen reagerte gjennom å bli lam. Nå har hun det mye bedre, men hun sliter fortsatt. 
FOTO: Lisbeth Andresen.

Mobbeoffer Elisabeth Engan snakket aldri om smerten. Det endte med at kroppen reagerte gjennom å bli lam. Nå har hun det mye bedre, men hun sliter fortsatt. FOTO: Lisbeth Andresen.

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Hun var knust innvendig, men våget aldri snakke om det. År med fortrengning endte i rullestol for mobbeoffer Elisabeth Engan.

DEL

Hun satt som alltid alene med matpakka da fem-seks gutter snek seg opp bak henne, presset henne bort til søppelkassa og tvang henne nedi.

Elisabeth Engan var søppel, fikk hun høre, og det var i søppelbøtta hun hørte hjemme. Men hun kom seg bare på beina igjen, uten en tåre eller planer om å sladre, og fortsatte lunsjen som om ingenting hadde skjedd.

– Slik reagerte jeg ofte, påpeker den i dag 19 år gamle jenta fra Lørenskog.

Som alle de gangene hun fikk høre hvilken hore hun var. Eller i skolegården når hun prøvde å henge seg på, men ikke fikk lov til å være med.

Mobbingen startet tidlig

Mobbingen, som startet tidlig på barneskolen, var så ille at Elisabeth gruet seg til skolen, hver dag, år etter år og til slutt utviklet alvorlig angst. Men hun kjente aldri helt på følelsen, sa aldri ifra verken med ord eller følelser om hvor trist og utstøtt hun følte seg. Helt til hun i 11-årsalderen plutselig ble lam, havnet i rullestol og periodevis var så svak at hun svarte med å blunke.

År med fortrengning ble til slutt ble for mye for kroppen hennes å bære, konkluderte de med i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP).

– Vi har tenkt at Elisabeth tilsynelatende har tålt mer enn hun kunne tåle, sier ledende klinisk sosionom Anne Mette Bjerknes ved BUP på Ahus, hvor Elisabeth i sjette klasse fikk diagnosen dissosiativ motorisk forstyrrelse.

Det vil si at hun mistet evnen til å bevege hele eller deler av flere kroppsdeler. En slik lammelse kan være delvis eller fullstendig, med dårlig koordinasjon, særlig i beina, som framtredende symptomer. Det resulterer i problemer med å gå eller tap av evnen til å stå oppreist. Men gjerne bare periodevis. De som rammes har også dager hvor de tilsynelatende er friske.

Bjerknes understreker at diagnosesystemet ikke baserer seg på årsaksforklaringer, men beskrivelse av symptomer. Belastende livshendelser og problemer, eller forstyrrede mellommenneskelige relasjoner, kan imidlertid utløse sykdommen. Og de som rammes, vil ofte benekte slike konflikter og vanskeligheter.

– Det er mye som tyder på at det er en sammenheng mellom Elisabeths fysiske lidelser og mobbingen, sier Bjerknes.

Foreldrene bekymret

Da Elisabeth rundt skolestart høsten 2006 startet samtaleterapi på Ahus, hadde hun dager hvor hun var fullstendig lam og verken kunne bevege seg eller snakke. Men hun kunne smile og det gjorde hun mye. Elisabeth ga uttrykk for at alt i livet var bra, og den samme fasaden holdt hun på skolen og hjemme.

Foreldrene så med bekymring på at jentungen alltid gikk alene til skolen og tilbrakte ettermiddagene hjemme mens de andre var ute og lekte. Men Elisabeth gjorde alt for å forsikre dem om at hun hadde det fint. Som da foreldrene, som hadde lite håndfast å komme med, men mistenkte at hun slet sosialt, åpnet for skolebytte. Elisabeth nektet, kun for å holde masken. Og da hun ikke sa fra med ord og følelser, tok kroppen ansvar på sin måte.

– Den sa ifra gjennom å bli lammet, og etter hvert svært bevegelseshemmet, forklarer Anne Mette Bjerknes, som med årene har sett mange eksempler på at situasjoner som utløser utrygghet og engstelse hos Elisabeth, har manifestert seg som kroppslige utfordringer.

