Megga har fått ny pupp

Artikkelen er over 4 år gammel

Trenger du en oppkvikker? Vær så god! Her er en liten dose Lise Askvik. Med to pupper denne gang.

DEL

Fuglene synger i det idylliske og delvis fredede dalsøkket på Leirsund der P4-megga bor. Døra er ulåst og uten ringeklokke i sokkeletasjen, men innenfor kvitrer en stemme to etasjer ovenfor.

– Kooom inn! Bare se deg omkring!

Rekonvalesenten er oppe og fikser seg litt på badet etter å ha kjørt åtteåringen Leo på skolen og luftet småbikkja Bissniss i skauen.

Endelig, to år og sju måneder etter at det ene brystet måtte skjæres vekk, er et nytt skåret til og sydd på plass.

Hun er sykmeldt for en stund, men hun var bare så vidt ute av sykehusporten da hun satte seg ned med pc-en i fanget og skrev et nytt kapittel på boka «Kreft ga meg kraft».

Mye har jo skjedd siden den ble utgitt første gang for et år siden. Denne uka ble nyutgivelsen sendt til trykking, og før sverten er tørr, har hun startet på sitt femte bokprosjekt. Lise Askvik har enda mer trøkk nå enn før hun fikk kreft.

Uten punktum

Nå kommer hun ned trappa, og hadde det ikke vært for at den nye puppen er et par-tre størrelser mindre enn den andre, ville det vært umulig å ane at kreften og cellegiften har herjet med den veldreide kvinnekroppen.

Rouge og sunn hud gløder i kinnene. Kanskje er sminken bedre enn tidligere, hun var sist sett på tv med makeover-stjernene Trinny & Susannah – de sa hun kledde seg som «shit». Eller kanskje har det noe å gjøre med de greiene hun har i glasset. Drikken likner den «suppa» vi lagde i hagen som barn, gresstuster rørt ut i vann.

– Oi, hva er dette for noe?

– Jeg kjenner meg jo helt frisk, og vet du, det er helt rart, men etter at jeg var ferdig med kreftbehandling, begynte jeg å drikke dette her, og jeg har aldri hatt så mye energi som rett etter at jeg var ferdig med cellegift og stråling, og du vet at da pleier folk å gå i sånn langtidsfatigue, jeg har jo fått det stikk motsatte, jeg har fått sånn energigue, jeg er oppe halv sju om morran og ... det er tørka hvetegress og grønnsakspulver, stort sett. Dette her er egentlig i stedet for å spise høggane mye grønnsaker, forteller hun.

Hun har inntatt guffa i to år. I tillegg til noen andre saker hun tror på. De tørkede grønnsakene var noe moren hennes drakk i flere år før Lise fikk kreft.

– Det som skjedde med mamma, vet du, det var at hun gikk ned ti kilo og fikk silkemyk hud. Hun hadde et kne som det var betennelse i. Legen hadde sagt at det gikk ikke an å gjøre noe med det kneet, men plutselig var kneet i orden igjen. Så da jeg var ferdig med cellegift, tenkte jeg at jeg får gjøre noe for helsa, og da gikk jeg og fikk analysert blodet mitt, og det var jo selvfølgelig bare filler og laser, da fikk jeg beskjed om å drikke dette i et par måneder «og se om det hjelper deg noe», og i løpet av de månedene fikk jeg noe høggane overskudd. Etter cellegift og stråling er det ikke vanlig å være full av energi og livslyst, men det har jeg vært, forteller hun.

Ja, Lise Askvik snakker nesten uten punktum der vi står ved kjøkkenøya i det hvitglansede Ikea-kjøkkenet hennes «kjære Espen» har slitt på plass.

Nå kaster hun et blikk ut av vinduet, ut over enger og jorder, hvor en som kommer fra Nes, kan føle seg inderlig hjemme. Sjefsmegga Astrid Gunnestad kaller det «uti purra».

Mer bekymret før

– Vil du si at du er mer energisk nå enn før du fikk kreft?

– Mm, svarer Lise og nikker mens hun svelger det grønne.

