Nesten annenhver uke tar et menneske på Romerike sitt eget liv, ifølge dødsårsaksregisteret til Statistisk sentralbyrå.
Angsten for å leve blir sterkere enn angsten for å dø. Det er rett og slett kullsvart. Ingen lys i enden av tunnelen.
– Jeg tenker stadig på hvordan livet ville vært hvis pappa levde. Jeg tror det hadde vært fint. Jeg tror han ville tatt med barnebarna ut i naturen. Lært dem masse. Han var veldig glad i barn. Han var egentlig en veldig glad person.
Marthe Kragtorp er 25 år gammel. Hun var 20 da hun fikk telefonen.
Hun visste at pappa hadde slitt med angst, men i det siste hadde alt virket veldig fint. Han hadde hatt en opptur. Det gjorde nedturen ekstra lang.
– Det var morsdag. Min aller første morsdag. Sønnen min Casper var under ett år gammel. Jeg hadde lagt ham til å sove da telefonen kom. Jeg skaffet barnevakt. Jeg måtte hjem til pappa. Jeg måtte se hva som hadde skjedd.
Skyldfølelse
Hjemme hos faren ble hun møtt av politiet. Ambulansen sto på tunet. De rød- og gulkledde var inne på farens soverom.
– Han hadde pleid å ringe meg en gang hver dag. Det var nesten litt irriterende mye, forteller 25-åringen fra Hemnes med et forsiktig smil.
Denne dagen hadde det gått én uke siden forrige telefon.
– I ettertid har jeg hatt en del skyldfølelse fordi jeg ikke ringte ham. Men det var jo alltid han som ringte meg. Kanskje burde jeg ha skjønt det. At noe ikke var som det skulle. Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Men det er lett å si i dag.
– Hvordan husker du faren din?
– Som en veldig god far. Aldri sint. Følsom og god å snakke med. Veldig hjelpsom.
At faren lenge hadde slitt med angst, var det ikke mange som visste. De tingene snakket en ikke om.
– Det er vanlig å omtale selvmord som en egoistisk handling. Ser du på ham som egoistisk?
– Egentlig ikke. Selv om jeg kan være sint fordi han lot sin da 86 år gamle mor finne ham, og tvang henne til å begrave sin egen sønn. Det hadde hun ikke fortjent.
Bitterhet, derimot. Det opplever hun.
– Jeg var bitter. Og er det fremdeles. Hvorfor ga han slipp på mitt liv, på mine barns liv? Jeg kan bli irritert fordi han ikke er her, følger med i våre liv, og hjelper oss når vi trenger det.
Selvmord regnes som en av vår tids største helsemessige utfordringer. Også på Romerike – 237 menneskeliv på 10 år.
Stabile selvmordstall
Men virkeligheten er nok enda svartere: Tallene Statistisk sentralbyrå har funnet på oppdrag fra Romerikes Blad er hentet i det offisielle dødsårsaksregisteret, og en antar at mørketallene er betydelige.
Trolig har nærmere 300 romerikinger gjort det slutt de siste ti årene.
I samme periode mistet 111 mennesker livet i trafikken på Romerike.
Selvmordstallene i Norge er relativt stabile. Dødstallene i trafikken stuper.
– Tenk på alle pengene som brukes på forebyggende trafikkarbeid. Vi kunne tenke oss at de samme ressursene blir satt inn på å forebygge selvmord.
Marianne Lund Ahrn fra Rælingen mistet ektemannen 22. september 2003. Han tok livet sitt. I dag er hun leder av LEVE Landsorganisasjonen for etterlatte ved selvmord, avdeling Akershus.
– Over dobbelt så mange mister livet som følge av selvmord som i trafikken. Hvert eneste år. Men hva konkret gjør myndighetene for å få ned tallene? Den lista har ikke jeg sett. Den kan ikke være veldig lang.
Vil ha nullvisjon
Det har heller ikke styremedlem Erland Vestli fra Nittedal. Hans sønn tok livet sitt 2. november 2009.
– I trafikken har myndighetene en nullvisjon. Det burde de operert med når det gjelder selvmord også. Hvis de mener alvor med selvmordsforebygging. En slik visjon hadde forpliktet, mener han.
I løpet av året legger regjeringen etter planen fram en handlingsplan mot selvmord, som gjelder fra neste år.
Lund Ahrn og Vestli håper den inneholder forpliktelser, og målrettede tiltak.
Selv vet de hvor skoen trykker.
– Selvmord kan forebygges, men ikke behandles. Vi trenger økt innsats på forebygging. Dessuten må vi styrke arbeidet for de etterlatte. Etterlattearbeid er også forebygging, sier de – og viser til at etterlatte etter selvmord selv er i risikogruppa for å ta sitt eget liv etter tapet.
– Kriseteamene må bli bedre. Vi har i dag kriseteam på Romerike som ikke definerer selvmord som en krise. Da er det ikke lenger et kriseteam, men et katastrofeteam, mener Lund Ahrn.
Skyld og skam
Marthe Kragtorp føler hun og familien i stor grad ble sviktet av det offentlige.
