«Kun» to døde på jobb under byggingen av dette gigantiske pengesluket

HMS-reglene var ikke oppfunnet da kraftstasjonen på Rånåsfoss ble bygget for snart hundre år siden. Arbeiderne ble kun sikret med hvert sitt tau. Likevel var det bare to arbeidere som døde på jobb.

HMS-reglene var ikke oppfunnet da kraftstasjonen på Rånåsfoss ble bygget for snart hundre år siden. Arbeiderne ble kun sikret med hvert sitt tau. Likevel var det bare to arbeidere som døde på jobb.

Artikkelen er over 4 år gammel

HMS-reglene var åpenbart ikke oppfunnet, politimesteren fryktet revolusjon og prisene galopperte. En druknet i den brusende fossen, mens en annen ble slått i hjel med et spett.

DEL

Det italienske flagget er heist på Rånåsfoss. I maskinhallen skjenker Giovanni Lafredo kruttsterk espresso til arbeidskameratene. Firmaet Voith er tilbake, snart hundre år etter at de leverte turbinene til kraftanlegget som nesten brakte revolusjonen til Rånåsfoss.

Året er 1914, grunnloven er hundre år gammel, «elektriciteten» er det nye gullet, datidens oljeøkonomi. En mirakelmedisin mot fattigdom og arbeidsløshet. Spekulanter fra inn- og utland svermer rundt fosseformuen. Amtmann Ole Furu vil noe annet. Man skulle tro at den tidligere finansministeren i Emil Stangs Høire-regjering dyrket det private initiativ, men Furu vil ha offentlig eierskap til kraftutbyggingen, og han vil forsyne industrien i Kristiania med kraft fra Rånåsfoss.

Som sagt, så gjort. Han nedsetter en femmannskomité og tar selv formannsvervet. Amtet har en gjeld på 850.000 kroner. Den skyldes mest byggingen av Akershus Amts landbruksskole på Hvam. Nå trenger han svimlende 15 millioner kroner. Og 1.500 anleggsarbeidere som vil temme fossen med livet som innsats. Mange kommer til å dø – men bare to dør på jobb.

Espresso med sjefen

En januardag hundre år seinere sørger informasjonsdirektør Bjørn Dag Gundersen for at RB Helgs utsendte får utdelt hjelm, vernesko og refleksvest. Vi skal ned i maskinhallen, der italienerne skal nyte sin espresso etter lunsjen: kruttsterk kaffe i små shotglass.

På Rånåsfoss har ting gått både fort og sakte i hundre år: Italienerne er på jobb for Voith, det tyske selskapet som leverte turbinene til Rånåsfoss i 1919 – og som gjør det samme i dag.

Akershus Energi investerer 800 millioner i å skifte ut samtlige seks turbiner. I maskinhallen er Giovanni klar med de beksvarte kaffeskvettene og pisket sukker fra kokeplata inne i en container. Sjefingeniør Fabrizio Campagiorni hiver i seg shotglasset sammen med resten av gjengen. Det er ikke lenger slik at ingeniørene på Rånåsfoss holdes med eget selskapslokale.

– Energipåfyll? – Kultur! Vi er avhengige av det. Norsk, svensk og dansk kaffe er kun «black water» for oss, smiler han, skulder ved skulder med arbeidslaget sitt.

De er 30 som går i to skift, mange har vært her et par år, og mange blir til den siste turbinen er klar i 2016. Det er lite av hierarki å spore, men en av italienerne er med fordi han har ekstra godt lag med å få folk til å gjøre jobben riktig.

Økonomisk mareritt

– Det er tre risikofaktorer ved å produsere kraft. Ulykkesrisikoen er en av dem, sier Bjørn Dag Gundersen.

Dernest kommer driftsstans. Nå er de gamle turbinene såpass dårlige at frykten for begge deler er stigende. To av seks nye turbiner fra Voith er alt på plass og i drift. I 2016 skal alt være klart, og leveringskapasiteten økes fra dagens 10.000 husstander til 13.000. To av de gamle turbinene svelger fortsatt unna 90.000 liter i sekundet. De nye svelger unna 125.000.

– Forbindelsen til Voith indikerer jo en viss stabilitet, sier Bjørn Dag Gundersen.

– Anlegget er halvferdig, og på budsjett, forsikrer han.

Slik var det ikke dakraftverket ble planlagt og bygd i årene 1914–1922: Kalkylen var på 15 millioner – sluttregningen kom på 65 millioner, tilsvarende 1,3 milliarder i dagens pengeverdi.

