Må lære seg å leve på nytt

MINNENE LEVER: Elisabeth Larsen Thoreid (f.v.) er svært takknemlig for gavene, blant annet denne ponnien og rullestolrampen, som ble gitt Solaas hestesenter etter Sara og Tirils død. Foreldrene Ann Kristin Huser, Thor Åge Bølge og Kjersti Sandsmark finner trøst i at noe godt er kommet ut av den tragiske hendelsen.Foto: Lisbeth Andresen

MINNENE LEVER: Elisabeth Larsen Thoreid (f.v.) er svært takknemlig for gavene, blant annet denne ponnien og rullestolrampen, som ble gitt Solaas hestesenter etter Sara og Tirils død. Foreldrene Ann Kristin Huser, Thor Åge Bølge og Kjersti Sandsmark finner trøst i at noe godt er kommet ut av den tragiske hendelsen.Foto: Lisbeth Andresen Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Foreldrene til Sara og Tiril, som døde i hesteulykken på Bjørkelangen, jobber med å sette beina under seg. I det meningsløse finner de trøst i døtrenes hjertesaker.

DEL

Det er første gang Kjersti Holmedahl Sandsmark er tilbake på Solaas gård og hestesenter etter at datteren Sara så brått ble revet bort i januar. Sara elsket dette stedet. Det var hest for alle pengene for 13-åringen, kan moren fortelle. Hest, hest, hest. Så litt klarinett, litt sang, så hest igjen. Det var i ridemiljøet hun fant sin likesinnede i to år yngre Tiril. Jentene hadde vært på felles rideleir og trente sammen her på hestesenteret fra høsten 2013. Så avtale hjertevennene overnattingsbesøk.

– Sara ryddet rommet så fint den lørdagsmorgenen. Stelte i stand ei campingseng som Tiril skulle sove i. Hun gledet seg veldig, forteller Kjersti, som inntil den dagen aldri hadde møtt Tirils foreldre, Ann Kristin Huser og Thor Åge Bølge.

– Vi møttes for første gang den morgenen vi kjørte Tiril til Sara, forteller Thor Åge.

– Saras far, Jostein, planla tur til Bjørkelangen etter at Sara og Tiril hadde vært på tur med ponnien. Han og jentene skulle kjøpe ingredienser til pizza som vi skulle kose oss med den kvelden. Vi gløttet innom rommet til Sara hvor jentene satt og sang «Katt og kaniner». Kos dere!, var det siste vi sa til dem da de skulle til stallen, sier Kjersti.

– Og det var det, sier Thor Åge stille.

Minnehesten Falco

Den lørdagen faller livet i grus. Sara og Tiril blir påkjørt da de er ute med hest og vogn. Da Kjersti får beskjed om at datteren og venninnen har vært involvert i en ulykke, må hun ringe eier av Solaas hestesenter, Elisabeth Larsen Thoreid, fordi hun ikke har nummeret til Tirils mor. Husker ikke hva hun heter. Neste gang mødrene og fedrene møtes, er på Ullevål sykehus samme kveld. På venterommet før de får komme opp på intensivavdelingen. Kort tid etter er ikke døtrene mer.

– De var nok veldig like, Tiril og Sara, sier Kjersti.

Hun klapper ponnien Falco som ble kjøpt inn til Solaas hestesenter for pengene som ble samlet inn i Tirils begravelse. Selv opprettet hun og familien et minnefond i Saras navn. De innsamlede midlene har gått til Saras hjertesaker; lidenskap for hestehobby, livsnødvendigheter til de fattige og håp om en himmel for alle.

Pengene er blitt fordelt mellom blant annet tre ridesentre på Romerike, Leger uten grensers vaksinasjonsprogram i Kenya, en fotballturnering for barn i slummen i Nairobi, oppussing av Fossheim leirsted og mye annet. På www.sarasminnefond.no kan man lese hva pengene etter minnefondet har gått til.

– Vi vil gjerne rette en stor takk til alle som har gitt penger til minnefondet og på den måten er med på å hedre Saras minne, sier Kjersti.

Ny rullestolrampe

På Solaas gård og hestesenter har man brukt pengene etter Saras minnefond på en rullestolrampe slik at funksjonshemmede kan få ri.

– Sara var så gæren på at det skulle være så plundrete for funksjonshemmede å ri. Hun var lei seg for alle som ikke fikk gjøre noe så viktig som å ri fordi ting ikke var tilrettelagt, sier Kjersti.