– Vi fikk egentlig ingen hjelp. Den første kvelden spurte presten, begravelsesbyrået og legen om vi ville snakke med noen. Og om vi trengte sovetabletter. Men vi svarte nei. Vi trodde ikke vi trengte. Men alt var jo så nytt, svarer Marthe Kragtorp.
I dag vet hun bedre. Hun vet hun skulle ha takket ja.
– Hadde de kommet to måneder senere med det samme tilbudet, ville jeg ha sagt ja. Jeg mener pårørende i slike situasjoner må få en helt annen oppfølging. De må få slike spørsmål to ganger. Minst. For når selvmordet kommer på avstand, når det blir rolig etter alt det praktiske som må gjøres, er en overlatt til seg selv, sine tanker og spørsmål. Det er da en trenger hjelp.
Hun savnet også hjelp til å rydde opp etter faren. Vaske ut soverommet.
– Det var blod. Stefaren min var snill og vasket mye, mens ei venninne tok dynene. Jeg mener de pårørende burde slippe. Jeg mener vi burde fått tilbud om opprydding.
Mange spørsmål
LEVE-leder Marianne Lund Ahrn mener Marthe Kragtorps historie om manglende oppfølging er mer regelen enn unntaket.
Hjelpeapparatet svikter for ofte, mener LEVE-lederen.
– Etterlatte etter selvmord møter på et støtteapparat som ikke fullt ut forstår hva det dreier seg om. Vi blir i stor grad overlatt til oss selv.
– Hva skiller etterlatte etter selvmord fra etterlatte etter andre brå dødsfall?
– Vi har mange spørsmål vi aldri får svar på. En trafikkulykke etterforskes. Et hjerteinfarkt kan forklares. Hadde mannen min omkommet i trafikken eller av et hjerteinfarkt, ville nok spørsmålene vært færre, svarer Marianne Lund Ahrn.
Ifølge Folkehelseinstituttet får etterlatte etter selvmord større belastninger i både fysisk og psykisk helse enn andre etterlatte. Dette påvirker også deres evne til å fungere sosialt.
– Mange føler skyld og skam. Skyld fordi de føler de kanskje burde ha oppdaget hva som var i ferd med å skje. Skam fordi selvmord er tabu. Dessverre, forteller Lund Ahrn og Vestli.
– Bygger vi selvmordsarenaer?
Erland Vestli i LEVE Akershus mener handlingsplanen også bør inneholde krav til utforming av bygg, veier og bruer.
– Vi vet alle hva som har skjedd langs Gardermobanen. Selvmord bør også tas med når vi snakker om universell utforming. Vi må stoppe og spørre: Er det en selvmordsarena vi bygger?
Han viser til at brua i Tromsø nå er sikret, blant annet med ekstra høye rekkverk. Sikringstiltak er også iverksatt langs ei bru i Østfold.
Marianne Lund Ahrn er lærer. Hun håper handlingsplanen inneholder en styrking av helsesøstertjenesten og en bevisstgjøring av lærerne i den videregående skolen.
– Hva kan vi rundt de pårørende gjøre?
– Ikke trekke dere unna. Tør å være der. Jeg opplevde at mange ble forsiktige, i et misforstått forsøk på å skjerme meg. Men for meg har det vært viktig å ikke legge skjul på det. Sønnen min tok livet sitt. Så enkelt. Så vanskelig, svarer Erland Vestli.
Ubehagelig på butikken
Marthe Kragtorp og familien var fra første stund åpne om at faren hadde tatt livet sitt. De hadde heller ikke så mye valg.
– Hemnes er et lite sted. Broren min fikk tekstmelding fra en venn som lurte på om han hadde det bra. Den meldingen fikk han før han hadde fått vite at pappa hadde tatt livet sitt. Og dette var før Facebook.
Åpenheten til tross: Marthe kviet seg for å gå på butikken.
– Det var faktisk ubehagelig. Folk som før hadde hilst på meg, tok plutselig omveier. De unngikk meg. Jeg tror folk synes det er vanskelig å forholde seg til at det var et selvmord, og ikke et hjerteinfarkt. Selvmord er tabu.
Når nye bekjentskaper spør Marthe hva som skjedde med faren, svarer hun at han tok sitt liv.
– Jeg merker på hele reaksjonen deres at det er et svar de ikke vil ha. Det er merkelig, men slik er det.
Hun tror sorgprosessen ville ha vært lettere dersom folk turte å se henne inn i øynene og snakke om realitetene. Si ordet «selvmord». Uten å være redde.
Opp mot 3000 forsøk
Hvert år dør nær en million mennesker i selvmord på verdensbasis. Rundt 550 av dem i Norge. I underkant av 24 på Romerike.
Av 548 selvmord i Norge i 2010 var 383 menn og 164 kvinner, noe som tilsvarer 15 selvmord per 100.000 menn og seks selvmord per 100.000 kvinner.
Og enda flere har forsøkt å ta livet sitt. Forskere legger til grunn at det for hvert selvmord er ti forsøk. Mørketallene inkludert, har dermed opp mot 3.000 forsøkt å ta livet sitt på Romerike de siste ti årene.
Tre ganger flere kvinner enn menn gjør selvmordsforsøk. Forklaringen er enkel: Menn bruker metoder som tar liv. Kvinner tyr ofte til handlinger som gir omverdenen en sjanse til å gripe inn.
– Mellom fem og seks prosent av oss har i løpet av det siste året hatt alvorlige selvmords-tanker. Det er mange flere enn vi skulle tro, forteller Dag Willy Tallaksen, psykiatrisk sykepleier og førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Han har i en årrekke arbeidet med selvmordsforebygging, og har siden 2000 vært engasjert i «VIVAT selvmordsforebygging».
Tallaksen avviser uttalelser som «Han ønsket å dø».
– Jeg tror langt fra alle som tar livet sitt eller forsøker å ta livet sitt egentlig ønsker å dø. Det er ikke et ønske om å dø, men et ønske om å komme bort fra noe som er vondt og vanskelig. Som regel en impulshandling. Hvis de får hjelp i tide – der og da – kan de reddes, sier han.
– Vi må tørre å hjelpe
Dag Willy Tallaksen har nemlig en drøm: At det skal bli like naturlig med kunnskap om førstehjelp ved selvmord, som det er med kunnskaper om hjerte- og lungeredning.
– Det burde vært like selvfølgelig. Hjerte- og lungeredning sitter i ryggmargen vår. Vi iler til for å hjelpe. Når det gjelder selvmord er virkeligheten stikk motsatt. Vi trekker oss unna.
For ifølge Tallaksen er det mulig å redde liv. Også liv som er truet av personen som lever det.
– Det handler om å tørre, om å lytte, om å spørre og om å være til stede. Tørre å føle på medmenneskers elendighet.
VIVAT gjennomfører kurset «Førstehjelp ved selvmordsfare». Kurset går over to dager, og siden oppstarten har over 20.000 nordmenn deltatt.
– Alt fra helsepersonell, politifolk og lærere til vanlige folk. Kurset er for leg og lærd, og skal gi deltakerne trygghet og kompetanse i å møte mennesker med selvmordstanker. De fleste som vurderer selvmord gir signaler om dette, men signalene kan være vanskelige å oppdage. Dette kurset utdanner mennesker til å identifisere signaler og til å ta dem på alvor, forklarer han.
Vil fjerne tabuene
Gjennom førstehjelpskurset lærer deltakerne også hvordan de skal snakke med selvmordskandidater.
– Her er det snakk om mennesker som har havnet i en blindvei. Alt er svart og de ser ikke lyset. Vi i VIVAT forsøker da å finne et lite lys og å få vedkommende til å gi det lille lyset en sjanse.
Kurset er finansiert av Helse- og omsorgsdirektoratet, og er et resultat av en handlingsplan om selvmord som kom i 1994.
– Denne handlingsplanen satt en del prinsipper, blant annet at vi i Norge trengte mer kunnskap om temaet for å kunne iverksette effektive tiltak, forteller han.
Tallaksen var derfor med å etablere et masterstudium i selvmordsforebygging. Hvert år tar 10–20 studenter denne graden. Regionale sentre ble etablert, noe som ifølge Tallaksen økte bevisstheten i helsevesenet og kommunene.
– Av andre konkrete tiltak kan jeg nevne at vi endret tilgangen på våpen. Forsvaret begynte å operere med våpendepoter, framfor å sende soldatene med våpen hjem. Det ble også innført krav om våpenskap i alle hjem med våpen. Resultatet var en markant nedgang i antallet selvmord blant menn, opplyser han.
– Hva bør handlingsplanen som kommer i år inneholde?
– Mer satsing på forskning, krav til hvordan bygninger, bruer og veier bygges og konkrete planer for økt selvmordsforebyggende kunnskap i samfunnet. I tillegg til virkemidler for å fjerne alle tabuene og den vonde stigmatiseringen. Vi må løfte selvmordet fram i hverdagen. Det alene vil kunne bidra til å redde liv, dersom det gjøres på den riktige måten.
– Like naturlig som et infarkt
Det er nettopp derfor Marthe Kragtorp snakker med Romerikes Blad, og er engasjert i Unge LEVE.
– Jeg vil bidra til å ufarliggjøre selvmordet, slik at folk ser at det er like naturlig som et hjerteinfarkt, forteller tobarnsmoren.
I dag har Casper (6) fått en lillebror. Oliver er halvannet år gammel.
Ingen av dem vet hvorfor bestefar bare ble 50 år gammel. Hva han gjorde den 11. februar 2007.
– Men jeg skal fortelle dem. I dag vet Casper at bestefar bor i himmelen. Så når det er stjerneklart sier barna i barnehagen hans: «Se, der bor Caspers bestefar!» Det er fint, forteller Marthe.
– Tror du faren din ville dø?
– Nei, og jeg tror ikke det var planlagt. Han hadde ikke skrevet brev. Ingenting. To dager tidligere hadde han lovet lillebroren min å lære ham å fiske laks. Det rakk han aldri. Jeg tror selvmordet var en impulshandling. En desperat handling. Der og da, sier hun – og fullfører:
– Jeg tror ikke han hadde gjort det igjen hvis han fikk en sjanse til.