Kraftverket tynget Akershus amts økonomi i årtier. Noe av forklaringen ligger i skuddene som ble avfyrt i Sarajevo og den påfølgende verdenskrigen. Den generelle prisstigningen mellom oppstartsmøtet i 1914 og åpningen i 1922 var på 130 prosent! Først i 1963 var verket nedbetalt – og begynte å tjene penger.

Direktørluksus

Dessuten gikk det fort i svingene, der amtmann Furu i parløp med direktøren, Augustin Paus, fattet beslutninger i høyt tempo.

– Verdensøkonomien og det faktum at amtet lånte penger i amerikanske dollar mens dollaren gikk til værs og krona falt, er en viktig del av forklaringen på de gigantiske overskridelsene, sier Gundersen.

En annen delforklaring er selvfølgelig at man valgte å bygge dobbelt så stort som utgangspunktet – for å redde seg inn. Dessuten: Reformene i norsk arbeidsliv hadde også en kostnadsside.

Da anlegget startet, var arbeidsdagen på ti timer. To år seinere var åttetimersdagen innført. Det var en av bekymringene i byggekomiteen.

Disse bekymringene var imidlertid ikke til hinder for at det ble bygget direktørbolig i nyklassisistisk stil til 250.000 kroner (tilsvarende 5,5 millioner i dag) for Paus. Han hadde også automobil med sjåfør, og forventet å bli møtt med respekt og lua i handa hvor enn han for.

Klasseforskjellen skulle ikke gå upåaktet blant anleggsarbeiderne som befolket Rånåsfoss fram til 1922.

Hyllest og skepsis

Anlegget ble en industrirevolusjon på Rånåsfoss, et totalt hamskifte for det gamle bondesamfunnet. Snart skulle nærmere 1.500 anleggsarbeidere rykke inn i nybygde brakker. De svingte jentene i lørdagsdansen som ingen bondegutter kunne matche. Folk fikk penger mellom hendene. Bøndene klaget over at det ikke var tjenestefolk å få tak i, selv om kvinnelønna var det halve av mannslønna.

Patriarkatet var neppe ukjent i bondesamfunnet, men nå rykket de urbane patriarkene inn. Direktør Paus med sin stilling, sin tjenestebolig og tjenestebil og sitt hoff av ingeniører var den ubestridte «Kongen av Rånåsfoss».

Etter den lange striden for å få utbyggingsvedtaket i havn ble amtmannen hyllet i amtstinget: «Amtmanden har gjennom denne sak indrisset sitt navn i amtets historie for alle tider,» sa Ullensaker-ordfører Laake.

Amtmannen selv sa det seinere slik: «Var jeg så sikker på allting i livet som at denne beslutning vil komme til å bli til lykke og glæde for amtet, så var alt godt. De mange tusen hjem som sitter fortvilet i mørke nu, de tenker jeg vil prise seg lykkelige den dag da elektrisiteten lyser og varmer opp for dem.»

Bygdefolk, de som bokstavelig talt skulle opplyses, skrev i lokalavisen om ingeniørene som den nye herskerklassen og om Rånåsfoss som skulle bli en «pengefoss». Ennå visste folk flest intet om pengesluket Rånåsfoss. Stadig nye låneopptak ble behandlet i amtstinget. Bak lukkede dører.

Templet

Rånåsfoss skulle bli et utropstegn for sin tid, skriver Bjørn Bjørnsen i boka «En fortelling om fossen og samfunnet», utgitt til Akershus Energis 75-årsjubileum. Bjørnsen skriver videre om kraftstasjonen, tegnet av arkitekt Astrup, i nyklassisistisk stil med doriske søyler ved inngangen og håndsmidde lamper i maskinhallen: «Kraftstasjonen ble bygget som et tempel over den nye tid».

Den karakteristikken er treffende, sier informasjonsdirektør Bjørn Dag Gundersen, som forteller følgende: – Da kona mi, som har katolsk bakgrunn, kom til Rånåsfoss første gang, utbrøt hun at det var så flott at det var et kloster her!

Revolusjonen som døde

Brakkebyen med høy standard etter tidens målestokk til tross – anleggsarbeiderne murret. Åttetimersdagen hadde vært et internasjonalt krav siden 1890. Arbeiderne likte ikke å stå med lua i handa for direktøren og hans automobil. De reagerte på at funksjonærene ble utstyrt med familieboliger, mens de selv måtte sove på firesengsrom.

