Ber om hjelp til å redde klubben: – Nå ser det svart ut

Ber om hjelp: Styreleder Stig Atle Johnsen har sendt ut en pressemelding hvor han ber om hjelp for å berge eliteserielaget. Foto: Lisbeth Lund Andresen

Ber om hjelp: Styreleder Stig Atle Johnsen har sendt ut en pressemelding hvor han ber om hjelp for å berge eliteserielaget. Foto: Lisbeth Lund Andresen

Artikkelen er over 2 år gammel

Lørenskog ishockeyklubb er i dyp økonomisk krise. Nå ber klubbens eiere desperat om hjelp for å berge satsingen.

DEL

Før helgen gikk trener Kenneth Larsen ut og fortalte at han er dypt bekymret for Lørenskog ishockeyklubbs eksistens som toppklubb og fryktet også en nedleggelse var nær.

Etter intens møtevirksomhet har klubbens eiere kommet med en pressemelding.

Det kommer ikke fram av pressemeldingen hvor mye penger man mangler, eller hva slags frist klubben har satt for å få inn de nødvendige midlene. De bekrefter, som Romerikes Blad tidligere har skrevet, at de nedbetalte rundt fem millioner med gjeld i fjor. Nå oppgir de sin egen leverandørgjeld til å være rundt én million kroner.

I tillegg bekrefter klubben at de ligger på etterskudd med spillerlønninger.

Her kan du lese hele pressemeldingen:

Pressemelding fra Lørenskog Hockey:

Hjelp klubben tilbake på isen: Ingenting er kaldere enn en svart ishall

Lørenskog Ishockeyklubb ligger syltynt an økonomisk. De mangler penger, sponsorer, tilskuere og goodwill fra sine nærmeste. Om lyset slukker i hallen, går det utover mange; elitelaget, ishockeyskolen, pensjonistene, Unified og breddeidretten i klubben. Er det virkelig dét vi ønsker? At Nedre Romerike ikke skal ha en medspiller i Get-ligaen?

– Vi hadde en drøm, sier styreleder Stig A. Johnsen i Lørenskog Hockey.

– Og det var å spille med og mot de beste lagene i Norge. I ti år har vi klart det. Men nå ser det svart ut. Nå trenger vi litt hjelp av hockeyvenner.

Toppnivå i sliten brakke

Det har ikke vært lett å tenke stort i et lite miljø. Men Lørenskog Ishockeyklubb har klart det. På veien opp var det morsomt. Folk var sugne på topp-hockey på Nedre Romerike. Resultatene var akseptable og mange gode spiller fra kommunen, landet ellers og USA, Canada og andre hockeyland dro internasjonal idrett opp på toppnivå inn i den slitne brakka i Lørenskog. Den lille klubben var med på å banke Vålerenga,  Stavanger og Stjernen. Vi ble dyktige. Vi ble noen å regne med. Noe gud måtte forby i Janteland.

Vi trenger noen å heie på

Når lykken kjennes god, lurer det som regel en gledesdreper rundt hjørnet. Som rett og slett ønsker klubben til helvete eller der den kom fra: En divisjon under. Men da glemmer man at all god dramaturgi trenger både en protagonist og en antagonist; en helt og en antihelt. En å holde med og en å hate. Det ligger i idrettens natur. Uten helten står vi tilbake med bare hat. Og hat spiser deg opp innenfra.

Prisen har sin pris

De som dyrker hatet har ofte hatt gode vilkår med Lørenskog Ishockey som objekt. Forsinkede lønnsutbetalinger, for sent innbetalt skatt, trekk i poeng og snubletråder i både drift og organisasjon. Når du baserer driften med hjertet i lommeboka, kan det ofte gå litt skjevt. Nå har det begynt å skjene kraftig.
På engelsk heter det:

”Everybody wants to win the prize, but very few wants to pay the price”. Smak litt på den.

Det varmer å hjelpe til …

Det trengs ikke store motet til å kritisere. Å være negativ er så lett. Det er som en ivrig bråtebrann på våren. Den tenner lett og sprer seg raskt. Ofte stopper den ikke før alt er borte. Men ondsinnet kritikk varmer sjelden. Den rekker ikke ut en sterk hånd så du ikke skal falle lengre ned eller gir deg en bolle med suppe og et teppe når du fryser. Ond kritikk spyttes ofte ut som ei klyse på fortauet. Deilig å få den ut, men den verken varmer eller bidrar. Den ligger der som en gulgrønn dritt som ikke vil noen vel.

Bra leverandør av gode spillere

«Kjøpeklubb», «Rike onkler» og andre negativt ladede begreper går igjen når vi hører en del omtale klubben i vårt hjerte. Kanskje det er deilig bare å få det ut.

At klubben har vært arbeidsgiver for en del unge lovende, og en del litt slitne, men likevel svært så brukbare spillere teller liksom ikke. At klubben i ti år har invitert til underholdning i absolutt toppklasse, ser heller ikke ut til å bety noe. At klubben har levert mange dyktige spillere til landslaget er også lett å glemme. Et landslag som er avhengig av gode spillere for å nå de resultatene vi krever av dem.

