Vegard ble vekket opp fra døden

SPESIELT MØTE:  Vegard Slettemoen hilser på tidligere anestesilege Bjørn Lind (t.v.), tidligere barnelege Tore Rød og professor og lege Harald Breivik. Det er første gang de møtes alle sammen siden drukningsulykken i 1974.
FOTO: ROAR GRØNSTAD

SPESIELT MØTE: Vegard Slettemoen hilser på tidligere anestesilege Bjørn Lind (t.v.), tidligere barnelege Tore Rød og professor og lege Harald Breivik. Det er første gang de møtes alle sammen siden drukningsulykken i 1974. FOTO: ROAR GRØNSTAD

Artikkelen er over 7 år gammel

Som fireåring lå Vegard Slettemoen under isen på Nitelva i 40 minutter. At han overlevde ble en verdenssensasjon.

DEL

– Du hadde englevakt du, Vegard, smiler anestesilege og professor Harald Breivik. Et svært sjeldent uttrykk fra en overlege og professor, men ifølge Breivik er det den eneste forklaringen på at Vegard Slettemoen fortsatt lever.

Sammen med tidligere anestesilege og professor Bjørn Lind og tidligere barnelege Tore Rød hilser han høytidelig på mannen som ble en verdenssensasjon etter å ha overlevd 40 minutter under isen på Nitelva i 1974.

Den gang var Vegard Slettemoen bare fire år. I dag jobber han som operasjonssykepleier ved Ahus og har sett fram til møtet med de tre legene som reddet livet hans. Det er første gang de møtes alle sammen etter ulykken på isen for 37 år siden. Rød, Lind og Breivik var alle leger på Sentralsykehuset i Akershus den skjebnesvangre dagen 6. februar da Vegard Slettemoen ble trillet inn på sykehuset med en kroppstemperatur på under 24 grader.

– Jeg har ofte tenkt på Vegard gjennom alle disse årene. Å se ham stå her nå, helt frisk, er en stor opplevelse for meg. Jeg husker hendelsen med Vegard like godt som da Kennedy ble skutt, sier Bjørn Lind blank i øynene.

Under isen

Denne historien starter altså en kald dag i februar. Året er 1974. Tre gutter på snart fem år leker på isen på Nitelva. Så faller to av dem gjennom og blir borte. Politi, ambulanse og dykkere fra Sagene brannstasjon rykker ut til stedet. Det tar 40 minutter før Vegard blir funnet.

– Jeg har blitt fortalt at utrykningsbilen krasjet på veien. Så det var en vraket brannbil som ankom åstedet med hjelpepersonell. Heldigvis hadde de valgt å kjøre videre, forteller Slettemoen.

Under vann leter redningsmannskaper etter de to guttene. Det er svært dårlig sikt. Dykkerne ser ikke mer enn 15 centimeter foran seg fordi politiet allerede har søkt i vannet og dermed virvlet opp mudder.

– Det har blitt meg fortalt at en av dykkerne fikk se en oransje gjenstand liggende under vann. Han tenkte at det kanskje kunne være en båtbøye som hadde sunket, men valgte likevel å sjekke. Det viste seg å være meg – med oransje gummibukse. Det var kanskje signalfargen som førte til at jeg ble funnet og reddet. Kameraten min, som ble funnet omkommet to dager senere, var kledd i svart. Jeg vil tro han var svært vanskelig å se, forteller Slettemoen.

Fra død til levende

Det er travelt på sykehuset den dagen fire år gamle Vegard kommer inn.

– På morgenen hadde vi allerede hatt en drukning. Så fikk vi beskjed om å gjøre oss klare til en til. Vi visste ikke da hvor lenge denne pasienten hadde ligget under vann, sier Harald Breivik.

Meldingen går ut på at et barn har falt gjennom isen, og at han kanskje har vært under vann i 10 minutter.

Sammen med Tore Rød, anestesilege Harald Siebke og Bjørn Lind setter Breivik i gang med livredning på den unge pasienten. Ved ankomst er han klinisk død, det vil si med hjertestans og uten pust. Fra han ble hentet opp av vannet har redingspersonell sørget for førstehjelp med hjerte- og lungeredning.

– Hadde vi visst at Vegard hadde ligget under vann så lenge som 40 minutter, hadde vi nok ikke gått i gang med livreddende tiltak på samme måte, erkjenner Breivik.

– Vi var i utgangspunktet svært bekymret for om Vegard ville bli hjerneskadd eller hjernedød hvis han mot alle odds skulle våkne, forteller Breivik videre.

Samtidig som legene jobber for livet til den lille gutten, er de uvitende om at prest og politi allerede er sendt på døra til Vegards hjem med budskapet om at sønnen er død. Moren er høygravid. Sønnens bortgang kommer naturligvis som et sjokk.

– At prest og politi ble sendt hjem til deg visste jeg ikke før du forteller det nå, sier Breivik med store øyne.

Hvor er brillene mine?

På sykehuset blir det gjentatte ganger forsøkt gjenopplivning. Han får væske, og hjertestimulerende medisin. Legene utfører gang på gang hjertekompresjon, ventilering og elektrosjokkbehandling.

– Samtidig er det slik at når kroppen blir sterkt nedkjølt, så reduseres behovet for oksygen i kroppen. Før hjertet stopper, har det pumpet kaldt blod til hjernen. Når hjernecellene blir nedkjølt bruker de mindre oksygen og klarer seg derfor lengre etter at blodtilførselen og oksygentilførselen har stoppet helt forklarer Breivik.

Legeteamet gir ikke opp, og etter to dager våkner Vegard – mot alle odds.

– Det første han sa var: «Hvor er brillene mine». Det glemmer jeg aldri, smiler Breivik.

Verden rundt

Vegard Slettemoen husker ingenting fra hendelsen.

– Det er som om denne dagen og ukene før og etter er slettet fra minnet. Hadde ingen fortalt meg om dette, hadde jeg ikke visst at det hadde skjedd. Men samtidig er det jo ikke slik at man husker så mye fra man var fire år, sier han.

I tiden etter drukningen sprer ryktet seg om gutten som overlevde under isen i 40 minutter. Britiske legetidsskrifter, japansk tv og norsk presse omtaler den lille gutten som en verdenssensasjon.

– Og så kom jeg i Guinness rekordbok. I mange år hadde jeg verdensrekord i antall minutter under vann, smiler Vegard.

Han ble etter hvert lei av alt oppstyret rundt drukningen.

– Det kommer fortsatt forespørsler fra media i forbindelse med drukningen. De siste årene har jeg begynt å si nei til å snakke om denne historien. Men dette møtet med Breivik, Lind og Rød synes jeg var viktig. Viktig fordi jeg ikke husker noe selv, og derfor er avhengig å bli fortalt om det som skjedde. Og jeg skal nok ikke legge skjul på at jeg er interessert i detaljer rundt hendelsen selv om det er lenge siden, sier Vegard.

Viktig oppfølging

Tore Rød fulgte Vegard i flere år etter drukningsepisoden.

– Vi lette hele tiden etter mulige senskader, men alle prøvene var fine, og Vegards utvikling var normal. Til slutt kunne vi konkludere med at drukningen ikke synes å ha gitt noen skader, sier Rød.

Da Vegard på 90-tallet trengte legeerklæring for å ta dykkersertifikat, måtte han imidlertid finne en annen lege.

– Jeg regnet ikke med at Rød ville støtte meg i dette, smiler han, mens Rød nikker bekreftende tilbake.

– Hva var så årsaken til at Vegard overlevde?

– Vi har oppsummert dette. Jeg mener som sagt det var englevakt, smiler Breivik.

Ifølge Vegard har historien ingen annen forklaring enn at en rekke heldige omstendigheter reddet ham denne dagen. Alt klaffet.

– Jeg hadde jo på meg denne gummibuksa som var lett synlig. Deretter var sykehuset i full beredskap og hadde alle tilgjengelige ressurser på plass da jeg kom inn.

– Finnes det utstyr i dag som kan bidra til å redde liv ved slike hendelser, som man ikke hadde på 70-tallet?

– Nei, svarer Breivik raskt.

– Man har i disse dager en hjerte-/ lungemaskin som varmer opp hjerte og lunger. Men ved bruk av denne mister pasienten effekten av nedkjøling av hjernen, så det spørs om denne hadde hjulpet. I Vegards tilfelle har hjernen overlevd uskadd fordi den klarte seg med svært lite oksygen. Det er nok årsaken til at han overlevde uten hjerneskader. I tillegg hadde doktor Lind noen år i forkant introdusert sykehuset for en helt ny alarmberedskap for hjerte- og lungeredning. Denne hadde vi svært god nytte av. Det viktigste vi har lært av Vegards historie, er at det kan nytte å drive livredning selv om man har ligget så lenge som 40 minutter under vann.

Livet i dag

At Vegard i dag jobber som operasjonssykepleier, mener han ikke noe med drukningen å gjøre.

– Det er ikke noe bevisst rundt dette valget av yrke, sier han.

– Hva tenker du om denne hendelsen i dag?

– Jeg er så klart evig takknemlig for at det gikk bra, men jeg tenker ærlig talt lite på det. Jeg føler meg frisk og har spekulert svært lite over det som skjedde. Jeg er nå selv far til to barn og ønsker ikke at de skal ha noe vanskelig forhold til vann. Men jeg passer godt på, innrømmer Slettemoen.

– Tenker du at hendelsen kan dukke opp en eller annen gang i framtida?

– Jeg hadde en opplevelse under dykking på 90-tallet. På 25 meters dyp fikk jeg ventilklikk. Det vil si at jeg mistet tilgang til oksygentanken. Det gikk heldigvis bra, men så nært har jeg aldri vært drukningen i 1974. Men det dukket heller ikke da opp følelser eller tanker rundt det som skjedde i barndommen, forteller Vegard.

En gang i året holder han forelesning for redningsdykkerne ved Oslo Brannvesen.

– Jeg mener at det å lære å svømme med klær på bør være en del av svømmeundervisningen. Samtidig skal man ikke gi seg for tidlig med livreddende tiltak, selv om alt håp skulle se ut til å være ute. Og så minner jeg alltid om at det er lurt å holde seg unna dårlig is på elver og vann, forteller Slettemoen.

– Det er godt å se at det har gått så bra med Vegard, sier Tore Rød stille.

Vegard Slettemoen er frisk. Slik er det. Legene er også enige om at redningen av Vegard satte ny standart internasjonalt når det gjelder hvor lenge man skal drive med gjenopplivning av drukning.

– Jeg har forresten hørt at du også har en god del humor rundt hendelsen, sier Tore Rød plutselig.

– Jeg ble gjenfortalt at du i et lystig lag hadde sagt at man ikke prøver å drikke en mann som har ligget 40 minutter under vann under bordet. Stemmer det? spør Tore Rød leende.

– Det kan nok være, svarer Vegard Slettemoen lurt.

Artikkeltags