Mange hadde kona og kanskje også unger med seg. Det var dårlig tilgang på mat – noen skaffet seg gris (det ble snart forbudt i brakkebyen) mens funksjonærene fikk lov å holde seg med villagris. Mens funksjonærene fikk frisk melk daglig, måtte arbeiderne kjøpe sin tildelte skummetmelk.

Brakkene med plass til 750 arbeidere var knapt innflyttet i 1918 før den første konflikten kom: Lønna på 80 øre timen var bestemt av direktør Paus og ingen andre. Rånåsfoss Arbeiderforening ble stiftet. Byggekomiteen svarte med trussel om å melde seg inn i Arbeidsgiverforeningen.

Ved Funnefoss lenger opp i elva var det klassekamp og agitasjon hver kveld på Folkets Hus. Politimesteren på Nedre Romerike fryktet den revolusjonære smitten. På Rånåsfoss krevde arbeiderne tarifflønn og åttetimersdag og truet med streik. Det kunne føre til at ingeniørene også dro sin vei.

Anlegget var i fare.

Det var usikkerhet både i direksjonen og på golvet; arbeiderne kunne heller ikke være sikre på solidarisk oppslutning om streik hos bygdefolket.

Enden ble at direktør Paus fulgte arbeiderne helt inn til Kristiania, der det ble ordnet opp med forbundet, arbeiderne firte på kravene – mot å få butikk og forsamlingshus. Og byggekomiteen – som hadde arbeidsgiverrollen – unnlot å gå inn i Arbeidsgiverforeningen, til tross for at den ble bestyrt av direktør Paus’ yngre bror. Arbeidet i fossen fortsatte.

Prisstigningen galopperte, lønningene ikke – mot slutten av anleggstiden sa arbeiderne seg villige til å gå ned i lønn for å beholde arbeidet. Dermed døde revolusjonen på Rånåsfoss.

Det var dyrtid og kamp for tilværelsen. Brød bakt på krisemel ga arbeiderne luft i magen, og inneklimaet på de etter hvert overfylte brakkene ble deretter. Krisemel eller ikke: Ny bil til direktør Paus ble ansett som helt nødvendig.

Livet i en tråd

Under anlegget av Rånåsfoss, som gikk på høytrykk fra 1917 til 1922, var det ingen krav om vernesko. Man hadde knapt nok dykkere til undervannsoppdragene. Arbeidsfolkene hang i tau over den brusende fossen.

Mirakuløst nok: Bare én mann druknet.

En annen ble drept da han tråkket i den ferske støpen til en finsk murer. Han hadde ikke bedt om unnskyldning – og mureren ble rasende og slo ham med et spett. Hvor mange som døde da spanskesyken inntok brakkene høsten 1918, vet ingen.

I 1922 ble kraftverket innviet med brask og bram. Amtmann Furu hadde naturlig nok æren av å trykke på knappen. Brakkene ble revet. Direktørboligen står der den dag i dag – nå i bruk for møter og representasjon. Butikken er lagt ned, skolen benyttes av Rånåsfoss vel.

Arkitekt Astrups linjer preger fortsatt det lille stedet Rånåsfoss.

– Uten amtmann Furus sterke vilje til å bygge ut Rånåsfoss i amtets regi ville situasjonen vært en annen, sier Gundersen.

Mareritt og eventyr

Visjonen var at kraftverket skulle bli en pengegruve for amtet. I stedet ble verket et pengesluk førti år fram i tid. Mens folk led, måtte fylket i mellomkrigsårene flere ganger bruke halvparten av budsjettet til tilskudd til Akershus Energi. Til gjengjeld var strømprisen regulert.

Likevel: I perioder kunne det rett og slett være flaut å ha noe med dette pengesluket å gjøre. Stemningen på fylkessamlingene kunne noen ganger bli så ille at ordføreren fra Blaker kommune prøvde å unnlate å si at han var fra Blaker.

I 1963 var siste avdrag betalt. Det var slutt på tilskudd fra fylket – rollene ble byttet. Siden 2000 har Akershus Energi hatt et overskudd på 3,5 milliarder kroner. Omsider ble det økonomiske marerittet til et levende eventyr om å temme Rånåsfossen.

Italienerne er ferdige med sin effektive espressopause ved det improviserte kjøkkenet i containeren. De fortsetter arbeidet for å få de nye Voith- turbinene møysommelig på plass i de dype sjaktene.

De blir som maur der nede i bunnen.

Tiden vil vise om og når de kommer tilbake på oppdrag for hundreåringen Voith.

Artikkeltags