Med hjertet i vaffelpressa

– Nå er kassa tom, sier styreleder Johnsen.

– Vi har vennligsinnede og gode sponsorer. Men dessverre ikke mange nok. Vi har også gode supportere som bare ønsker oss alt vel. Mange av dem steker vafler, skjenker kaffe, og bidrar med et smil og glimt i øyet selv om vi kanskje nettopp har tapt en kamp. Men de er for få. Vi har også en kommune som ønsker at vi skal lykkes. Men de har for lite penger i egen kasse til å kunne støtte oss. Kjære kommune, dere har vært med oss på veien opp. Vær så snill å hjelpe oss før vi er på vei ned, ber Johnsen.

261 tilskuere er ikke nok

Norge er et land som drives på såkalt blandingsøkonomi. Noe offentlig, noe privat initiativ. Vi har alle sett at den modellen funker for fedrelandet. Likevel kan vi ikke kreve noe lignende i klubben vår. Det er egentlig ikke det offentliges ansvar å drive hockeyklubb. Selv om vi har vært store i kjeften er vi fremdeles en liten klubb. Vi hadde i snitt 261 tilskuere i sesongen som er bak oss. I tillegg til sesongkort og sponsorbilletter. Vi trenger mange flere.

Gjeld til leverandører og spillere

I fjor hadde vi rundt fem millioner i kortsiktig gjeld. Tre av de millionene var offentlige avgifter.

Vi fikk skrapt sammen pengene før sluttsignalet gikk. I dag har vi rundt én million i gjeld til leverandører. Men det verste er at vi henger etter med en del av spillerlønningene.

Det er klart vi må betale spillerne våre. Mange av dem har flyttet fra en bra tilværelse i et annet land og til Lørenskog for å glede oss med noe av den beste ishockeyen i landet. Og så er det bare 261 tilskuere som finner det bryet verdt å komme og heie på laget sitt.

Nå blir det kanskje ikke noe lag å heie på. Bare for å nevne det; snittallet i 2009 var dobbelt så høyt som nå.

Trenger hjelp av venner

The Beatles var ærlige og sang «Help». Og senere kom den litt mer optimistiske «With a little help from my friends». For å kunne drive videre er vi avhengige av litt hjelp av gamle eller nye venner som kjenner mer varme enn hat inni seg.

Vi består av så mye mer enn bare elitelaget i klubben vår. Vi har en av de største ishockeyskolene i landet. Ubeskjedent tør vi påstå at det er den mest populære hockeyskolen i Norge. Vi har mange klasser i breddeidretten vår. Pluss jentelag, pensjonistlag og Lørenskog Unified som vi er så uendelig stolte av. Her er du med på laget uansett sett hva slags utfordring du måtte ha; psykiske eller fysiske.

Unified forener

Ser du dårlig, får du bli med på laget. Hører du dårlig, er det plass til deg. Om du ikke kan gå på vanlig skole, er det plass til deg hos oss. Det samme gjelder om du er jente eller gutt. For vi mener at alle fortjener å oppleve gleden som ligger i å spille ishockey. Men nå risikerer også disse ivrige sjelene å miste sitt kjære samlingspunkt hvor alle er like. Uansett ulikhet.

Et godt eksempel på hvor dårlig det har stått til i det siste er fra forrige måned. Det lå så mye snø på taket til hallen at det var fare for at det ville rase. Nei, kommunen kunne ikke hjelpe oss. To timer før kamp fikk vi beskjed om å måke taket sjøl. Noe vi gjorde. Og hvor trygt var det? Med fullt av ukyndige amatører på taket og HMS i glemmeboka ble snøen måkt. En kjempedugnad av våre egne sørget for det. Snøen ble borte, akkurat som pengene våre er blitt …

Hjelp oss litt nå

En liten appell til slutt: Kjære Lørenskog kommune, hjelp oss litt nå som vi trenger dere som mest. Til våre sponsorer: Vi vet at dere har gravd dypt i lommeboka allerede. Kom gjerne med forslag til hvordan vi skal klare oss videre. Til innbyggerne i Lørenskog kommune og distriktene rundt: Vær så snill å kjøpe sesongkort, vi skal betale tilbake med spill som varmer dere.

– Vi startet opp elitesatsingen med å grave dypt i våre egne lommer, sier styreleder Stig Atle Johnsen.

– Vi ønsket så gjerne å få det til. Visjoner, pågangsmot, hyggelige sponsorer og et ivrig publikum forventet mye – og fikk mer. Men nå er det vi som trenger ei hånd å holde i.

Ingenting er så stille som en ishockeyhall etter en kamp. År puckene har sluttet å dundre i vantet, heiaropene har dratt hjem og vaktmesteren har satt fingeren på lysbryteren.

Lørenskog Hockey har fått mange slag i trynet. Likevel sier vi, lett omskrevet, som Elton John synger: ”We’re still standing”. Spørsmålet er hvor lenge. Nå trenger vi et lite mirakel på lørenskogisen. Er det noen som har et forslag?

For mer informasjon, ta kontakt med Stig A. Johnsen,

Send inn tekst og bilder «

Fortell nyheter om deg selv, din idrettsklubb/forening osv., både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken