O liv med din glede

DRØMMER: Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for ikke å overleve jula, sier Tone-Elisabeth Simonsen.  FOTO: LISBETH ANDRESEN

DRØMMER: Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for ikke å overleve jula, sier Tone-Elisabeth Simonsen. FOTO: LISBETH ANDRESEN

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Tone-Elisabeth Simonsen håper hun overlever jula. – Jeg har aldri hatt det bedre, sier hun.

DEL

I slutten av oktober ble Tone-Elisabeth Simonsen (28) nok en gang brakt til Akershus Universitetssykehus (Ahus) i all hast. Maks to dager igjen å leve, var beskjeden fra legene. Kroppen fungerte ikke lenger. Denne gangen var det tarmslyng. Men på mirakuløst vis kom hun seg igjen, nok en gang.

Det nærmer seg fire år siden legene konstaterte eggstokkreft stadium 3. For halvannet år siden var kroppen hennes utslitt av cellegiftkurer, og legene sa det ikke var annet de kunne gjøre enn å lindre smertene. Da startet søsteren og en venninne et fond. Målet var å skaffe penger til alternativ behandling.

– Vi er overbevist om at den behandlingen har gitt oss ett år ekstra, sier ekteparet.

Assisterende overlege ved kvinneklinikken på Ahus, Runar Eraker, er overbevist om at det er Tones livsholdning og unike drive som holder henne i live.

Uansett årsak – det går mot nok en jul for Tone-Elisabeth, mot alle odds.

– Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for ikke å overleve jula. Jeg bare elsker jula. Det har jeg alltid gjort, sier hun.

Tone-Elisabeth legger liv og sjel i juleforberedelsene. Det er så mye å gjøre, så mye å glede seg til, så mange hun skal glede. Hun kan ikke dø nå.

Forbereder jula

– Her koser jeg meg hver kveld!

En voksduk med nisser pryder spisebordet hjemme på Holt-Vestvollen i Skedsmo. Her har Tone-Elisabeth juleverksted hele adventstida. I taklampa henger Mikke Mus-julekule fra årets tur til Florida og Disney World, ved siden av henger sukkertøyspaserstokker i rødt og hvitt.

Andre runde julebakst gjorde Tone-Elisabeth unna med moren sin mandag denne uka. Julekortene ble hun ferdig med tirsdag. Kalenderen er full av desembergjøremål.

Gaver hun skal kjøpe er på egen liste, andre nødvendigheter på en annen, fordelt på butikker. Panduro. Ikea. Indiska. Bokhandelen. Om nettene ligger Tone-Elisabeth våken og tenker på hva som passer til hvem, og gleder seg til å kjøpe akkurat den rette gaven dagen etter.

Giftet seg

Bak Tone-Elisabeth, i en hylle i peisen, sitter pepperkakemannen hun falt for på en av handleturene forleden dag. Ved siden av henne sitter mannen i hennes liv, Espen Simonsen (30). Han som har stått ved hennes side fra før hun ble syk og som ble hennes ektemann i fjor sommer.

Han som bærer sakene hennes opp og ned til soverommet hver kveld og hver morgen, for Tone-Elisabeth har nok med smertepumpene og å få med seg kroppen sin fordi beina er fulle av vann og det er vanskelig å gå. Han som hjelper henne inn i bilen, han som skifter stomipose på henne.

– En ordentlig møkkajobb, gliser de begge.

Men Espen er glad for alt han kan gjøre. Alt annet enn bare å kunne holde hånda når Tone-Elisabeth har voldsomme smerter.

De er hverandres kjærester og beste venner. Og de har aldri hatt det så bra som nå.

– Før hadde vi det bra. Men nå har vi det dritbra! Vi er blitt mye flinkere til å prioritere, sier Tone-Elisabeth.

– Sykdommen og de siste fire årene har gitt meg så mye. Jeg har vært meg selv, jeg har giftet meg, opplevd veldedighetskonsert for oss; nestekjærlighet fra venner og ukjente og lokalbefolkningen.

– De siste årene har vi virkelig lært hverandre å kjenne. Vi har vært flinke til å ta vare på tida, i stedet for å stresse. Vi har lært å sette pris på ting. Jeg tror mange kunne levd bedre hvis de hadde lært seg det, sier Espen.

– Det jeg har opplevd og fått med meg mentalt er så mye mer enn det jeg har mistet fysisk. Den kjærligheten jeg har opplevd med Espen er det ikke så mange som får oppleve, sier Tone-Elisabeth.

SE BILDER: Kreftsyke Tone-Elisabeth har aldri hatt det bedre!

Vise, gamle sjeler

I gjesteboka på nettsiden www.gjorenforskjell.no er det også mange som gir uttrykk for at de får mye positivt mentalt. Over 170.000 mennesker har klikket seg inn på dagboka der Espen og Tone-Elisabeth deler sine opplevelser og tanker, og i gjesteboka sender kjente og ukjente mennesker varme ønsker, innspill, spørsmål og tips.