Alvorlig

Mobbing slår ofte ut i moderate fysisk plager som hodeverk, kvalme, dårlig appetitt og svekket immunforsvar. Mobbeforsker Erling Roland kjenner også til noen tilfeller der personer har fått utmattelsessyndrom, trolig utløst av mobbing.

– Men det er generelt de psykiske ettervirkningene som er alvorlige, sier professoren i spesialpedagogikk ved Universitetet i Stavanger.

Han har ikke hørt om liknende tilfeller av Elisabeths lidelser, men påpeker at hun er ikke alene om å tie om problemene sine. Av de titusener av elever som i anonyme undersøkelser forteller at de blir mobbet i grunnskolen, sier kun halvparten ifra.

– Det å være utstøtt og mislikt er noe mange skammer seg over. Det kan også påføre stor skam ikke å kunne forsvare seg, forklarer Roland.

Mange vil også beskytte foreldrene sine, ikke påføre dem den smerten de tror det vil påføre dem, mener han. Og de frykter at foreldrene vil gripe inn på en måte som bare forverrer problemet. Dessverre har de ofte rett i den siste antakelsen.

– Det kan skje uten gode rutiner og kompetanse. Skolene har mye å gå på. Vi ser store forskjeller, sier mobbeforskeren.

– Jeg ville ikke vise at jeg var sårbar, forklarer Elisabeth, som kjenner seg godt igjen i professorens årsaksforklaringer.

– Og jeg var redd det ville bli verre hvis jeg sa ifra. Den innstillingen satt langt inne i meg, og det var vanskelig å endre på, forteller hun og trekker fram en episode som underbygger forestillingen om at det var best å holde kjeft.

– Kalte meg sladrehank

Det var en av få ganger hun våget å ymte frampå hva som plaget henne. Etter klassemøtet skyndte hun seg så ut for å unngå de andre. Men de tok henne igjen i gangen, stilte henne opp mot veggen og dannet en rømningssikker halvsirkel.

– De kalte meg sladrehank og sa at de kunne gjøre skoledagen min til et helvete, minnes Elisabeth.

Hun datt sammen til en ball og gråt. Så tørket hun tårene, gikk inn til en ny time og smilte til læreren.

– Det er faktisk første gang jeg forteller den historien til noen, forteller Elisabeth, som først drøye halvåret etter at hun startet i behandling på Ahus, våget å åpne seg.

10 år etter, når RB møter henne hjemme på Skårer, bærer hun preg av å ha fortrengt mange opplevelser. Samtidig snakker hun åpent og tilsynelatende uanstrengt om de barndomsminnene som hver dag forfølger og plager henne Noen ganger så mye at hun blir lam.

– Men jeg har lange perioder hvor jeg er bra nå, påpeker Elisabeth, som virker fysisk pigg denne vinterkvelden.

Foruten møtet med Ahus, ble overgangen til ungdomsskolen, da hun begynte et annet sted enn resten av klassen, et vendepunkt. Mobbingen avtok kraftig, symptomene viste seg sjeldnere, og selv om Elisabeth mistet mange skoledager, kom hun inn på videregående. Ved helse- og sosiallinja på Strømmen var skolehverdagen så plutselig helt super.

– Jeg møtte mye mer forståelse, sier Elisabeth og forklarer entusiastisk hvordan støtten fra lærere og medelever og miljøet i Løvlia barnehage på Løvenstad, hvor hun nå har praksis, har gjort hverdagen bedre enn noen gang.

– Noen ganger når jeg våkner, føler jeg meg trist og lei. Jeg kan ligge i senga og vil helst gjemme meg bort. Men så tenker jeg på jobben. Barna og kollegene. Det er nok for meg til å stå opp. Det er et fristed hvor jeg glemmer alt annet.

Dagens andre halvpart er ikke fullt så bra, legger hun til. Hun føler ensom og sliter med å legge opplevelsene fra barndommen bak seg. Elisabeth lukker øynene og trekker pusten sakte og dypt, når vi spør hvordan mobbingen psykisk påvirker henne i dag.

