Utslitt, forvirret og redd

FREMMED LAND: I oktober ble Thien Thi Vo og barna Cecilie (2) og Danny (4) sendt til Vietnam. Det føles som et fremmed land, sier Thien.

FREMMED LAND: I oktober ble Thien Thi Vo og barna Cecilie (2) og Danny (4) sendt til Vietnam. Det føles som et fremmed land, sier Thien. (Foto: )

Barna spør hver dag om når de kan få reise tilbake til Norge og barnehagen. Utviste Thien Thi Vo prøver å holde motet oppe.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

KJEMPETILBUD: Nå får du tilgang til RB+ for kun 1 krone i en hel måned!

Søndag formiddag en septemberdag i år.

Thien Thi Vo opplever sitt kanskje største mareritt da hun blir hentet av politiet, får hendene stripset sammen og føres inn i en politibil.

Der blir hun sittende mens tjenestemennene henter hennes to barn. En uke senere sitter Thien, Cecilie (2) og Danny (4) på et fly på vei til Vietnam. De er utvist fra Norge.

– Ord kan nesten ikke beskrive hva jeg tenkte og følte, forteller Thien.

RB Helg får kontakt med henne i en landsby i Vietnam via e-post.

– Jeg var redd ... bekymret ... for barna mine og hva framtiden vil bringe.

Fikk avslag

Thien, som var bosatt i Nittedal inntil i fjor, kom til Norge for 12 år siden på familiegjenforeningsgrunnlag. Hun ble skilt etter to år og åtte måneder.

Derfor fikk hun avslag på sin søknad om permanent oppholdstillatelse. Hadde det gått tre år før skilsmissen, hadde hun fått varig oppholdstillatelse.

Kampen hadde hun imidlertid ikke gitt opp, blant annet fordi datteren, som døde to måneder gammel, ligger begravet ved Nittedal kirke.

I fjor tapte hun imidlertid saken om varig opphold.

Fremmed land

Snart fire måneder har gått siden utsendelsen. Vietnam føles som et fremmed land for Thien nå.

<div id='outstreamvideo'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('outstreamvideo'); }); </script> </div>

– Det oppleves som skummelt, og det har vært en utrolig vanskelig omstilling, forteller hun.

– Barna mine vil hjem og spør meg hver dag om når vi kan reise tilbake til Norge og barnehagen. Det er tøft å være her.

Thien og barna har levd et nomadeliv siden de landet i Ho Chi Minh City, tidligere Saigon.

Og slik ser det ut til å fortsette. I hvert fall i nærmeste framtid. Nå bor hun hos familie i en landsby tre timer fra byen.

– Men jeg må finne meg et annet sted igjen snart, forteller hun.

Sliter

Dagene går stort sett med til å lage mat samt og passe på Cecilie og eldstemann Danny. I starten gikk de i barnehage, men det fungerte ikke så bra.

– Barnehagene her er ikke som i Norge. De tenker ikke på barnas beste, mener Thien, som forteller at ungenes helse er forverret.

Sykehusbesøk har slukt det meste av tiden de siste ukene.

Cecilie har siden hun var baby, vært plaget av omfattende allergier, og dette har tiltatt voldsomt i Vietnam.

– Barna er ikke er friske. Cecilie har byller på kroppen, og Danny har ofte vondt i hodet, forteller Thien.

Forvirret

– Hvordan har du det nå?

– Jeg er utslitt, forvirret og redd for hva framtiden skal bringe. Jeg tenker mye på barna mine og ønsker at de skal få en bedre framtid enn det Vietnam kan tilby, sier Thien og understreker at hun prøver å holde motet oppe.

– Men det er tøft å leve med den utrygge følelsen. Jeg er veldig lei meg og synes det hele er veldig meningsløst. Jeg har nesten ikke ord. Håpet om å få komme hjem lever imidlertid fortsatt.

Nylig ble det arrangert fakkeltog i Nittedal, og flere hundre møtte opp for å vise sin sympati og støtte til Thien. Det har hun fått med seg.

– Det er utrolig rørende at det er så mange som er engasjert. Jeg kan ikke annet enn å si tusen takk. De gir meg håp, sier Thien, som i Norge har kontakt med familie og Nittedals ordfører Hilde Thorkildsen.

Hun jobber med å få henne tilbake.

– Jeg har også hørt at det er flere fra Nittedal som har engasjert seg i saken, og jeg håper myndighetene vil forandre mening. Mitt største ønske er å få komme hjem. De må tenke på at det er barn med i bildet.

Artikkeltags