Eier av hestesenteret, Elisabeth Larsen Thoreid, er takknemlig for gavene. Nå kan hun tilby ridning til alle.

– Og ponnien Falco er spesiell. Alle vet hvorfor han er her. Han er kåret til senterets yndlingshest, forteller hun.

Blir foreldre igjen

– Det er ikke lenger noen mening i livet. Jeg er i dvale flere ganger i uka. Lyspunktet er der, sier Thor Åge og peker kjærlig bort på kona Ann Kristins voksende mage. På nyåret blir de foreldre for tredje gang. Til ei jente.

– Et nytt barn blir aldri noen erstatning for Tiril. Men vi kjente på behovet for å prøve å gjøre familien komplett igjen. Men komplett blir egentlig helt feil ord, for det vil vi aldri bli. Først var det rart å bære på et nytt barn, nå klarer jeg å glede meg, sier Ann Kristin.

Paret har delt følelsene rundt Tirils død på bloggen.

De sier bloggen har vært en nødvendig ventil.

– Det har vært deilig å bare kunne skrive uten å måtte veie sine ord. Responsen var ekstrem i starten. Det var så mange som lurte på hvordan vi hadde det. På bloggen har vi fortalt, og mange har åpnet seg tilbake, sier Ann Kristin.

Paret har i sorgen fått kjenne styrken i sin store omgangskrets.

– Folk har kommet på døra med middag og nybakte boller. Vi har fått klemmer på butikken og hele bygda var engasjert i begravelsen. Vi hadde åpent hus fra dag en. Det var det riktige for oss. Ingen har unngått oss. Nå vet jeg hvordan jeg skal oppføre meg hvis andre rammes av sorg, sier Ann Kristin.

Har ikke gitt opp

– Jeg tror det er godt for folk å se at vi fortsatt tenker, at vi står opp om morran. At vi ikke har gitt opp, sier Kjersti som i starten tenkte at det ikke gikk an å fortsette etter noe slikt.

– Man må lære seg å leve på nytt. Jeg prøver å sette beina under meg. Jeg har gode dager og dårlige dager.

Hun sier det har vært godt for henne og ektemannen å ha Ann Kristin og Thor Åge i sorgen. De gjør alt fra å diskutere Grand Prix-låter via Facebook til å spise på etiopisk restaurant.

– Ingen forstår hverandre som vi gjør, sier Thor Åge.

Både Sara og Tiril startet å ri allerede som treåringer. Da hun var fem ble Sara sparket i magen av en hest. Nå blir det vel slutt på ridning, tenkte moren, men uka etter var femåringen tilbake på hesteryggen.

– Hun unnskyldte hesten. Det var ikke hestens feil. Det var det aldri, sier Kjersti.

Selv var hun redd hester, men hun syntes det ble for dumt at en fireåring skulle tørre og ikke hun. Kjersti tok ridetimer, men fikk passet sitt påskrevet av Sara. «Du sitter som en potetsekk, rett deg opp i ryggen, mamma», formante hun.

– Noen skjønner dyr uten at det går an å forklare hvordan eller hvorfor. Det var nok der Sara og Tiril traff hverandre. De var begge slik.

Minnekonsert

I forbindelse med det som ville blitt Saras 14-årsdag i slutten av november, arrangeres en minnekonsert i Løken kirke. Konserten er åpen for alle, og blant andre skal Oslo Soul Children og Petter Simonsen bidra.

Foreldrene ler av kaninen Sara som Tiril fikk til 11-årsdagen. Hun valgte å kalle den opp etter venninnen. Da Tiril døde, ga Ann Kristin og Thor Åge kaninen til Elisabeth. Da viste det seg at Sara var en gutt.

Kjersti kommer på et sitat av George Bernard Shaw som mannen Jostein har lagt ut på Facebook-siden «Skynd deg å elske» samme dag. Hun finner fram smarttelefonen og leser.

– Livet slutter ikke å være morsomt når noen dør, og det slutter ikke å være alvorlig selv om mennesker ler.

Se Tiril og Saras siste sang, spilt inn kun timer før ulykken:

Slik minnes de Tiril og Sara:

Her tar familie og venner farvel med Sara:

Her tar familie og venner farvel med Tiril:

Artikkeltags