Schizofren ble psykolog

TRAVEL DAME: ? Jeg er ferdig med å ta det rolig, sier Arnhild Lauveng. Hun brukte nok av tid på å tvinne tommeltotter da hun var syk.

TRAVEL DAME: ? Jeg er ferdig med å ta det rolig, sier Arnhild Lauveng. Hun brukte nok av tid på å tvinne tommeltotter da hun var syk.

Artikkelen er over 9 år gammel

Arnhild Lauveng var psykotisk, selvdestruktiv og tvangsinnlagt. I dag er hun prisbelønt foredragsholder, forfatter og psykolog.

DEL

Les alt selv om du er på sommerferie – nå kan du teste RB+ i 5 uker for 5 kroner

Og viktigst av alt, hun er frisk.

Som tenåring fikk hun beskjed om bare å akseptere at hun aldri ville bli frisk. Hun ble tildelt diagnosen schizofreni, medisiner og en plass på institusjon. Men hun holdt på drømmene og håpet.

Denne høsten har hun mottatt Åsa Grude Skard-prisen fra Norsk Psykologforening. Som forfatter er hun oversatt til flere språk, og hun reiser landet rundt som foredragsholder.

I helgen og dagene framover er hun en av de mange som skal markere verdensdagsuka for psykisk helse.

Etterspurt forfatter

35-åringen fra Lørenskog debuterte som forfatter i 2005. Da ble "I morgen var jeg alltid en løve" utgitt. Siden har den kommet i flere opplag, også i utlandet. Nå venter forlaget på at hun skal bli ferdig med manuskriptet til bok nummer tre.

Hun ligger litt etter på tidsskjemaet. Det er så mye annet å gjøre enn å sitte stille og skrive. Hun leder serviceteamet på Distriktspsykiatrisk senter i Kongsvinger. Samtidig er hun etterspurt som foredragsholder.

Men Arnhild Lauveng er ikke særlig stolt likevel.

– Jeg er takknemlig, sier hun. Takknemlig over å få leve et helt normalt liv. Over å kunne stå opp midt på natten og ta et glass melk fra sitt eget kjøleskap. Å ha nøkkel til egen dør. Ha bil. Frihet.

– Mange kan bli friske

En primærkontakt var en av de mange som sa at hun måtte innse at hun aldri ville bli frisk, og at hun måtte lære seg å leve med sykdommen. Det ville hun ikke – symptomene var altfor vonde. Med den innstillingen mente primærkontakten at hun ikke fortjente å få hjelp.

– Hvis det hadde vært sant at jeg ikke kunne bli bedre, hvilken glede hadde jeg av å vite det som 17-åring? Du kan ikke si til et menneske at resten av livet blir elendig, hvordan skal det orke å leve da? sier Arnhild.

I dag er det viktigste budskapet hennes at man ikke må ta håpet fra folk med psykiske lidelser. Mange kan bli friske. Også de som i likhet med henne får diagnosen schizofreni. De aller fleste kan bli bedre eller helt friske.

– Tenk om jeg kunne gå tilbake til meg selv og si at det går snart over!

Hentet av politiet

Faren hennes døde av kreft da hun var liten. Men Arnhild vokste opp i en sammensveiset familie med storesøster og mor. Hun var skoleflink og snill. Hun ble mobbet. Guttene slo, og jentene stengte henne ute. "Tyggegummi i håret, folk som gikk når jeg kom, som trakk vekk stolene sine eller lo hånlig." Når og hvordan hun ble syk, vet hun ikke helt, men hun husker at frykten kom i ungdomsskolen en gang.

Hun tenkte tunge tanker. Leste tunge bøker. I ettertid ser hun at det tydeligste varselet var at identitetsfølelsen hennes begynte å smuldre opp. Hun ble mer og mer usikker på om hun virkelig fantes, om hun var en person i en bok eller noe som noen hadde funnet på. Hvem var det egentlig som styrte tankene hennes? Etter hvert endret sansene seg.

Høye og lave lyder gikk i surr. Det hun så begynte også å endre seg. Det dukket opp ulver som spiste av beina hennes, og stemmer befalte henne å jobbe hardere og hardere, og spise mindre og mindre. Stemmene drev henne til å skade seg selv.

Hun var såvidt begynt i andre klasse på videregående da politi og lege kjørte henne til lukket avdeling.

Tvang og isolat

Det skulle bli flere innleggelser i årene som kom. Noen ganger under tvang. Og alt som var vondt, var ikke bare sykdommen sin skyld.

