Mistet faren etter DNA-test

TENKER PÅ PAPPA: «Christine» sitter hjemme med hunden sin på fanget og forteller at hun ofte savner faren sin, men at hun er usikker på om hun ville tilgitt han. FOTO: VIDAR SANDNES

TENKER PÅ PAPPA: «Christine» sitter hjemme med hunden sin på fanget og forteller at hun ofte savner faren sin, men at hun er usikker på om hun ville tilgitt han. FOTO: VIDAR SANDNES

Artikkelen er over 5 år gammel

Som lyn fra klar himmel krevde «Christines» far DNA-test for å forsikre seg om at hun var hans biologiske datter.

DEL

Da testen utelukket farskapet, brøt han umiddelbart all kontakt med datteren som i dag er i 20-årene.

– En dag sa han at han ville ta en DNA-test. Det kom helt ut av det blå, men jeg gikk med på det. Jeg var jo sikker på at han var min biologiske far, sier «Christine» fra Romerike.

Pappa var ikke far

«Christine» vil ikke stå åpent fram. Hun tror det vil være konfliktdrivende.

DNA-testen ble gjennomført i regi av NAV. Der ble det tatt spyttprøver av både far og datter med NAV-ansatte som vitner. Deretter sendte faren prøvene inn til et laboratorium.

Da DNA-testen ble klar, viste det seg at mannen «Christine» hele livet hadde kalt pappa, ikke var hennes biologiske far.

– Da kuttet han all kontakt. Jeg har ikke snakket med han siden, sier «Christine».

Godt forhold

Bruddet med faren har heldigvis ikke ført til at hun har mistet all kontakt med hans familie.

– Alle i familien hans var veldig imot at han gjorde dette. Jeg har fortsatt god kontakt med flere av hans familiemedlemmer, sier hun.

– Hvordan var forholdet til faren din før han brøt kontakten?

– Det har alltid vært godt. Vi hadde mindre kontakt den siste tiden på grunn av hans nye kjæreste, men han var alltid kun en telefonsamtale eller tekstmelding unna.

Erstatningskrav

«Christine» forteller at hun fortsatt savner faren sin, men om hun har lyst til å møte han igjen er hun usikker på.

– Noen dager tenker jeg at jeg vil ha han i livet mitt, mens andre dager tenker jeg at han ikke fortjener en sjanse til å si unnskyld.

–Hvorfor det?

– Fordi det er så fælt at han stengte meg ute fra livet sitt. Jeg skjønner ikke hvordan man bare kan kvitte seg med et barn. Tenk på alle fosterforeldrene og adoptivforeldrene som elsker sitt barn høyere enn alt, mens min far kuttet all kontakt etter 19 år, sier hun.

I tillegg til å bryte kontakten med datteren, har faren krevd erstatning fra både moren og staten.

Han tapte søksmålet mot moren.

Strevsomt liv

I dag lever «Christine» på Romerike med sine to barn. Hun skulle gjerne sett at barna hadde en bestefar.

– De spør stadig vekk om hvem som egentlig er faren min. Det er ganske vanskelig, det er jo ikke alt barn trenger å vite, sier hun.

Hun forteller at hun allikevel har mye støtte fra øvrig familie.

– Mine barn har begge helseutfordringer, så dagene går med til lege- og sykehusbesøk. Jeg er veldig glad for at resten av familien er der for meg.

Lengter etter svar

«Christine» lurer hele tiden på hvem som er hennes egentlige far. Hun tror ikke hun noensinne vil få svaret.

– Jeg ser ikke for meg å få vite hvem den egentlige pappaen min er, sier hun.

– Savner du faren din?

– Ja, jeg gjør det.

– Det å miste en far er vanskelig

Årlig fødes det svært mange barn med ukjent far eller der far ikke er biologisk far.

I følge Medisinsk Fødselsregister fødes det rundt 2.500 barn hvert år med ukjent far. Det utgjør omkring fire prosent av fødslene i Norge.

I tillegg kommer fødsler der far ikke nødvendigvis er biologisk far.

Lavere blant gifte

I Afrika har man et eget uttrykk for dette: "mama’s baby, papa’s maybe".

I en kronikk i Aftenposten i fjor oppsummerte psykolog, professor og forfatter Frode Thuen kunnskapen man har om barn som kommer til verden med en far som ikke er deres egentlige biologiske opphav. Han skrev:

«Noen forskere mener på bakgrunn av en rekke undersøkelser der man har samlet inn DNA fra foreldre og barn i ulike sammenhenger, at det kan dreie seg om så mye som ti prosent av alle barn. En kritisk gjennomgang av de ulike undersøkelsene tilsier imidlertid en mye lavere andel, særlig i vestlige land. Her ser det ut til å ligge på mellom to og tre prosent. Litt lavere blant barn som er født av gifte mødre, og litt høyere blant barn av enslige mødre.»

Betydelig belastning

Anders Skuterud er fagsjef i Psykologforening. Han forteller at mange mennesker her til lands ikke vet hvem sin biologiske far er, og at det er en påkjenning å få vite at det du hele ditt liv har trodd er din far, ikke er av samme kjøtt og blod.

– For mange mennesker er biologisk og psykologisk far ikke samme person. Å få vite dette på terskelen til eget voksent liv og i tillegg bli avvist av psykologisk far - som også var antatt å være biologisk far - må gi mange følelser og tanker som det er vanskelig å forholde seg til. Barnet er avvist og vil føle dette sterkt, det kan gi sorg, sinne, usikkerhet på egen identitet og grubling på hvem en er, sier Skuterud som understreker at han kommenterer saken på et generelt grunnlag.

– Det å miste en far er vanskelig for alle barn, ungdom og unge voksne. Det at far aktivt velger bort barnet er en betydelig belastning. Dette gjelder også om en ikke har hatt tett og vedvarende kontakt.

Vil oppleves som en krise

Skuterud oppfordrer fedre som har fått greie på at deres barn likevel ikke er deres biologiske avkom om å tenke seg godt om før man tyr til drastiske valg

– DNA testing som fører til en avsløring om at far ikke er biologisk far, vil være en krise i både fars, barnet og mors liv. Selv om det i dette tilfellet er et stort barn, ville mitt råd til fedre være tenke seg svært godt om og snakke med barnet. En far som føler seg lurt, skuffet, sint og misbrukt bør gå noen runder med seg selv før det gjøres valg i forhold til barnet, sier han.

Artikkeltags