I disse tider tenner mange adventslys for ekteparet – og takker for alt de har gitt dem. "Er du klar over hvordan du har berørt utrolig mange mennesker, Tone? Vi er mange som har fått et litt annet syn på livets bagateller, tør være litt mer for hverandre, være åpnere, glede seg over dagen i dag," skriver en av dem.

Nettdagboka deres vitner også om omsorg for familie, venner, tantebarn og hverandre, innimellom ned- og oppturer, smerter og sykehusinnleggelser. Tone-Elisabeth og Espen er de som alltid engasjerer seg, har et godt ord, en oppmuntring til andre.

– Dere gir mye av dere selv i en situasjon hvor mange andre ville hatt mer enn nok med seg selv. Hvordan får dere det til?

– Det å gjøre andre glade er en egoistisk greie. De blir glade, og vi blir glade, sier Tone-Elisabeth og smiler.

De mener de er heldige som er utstyrt med mye godt humør. Begge har opplevd mye tidlig i livet. Espen har tjenestegjort i Kosovo. Tone-Elisabeth har mistet en bror.

– Vi er noen vise, gamle sjeler som har levd et par liv før, sier Tone-Elisabeth.

– Vi har hele tiden tenkt: Det er en grunn til at dette skjer oss. Vi er sterke nok til å takle det og bruke det positivt, sier Espen.

Det er terapi å skrive i bloggen og gjesteboka. For selvsagt har de dårlige dager også. Tone-Elisabeth kan sitte og storgrine i sofaen. I det siste har hun vært amper og oppfarende. Forleden brast hun i gråt da hun ikke greide å komme inn i bilen, selv med hjelp. Kreftene er borte, kroppen langt fra slik den en gang var. Men de blir ikke i fortvilelsen.

– Vi vet at tida sammen er begrenset. Da er det ikke tid til å la det tunge og vonde få overtaket.

– Vi skulle helt klart vært mann og kone i mange flere år, men mange får ikke det vi har fått en gang, sier Tone-Elisabeth.

Samtidig tenker hun: Jeg kan jo fremdeles bevege meg. Det er folk som har det verre enn meg.

– Jeg smiler hver dag jeg våkner. For jeg våkner jo!

Kjøpte hus

– Kreft er ikke en forferdelig måte å dø på. Det er en utfordrende måte å leve på.

Tone-Elisabeth er klar på det, og paret kan se tilbake på et godt og begivenhetsrikt år. Tone-Elisabeth har vært i forholdsvis fin form, selv om hun de siste månedene er blitt dårligere og har hatt mye mer smerter. De har vært på hytteturer, i Paris, i bursdagsselskaper, de har hatt kosekvelder hjemme, vært på besøk, og kjøpt og flyttet inn i eget hus.

Foruten huskjøpet er Florida-turen – en litt forsinket bryllupsreise – årets desiderte høydepunkt.

– Det var utrolig stort å klare å gjennomføre det, sier Espen.

Ingen sorg ennå

– Se her!

Tone-Elisabeth gliser og holder opp to operasjonssokker fra Ahus. Dem har hun uten skrupler stjålet med seg fra nok et opphold der for fjorten dager siden. Det skal bokstavelig talt komme noe godt ut av noen døgn på sykehus i desember.

– De er jo ypperlige som julestrømper! Jeg skal skrive navnene våre på dem, finne noen nisser å dekorere dem med og fylle dem med godter 1. juledag.

– Jula er gledens tid. Blir sorgen over at dere ikke har så lenge igjen sammen ekstra stor?

Espen ser opp.

– Det er ikke noe sorg ennå. Jeg har alltid sagt at Tone er ikke død før hun er kald. Det blir trist, men vi får ta det når det kommer.

– Det blir jo egentlig ikke trist for meg, men det er trist å tenke på dem som blir igjen, sier Tone-Elisabeth.

– Hvordan blir julaften hjemme hos dere?

– Det blir varm, intim, rød og grønn og koselig. Og veldig, veldig nær. Vi blir åtte voksne og to barn. Og det blir god mat.

Espen skal være ribbeansvarlig for første gang!

– Det er første jul i eget hus. Tenker dere på at dette kan bli Tone-Elisabets siste jul?

Espen rister på hodet.

– Jeg har tenkt tanken, sier Tone-Elisabeth.

– Men jeg veit ikke... Jeg skal på julebord med jentene 18. januar. Så da må jeg iallfall leve til den 19.! Og da kan jeg like godt få med meg pappas bursdag 26. januar. I februar er det skuddår, og det må jeg jo få med meg, og så er det min bursdag 3. mars, Lotta (søster) har i april, og da er det jo 17. mai, og vi skal snart få båten på vannet...

De ser på hverandre og ler godt, før Tone er tilbake i nuet igjen.

– Ingen veit hvor lenge de lever. Alle bør tenke tanken: La oss gjøre denne jula til den beste noensinne.

Under kan du sende en hilsen til Tone-Elisabeth.

Artikkeltags