– Det ødela meg. Rett og slett. Selvfølelsen og selvbildet …

Men selv om det sitter en liten demon på skulderen og snakker stygt om henne, finnes det også en stemme som sier at det ikke stemmer. At hun kan snu alt til noe positivt. Selv om det er vanskelig, føler hun seg sterkere enn noen gang og heldig som har funnet ut hva hun vil gjøre framover.

– Jeg har lyst til å jobbe med barn og unge som ikke har det så lett. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at jeg er god på det.

– Har vært grusomt

Når Elisabeth prøver å utfordre seg selv, må hun imidlertid være forberedt på at kroppen kan streike. Som før den årlige utdanningsmessa i Lillestrøm. En ny og ukjent, litt utrygg situasjon. I flere år har hun planlagt å dra, tenkt at nå har det gått så lang tid, at nå har hun vokst og utviklet seg og kan tåle å treffe de som i barndommen ikke var så greie mot henne. Men kroppen har ikke vært klar. Nesten hver gang har hun blitt så syk at hun har mistet førligheten i beina.

For foreldrene Stig Rune Jacobsen og Åse Berit Engan har datterens problemer etter at hun åpnet seg føltes som å legge ut åte til en flokk sultne ulver.

– Det har vært grusomt, sier Stig Rune, som ikke har noen anelse om hvorfor nettopp deres datter ble blinket ut som offer.

– Det var ikke noe annerledes med henne.

– Elisabeth er forsiktig, skyter moren inn.

– Det er gjerne de forsiktige og beskjedne, de som ikke tar igjen, som blir utvalgt.

Etter at Elisabeth begynte å snakke om sine problemer, hadde de mer formell kontakt med Rasta skole. Også BUP har vært til stede for å finne fram til løsninger, men foreldrene synes skolen tok for lett på problemet.

– Vi prøvde, men det skjedde ikke så mye.

Stig Rune rister oppgitt på hodet og trekker fram en episode da datteren ble plaget så mye av oppringninger fra skjult nummer at hun anmeldte forholdet. Politiet løste saken, men skolen mente foreldrene til de involverte best kunne håndtere konflikten seg imellom.

– Noen ringte og beklaget ungenes oppførsel. Andre skjelte oss ut og mente det var tatt ut av alle proposisjoner. De skjønte vel ikke hvor ille det var. Det er nok mange som ikke helt skjønner hva deres egne barn er kapable til, sier Stig Rune.

Men han mener episoden står som eksempel på at det først og fremst var skolen som sviktet.

– De burde tatt mer ansvar. Hadde det vært en skole med mer tak i, hadde vi ikke sittet her i dag.

Umit Kalak ble rektor på Rasta skole noen år etter at Elisabeth gikk ut. Han synes det er trist å høre hva hun har opplevd, men vil ikke kommentere enkeltsaker.

– Vi er opptatt av et godt læringsmiljø for alle elever i Lørenskog kommune, forteller han, og viser til handlingsplaner, kjøreregler, håndheving av eventuelle brudd og så videre for å ivareta det målet.

Noen uker etter at RB først traff Elisabeth, ringer vi henne. Etter en lang og god periode, har hun de to siste ukene igjen følt seg fysisk dårlig. Det er hun nokså sikker på har sammenheng med at hun venter på at hennes historie snart kommer på trykk.

Vi spør om hun angrer, om hun kanskje vil trekke seg.

– Å nei, kommer det raskt og bestemt.

– Jeg er usikker på om jeg hadde levd i dag, dersom jeg ikke hadde åpnet meg den gangen på Ahus.

Hun vil fortsette å være åpen. Og modig. Gi sitt bidrag til kampen mot mobbing.

– Jeg forteller min historie fordi vi er mange som har slike opplevelser, og som strever som unge voksne. Jeg ønsker å vise hvor vondt man kan få det. Også vil jeg si at om en eller to personer tør å si ifra, om at nok et nok, kan hverdagen til et mobbeoffer bli mye lettere. Vær tøff. Få med deg en venn og si ifra til en voksen på din skole om at noen du vet om har det vondt. Det vil bety så mye og det kan være med på å redde liv.

Artikkeltags