Jeg har mer krefter nå enn før jeg fikk kreft. Det har nok sammenheng både med at jeg drikker det her, og at jeg har overlevd. Jeg føler meg jo som en survivor. Jeg har overlevd kreft, og ikke minst, jeg har overlevd cellegift, og det var egentlig det vanskeligste. Man blir glad for livet og tar ikke noe som en selvfølge som før, ja, jeg føler meg energisk. Jeg vet det er en gave. Det varer ikke evig, vi skal jo dø alle sammen. Det gjelder virkelig å leve, altså, den tida man har og gjøre maks ut av det ... tulle og tøyse så mye man kan! sier hun og ler.

– Er du også mer sprudlende enn før, eller har du alltid vært sånn?

– På utsiden er jeg nok som før, men på innsiden er jeg annerledes. Jeg var mye mer bekymret for alle ting. Det er jeg ikke lenger. Ja, bortsett fra at norsk helsepolitikk irriterer meg noe voldsomt! Den var ikke noe problem før!

Lise Askvik startet en folkebevegelse i 2011, og den skulle røske opp i Helse-Norge. Bare eremitter kan ha unngått å legge merke til henne da det raste som verst.

– Hele min puppekamp begynte med et «HÆ?!» sier hun selv.

Pupp til folket

28. september 2011 var hun like overraskende som for alle andre brystkreftpasient og lå på operasjonsbordet. Da hun våknet fra narkosen, var det venstre brystet erstattet av en kraftig bandasje over ribbeina, med to slanger og to poser stikkende ut for å samle opp sårvæske.

– Når kan jeg få ny pupp? spurte hun.

Kirurgen så halvveis vekk mens hun svarte at det ble nok et sted mellom tre og fem år.

– HÆ? Tre til fem år?!

Snart skulle hun få høre at ventetiden kunne bli enda lengre enn det.

– Det er helt uhørt! Dette skal bli min kampsak, og jeg kommer ikke til å gi meg før dette blir ryddet opp i! sa fru Askvik.

Hun fikk en injeksjon med morfin og sovnet. Men det skulle mer enn morfin til å for å stoppe henne. Da rusen slapp taket, hadde kampviljen våknet.

Noen dager senere satt hun i sin første debatt. Det skulle bli noen av dem.

«Pupp til folket» gjallet gjennom landet takket være damene bak søndagsprogrammet «Meggene» på P4, Lise selv og sjefsmegga Astrid Gunnestad. De fyrte løs på lufta, og fem dager etter at brystet var operert vekk, opprettet de Facebook-siden «Vi venter fandenmeg ikke på ny pupp».

De skulle få borti 22.000 støttespillere. Tre helseministre har hun grabbet tak i, først Anne-Grete Strøm-Erichsen og den gang opposisjonspolitiker Bent Høie, deretter Jonas Gahr Støre. Ingen av dem kommer noensinne til å glemme Lise Askvik og alle kvinnene som stilte opp foran Stortinget og flashet sine skamferte overkropper.

22.000 støttespillere ble selvfølgelig sett og hørt.

– De som får kreft nå, får stort sett nytt bryst i samme operasjon, det fantes ikke da, sier Lise.

Men det er ikke slutt med det. For etter at hun hadde summet seg etter sjokket over behandlingen av kreftrammede kvinner, fikk hun øynene opp for uendelig mange andre problemer i norsk helsevesen. «Helseforetakene», «helsereformen» og «New Public Management» er ord hun nærmest spytter ut. (NPB betegner en reform der man styrer offentlig virksomhet etter prinsipper fra privat sektor, blant annet med stykkprisfinansiering.)

– Vi har et helsesystem i dag som er så kynisk at det gjør meg helt kvalm, sier hun.

Fra mage til pupp

Tid for te. Lise begynner å bære kopper, kjeks og engelsk konfekt inn i vinterhagen. Noe svart putrer i en rufsete teflonkjele. Det er chaga-sopp som har trukket i vann noen timer.

– Vil du prøve? spør husfruen.

Har du møtt henne i skogen med øks, er det fordi hun er på leit etter chaga, en stygg, svær, svart inn- og utvekst av en sopp som sitter på trestammene. På norsk heter soppen kreftkjuke, den er brukt gjennom århundrer i folkemedisinen og skal ha dokumenterte, helsefremmende effekter. Chagaen samler hun i spann og drikker daglig. Den og teen smaker bedre enn fryktet.

– Vær så god! Da skal du få med deg en pose hjem. Du kan koke på den mange ganger.

