Kjempet i seks år

TODELT: ? Uten støtte fra kona mi, er jeg ikke sikker på om jeg hadde orket å kjempe i mål, sier faren. I sommer flyttet gutten til far og stemor på permanent basis. ? Fra å ligge under kritisk grense på matte og lesing, presterer gutten nå godt og har ikke behov for ekstraundervisning, forteller en glad far og stemor. BEGGE FOTO: ELISABETH LUNDER

TODELT: ? Uten støtte fra kona mi, er jeg ikke sikker på om jeg hadde orket å kjempe i mål, sier faren. I sommer flyttet gutten til far og stemor på permanent basis. ? Fra å ligge under kritisk grense på matte og lesing, presterer gutten nå godt og har ikke behov for ekstraundervisning, forteller en glad far og stemor. BEGGE FOTO: ELISABETH LUNDER

Artikkelen er over 7 år gammel

Fortvilet far kjempet i seks år for sin sønn. Ble ikke trodd.

DEL

I høst har en sjuåring fra Romerike flyttet til pappa og startet på ny skole. Det er resultatet av farens kamp i seks lange år med omsorgssvikt hos mor.

I vår avgjorde retten at barnet skal bo hos far og stemor, og ha begrenset samvær med mor. Det var en bekymret telefon fra guttens lokalmiljø som satte punktum for farens kamp:

– Allerede i 2005 vurderte jeg rettssak, men ble da advart av familievernkontoret. Som far betraktes jeg automatisk som andrerangs omsorgsperson. Jeg har møtt veggen på helsestasjonen, i barnehagen, og skolen, forteller faren. Romerikes Blad har fått tilgang til dokumentene i saken.

Stigende bekymring

Ekteskapet mellom foreldrene gikk over styr da sønnen var bare fem måneder gammel.

– Hva tenkte du om å flytte fra et så lite barn?

– Jeg var psykisk nede etter et svært konfliktfylt forhold, og så ingen annen utvei, sier faren. Han hadde da ingen mistanker om at moren ikke skulle klare daglig omsorg. Foreldrene var enige om at far skulle ha barnet annenhver helg, en dag i uka og i ferier.

Etter få måneder reagerte faren på babyens tilstand:

– Han var ustelt og sulten når jeg hentet han, og klamret seg til meg når jeg skulle levere han. Da han var ti måneder kontaktet jeg barnevernet for å få hjelp. Men saken ble henlagt, sier far.

Skolen bekymret

Faren, som kort etter bruddet traff hun som ble hans nye kone, fulgte gutten tett: Han kontaktet helsestasjon, barnehage og etter hvert skole, men vant ingen støtte. Først da han gikk til rettssak i 2010, viste det seg at skolen i flere måneder hadde vurdert bekymringsmelding til barnevernet. Gutten var urolig, ble ikke fulgt opp fra hjemmet og var under kritisk grense både i norsk og matematikk.

Avgjørende telefon

Det avgjørende ble en telefon fra en voksen i sønnens daglige lokalmiljø: Gutten kommer hele tiden, kan bli i timevis uten at noen etterlyser han. Naboen opplever at gutten har behov for mat og omsorg.

– Hvordan reagerte du da?

– Jeg ble både glad og fortvilet, glad over å bli trodd og forferdelig lei meg over at situasjonen var enda verre for barnet mitt enn hva jeg hadde trodd.

Faren ba naboen sende en bekymringsmelding til barnevernet.

– Jeg fortalte vedkommende at jeg ikke var blitt trodd av barnevernet. Takket være denne personen henvendte barnevernet seg til skolen. Da kunne skolen fortelle at de i flere måneder hadde vurdert å sende en bekymringsmelding. Den samme skolen som et år tidligere hadde avvist mine bekymringer.

Det ble likevel ikke barnevernet som sørget for at sønnen kunne flytte. Barnevernet i morens bostedskommune mente saken ville kreve for mye ressurser.

– Barnevernet anbefalte meg å gå til rettssak selv, for å få omsorgen.

Solgte bilen

Dermed solgte far og kona bilen, tok egenkapitalen og betalte advokatregningene.

– Vi risikerte å få regningen også for den psykologisk sakkyndige utredningen til retten, på titusener av kroner. Men retten mente det var urimelig. Uansett: Etter alle år med avvisning av mine bekymringer, opplever jeg at jeg har kjøpe barnet mitt tilbake for å gi omsorg.

Mor ble idømt saksomkostning, men begrenset på grunn av hennes økonomiske situasjon. Retten mente hun, på bakgrunn av den sakkyndige rapporten, burde forstått at hun ville tape omsorgssaken. Hun har nå vanlig samværsordning i helger og ferier, etter rettens kjennelse.

Glad skolegutt

Flyttingen har gått over all forventning:

– Vi var forberedt på å søke skolen om ekstraundervisning. Men det har vist seg unødvendig. Han har blomstret opp, lærer og presterer helt normalt på skolen. Ved den nye skolen tror de ikke at rapporten fra hans gamle skole faktisk handler om min sønn. Kona mi og jeg tror framgangen handler om at hverdagen hans er trygg, at han spiser frokost før han drar på skolen og har ei god matpakke i sekken. Vi forberedte skolestarten med mye lek med bokstaver og tall. Men at resultatet er blitt en gutt som sier om kvelden at han gleder seg til neste skoledag, som gjør lekser, sitter rolig ved pulten og får godord fra læreren, det er mer enn vi torde håpe på.

Bittert

Den lille familien på tre har fått en ny start.

– Men jeg er fortsatt sint over at familievernet i 2005 frarådet meg å gå til sak. Jeg ble feilinformert om både prosedyre, rettigheter og eventuelle kostnader. Det har kostet meg og kona mi mye kamp og frustrasjon, men den største prisen har sønnen min betalt – med en utrygg hverdag. Heldigvis er han en robust type. Noen mener det er helgene og feriene hos oss som har gjort at hans første sju år ikke har skadet han mer, sier far og stemor.

Artikkeltags