En episode hun har fortalt om i boka si, er da hun ble sittende å diskutere med en pleier om appelsin er en sitrusfrukt eller ikke. Pleieren mente at det bare var sitroner som kunne kalles sitrus. Arnhild ville sjekke fakta i et leksikon. Hun sa hva hun ville gjøre og gikk mot bokhylla. Pleieren trykket på alarmen, og forsterkninger kom løpende. Pleieren påstod at hun hadde forsøkt å få tak i lyspæra for å knuse den og skjære seg. Det nyttet ikke å protestere. De grep henne og dro henne med seg.

"De tok meg med inn på isolatet og låste døra til glattcella. Jeg satt der alene hele dagen. En madrass, fire hvite vegger, et grønnmalt betonggulv ... Det vonde var å sitte der, alene, og vite at alle ordene mine hadde mistet sin betydning og at jeg nå først og fremst var en schizofren pasient, og at det jeg sa ikke var til å regne med."

– Ynkelig og patetisk

I boka forteller hun også om en gang hun var på legevakten og skulle innlegges. To politimenn passet på henne, mens legen gikk for å ringe sykehuset og ordne de nødvendige papirer. Tenåringen satt på gulvet med armene i håndjern bak på ryggen. Hun hadde med seg en bamse, og siden hun ikke fikk brukt hendene, holdt hun den inntil seg med knærne. Politifolkene lo og sa at hun var dum, ynkelig og patetisk. Her var det de som bestemte. Bamsen kunne de ta fra henne når de ville. Så nappet de den fra henne og kastet den i papirkurven.

"Hvis jeg ikke var snill og stille, ville de kaste den ut av vinduet og jeg ville aldri få den igjen. Jeg gråt og bad. De lo. Jeg akte meg bortover gulvet og forsøkte å lirke Bamse ut av papirkurven, noe som ikke var spesielt lett siden hendene mine var festet så høyt oppe på ryggen. Jeg så sikkert veldig dum ut, for de lo hele tiden. To ganger, når jeg nesten var ferdig, dyttet de til meg med støvlene så jeg falt, men jeg begynte på nytt igjen. Jeg sølte ut papir, og de tvang meg til å rydde opp etter meg med munnen."

Isolert i 10 uker

I ettertid har kontrollkommisjonen kritisert at hun ble satt i isolat ti uker i strekk. Hun fikk ikke se tv, ikke lese, ikke snakke med noen, hun skulle ikke engang få svar dersom hun spurte hva klokka var.

– Dette er ikke normalt. Man behøver ikke være redd for å bli utsatt for sånt, sier hun. Og forteller om medmennesker og dyktige fagfolk. Hun roser folk som hjalp henne i det kommunale hjelpeapparatet i Lørenskog kommune. Det fantes terapeuter som aldri ga opp selv om det så mørkt ut og pleiere som gjorde dagene litt bedre.

– Det er viktig å finne en balanse. Mye er bra. Med et ensidig fokus, skremmer vi folk fra å søke jobb i helsevesenet og fra å søke hjelp når de trenger det, sier hun.

– Det er systemet vi kan endre. Forskning viser at gode mennesker kan gjøre onde gjerninger i et galt system. Jeg har aldri møtt en helsearbeider som ikke har gode intensjoner. Dette er en historie med happy ending, så det er ingen grunn til å være bitter.

Frisk av å lære

En ny saksbehandler på arbeidskontoret dukket opp da hun var i 20-årene, og sammen satte de seg ned og utarbeidet en attføringsplan. For første gang ble det lagt konkrete planer for å nå de målene Arnhild selv hadde, ikke mål som andre syntes hun burde ha.

Det store målet var å bli psykolog, og sammen med familie og gode støttespillere, kunne hun bevege seg i riktig retning. Å bli frisk var en læreprosess. Det tok mange år, og mange terapitimer å forstå og takle vonde følelser.

Men livet blir ikke perfekt selv om man er frisk.

– Forsinkede fly og to timer på Kastrup. Det er det som er sannheten. Uansett kan det ikke sammenliknes med hvordan jeg hadde det da jeg var syk. Jeg har det godt. Jeg er herre i mitt eget liv. Det er ingen stemmer. Jeg klarte for eksempel å dra uten flybilletter, da jeg skulle til Danmark her om dagen. I gamle dager ville jeg blitt rasende, kanskje straffet meg selv. Nå er det lov å gjøre feil. Nå er det gøy å få til ting, men det er ikke livsviktig.

Artikkeltags