Lise Askvik har blå bluse, røde bukser, rosa lepper og fiolette tånegler. Under blusen har hun en svart stroppetopp og utenpå den en hvit bh. Det er fortsatt tape over sårene fra Rikshospitalet i april. Før operasjonen ble hun bedt om å bøye seg framover mens legen grep tak i mageflesket.

– Vi har nok til en c-cup! utbrøt han fornøyd.

Han skar bort en god del av magen, inkludert navlen, og bygde en ny pupp av den øyeformede biten. De skar av såpass mye at da hun karret seg ut av senga etter noen dager, måtte hun gå hun tvekroket.

Smerter, ja! Hun orket ikke besøk av noen, ikke engang mann og sønn, før etter tre dager. Men uka etter satt hun i bilen på vei til påskeferie på den elskede hytta på Budor, den de nettopp hadde fått nøkkel til da kreften brøt seg inn i tilværelsen.

– Her er den! sier Lise og smiler bredt. Hun er allerede i ferd med å hekte av bh-en som altså sitter utenpå toppen som hun også drar ned, og så flasher hun en følelsesløs pupp uten areola, glatt og fin nedenfor plasteret, men med en liten tapp på nedsiden. Den lille tappen, ikke større enn en kvise, er litt av navlen hennes. Den ble med på reisen.

Kaller seg megge

Hun er ikke blyg for å vise fram, men bilder av naken pupp mener hun får vente til arrene har grodd og puppene er mer på stell. I månedene framover venter en operasjon for å bygge ny areola, den skal også tatoveres så den blir brun og fin. Ikke minst venter enda en operasjon for å redusere den gamle puppen fra sjenerøse h-cup til den c-en hun hadde fett nok til.

– Det er jo et privilegium å bli operert. Jeg får erfaring, det er en fascinering, jeg får diskutert helsepolitikk, sier Lise og lader.

Så fyrer hun av ett av sine mange kanonskudd mot «det hellige Arbeiderpartiet» og andre politikere som lot det bygge seg opp disse nå så velkjente og uendelige køer av kvinner som måtte leve med ett bryst. Hun har mye hun skulle ha sagt til alle som har sverget til New Public Management for styring og organisering av helsevesenet. Det er mye som er feil i Helse-Norge og mange som lider.

– Eliten grabber til seg så mye, men at syke folk skal få, det skal de ikke ha noe av. Vet du at det går ikke an. Til min siste dag skal jeg slåss mot den idiotien, sier hun og banker i låret.

I boka si definerer hun hedersbetegnelsen: «Å være ei megge er dypest sett å stå opp for det man tror på».

– Det som er viktig ved å være ei megge er å sparke oppover. Vi sparker ikke nedover! legger hun til.

– Men det har svingt rundt deg bestandig, egentlig?

– Nei da, det har det ikke gjort. Her på onsdag, for eksempel, skjedde ingenting. Og så husker jeg en dag i 75, da var det også ganske rolig, sier hun og ler høyt.

Dårlig råd

Sammen med «kjære Espen» og «Leo, mitt livs lys» hevder hun at hun lever et ganske alminnelig, landsens liv.

Hun går turer med bikkja, lager armbånd av sølvtråd, strikker, syr vesker, trekker om stoler, klistrer og limer sammen bursdagskort og fyller vinterhagen, hagen og drivhuset med tomater, agurker, planter hun har sådd av fruktsteiner og andre frø.

Men livet startet i motbakke i Nes, der hun opplevde å bli brannskadd, truffet av et vådeskudd rett ved hjertet som seksåring og andre hendelser som unger klarer seg godt foruten. Men da hun var ni, tok moren de tre jentene sine med seg til Kolbotn. Lise sov bak et forheng på kjøkkenet.

– Vi hadde jo jævlig dårlig råd. En dag sa mamma: «Barn, i dag skal vi gjøre noe gøy. Dette er vår hemmelighet. Vi skal nemlig dra til et sted hvor alt er gratis, men dere må ikke si det til noen, for da kommer andre folk og tar de fine tingene». Så hadde vi en skjønn onkel som kjørte oss til Grønnmo. Der fant jeg en nydelig bamse. Mamma fant en ny favoritt-bh, og vi fant tørkestativ som vi malte. Vi var så glade for å komme til Grønnmo og få nye ting, så det gjorde vi en fem-seks ganger. Vi trodde virkelig vi hadde funnet kilden til lykke. Mamma var alenemor til tre unger og ganske nedkjørt. Hvordan hun klarte å leke oss gjennom tøffe tider, og hvordan hun fikk oss til å føle oss spesielt velsignede og begavede fordi vi kunne gå på søppeldynga, det ligger mye livskunst i det. Mamma har vært en fantastisk dame å vokse opp med. Hun kommer forresten senere i dag.

Takknemlighet er en digg følelse, mener Lise Askvik. Det er en evne hun har foredlet under kreftsykdommen, med thetahealing og sterk vilje. Hun har mistet Annbjørg Sætre Håtun og andre kreftvenninner på veien. Hun er en overlever. Det er mye man kan takke for, om man teller sine velsignelser.

Å fjerne puppen var mindre smertefullt enn jeg hadde trodd, så det var en opptur, det var et plusspoeng. Men det å gå gjennom en cellegiftbehandling var for meg veldig lidelsesfullt, men det var jo fordi jeg ikke tålte de kvalmestillende, så når jeg sluttet å ta de kvalmestillende, så ble cellegiften mye bedre, selv om langtidsvirkningen av cellegiften var at jeg mistet neglene, fikk nevropatier ... ja, det var jo en del smerte forbundet med behandlingen, men det er veldig, veldig individuelt. Så folk må ikke la seg skremme fra å få kreft heller! sier hun og ler igjen.

– Noen kommer gjennom cellegift nesten uten å merke noe til behandlingen, mens andre blir hundre prosent satt ut og litt til. Så er det det med cellegift at det er det medikamentet som tar flest liv hvert år.

– Det var ingen lettvint reise?

– Jo! Nei, etter jul sa jeg til Espen at «dette her holder jeg ikke ut». Skal det fortsette sånn resten av livet mitt, vil jeg heller dø av kreft. Da var jeg på et punkt da det var så labert å være i denne kroppen at det var ingen mulighet for å leve ut alt det som gjør at livet er godt. Men det gjorde jo også at da jeg var ferdig med kvalmen, så var jeg – og det er jeg fortsatt – så takknemlig for hver time jeg ikke er kvalm. Å leve med cellegiftkvalme er helt ubeskrivelig. Det tok livslysten min. Men av ren smerte synes jeg ikke det har vært så helt gæernt.

Lykken i Leirsund

Takker gjør hun også for hjemmet sitt. De fant det for tolv år siden. De hadde vært på et utall visninger over hele Akershus uten å finne noe som passet dem, da en venn fortalte at det var et hus til salgs på Leirsund. «Leirsund, hvor er det?» «Det er det hølet bak Bøler Avfalssdeponi.» De så på huset. Det var riktig fint og for dyrt. Et annet var billig og for lite. De resignerte og reiste dit en fin dag for å ta avskjed med stedet. De kjørte firehjulstrekker, badet i tjernet og elsket i skogen.

Da de ruslet ut fra den grønne himmelsengen, møtte de ei gammel dame som sa «skal dere på visning?». «Nei, vi har vært og tatt avskjed med stedet, som vi synes er veldig hyggelig.» «En slektning av meg skal selge hus der borte», sa damen og pekte med krokete finger. «Det er visning nå, og den varer en halvtime til.» Lise og Espen hadde hundre krav, og de ble alle innfridd.

– Da får du på følelsen at det var meningen. Alt er bare strålende på Leirsund. Jeg ELSKER Leirsund. Lystige Leirsund kaller jeg det helt konsekvent. Jeg får jo fred i sjela, jeg, av å hvile øynene på åker og eng.

Hun tenker mindre på operasjonene som venter henne. De tar hun når hun kommer dit. Slik kunne hun ikke ha tenkt før. Kanskje det er theta det kommer av. På forunderlig vis ble hun nærmest båret inn på et kurs i thetahealing tre dager før kreften ble oppdaget.

– Det har skjedd noe med meg som jeg nesten vil kalle magi. Om det handler om å bli gammal og klokere, om det er theta eller kosthold, jeg vet ikke. Men det har skjedd noe med meg som jeg er veldig, veldig takknemlig for, og som gjør at jeg slipper å grue meg – og jeg er heldig som bor i et land der det er mulig å bli operert.

– Ja, jeg har vært heldig så langt og levd et opplevelsesrikt liv, det er sant.

Artikkeltags