– Hvor mye er en tapt oppvekst verdt ?

Lene vant saken kommunen anla mot henne for å overta omsorgen for sønnen (15). Nå har hun kjørt et søksmål mot kommunen for at de sviktet henne da hun selv vokste opp. ALLE FOTO: Tom Gustavsen

Lene vant saken kommunen anla mot henne for å overta omsorgen for sønnen (15). Nå har hun kjørt et søksmål mot kommunen for at de sviktet henne da hun selv vokste opp. ALLE FOTO: Tom Gustavsen Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Hva får to advokater til å påta seg å kjøre en rettssak gratis? En sak som er både tung, trist og svært tidkrevende for advokatene. Ruth Nying Frøland og Hanne Janitz Ihleby gjorde det for Lene (38)

DEL

2012: 36 år gammel vinner Lene kampen om omsorgsansvaret for sønnen (nå 15). Skedsmo kommune gikk til sak for å frata henne retten.

2014: Lene er tilbake i samme rettsbygning, denne gangen er det hun som har gått til sak mot Skedsmo kommune.

Nå for å få vurdert erstatning og oppreisning , etter en traumatisk oppvekst der påstandene er omsorgssvikt i hjemmet. Kommunen grep ikke inn og gjorde dermed ikke jobben sin, mener hun. Så er kommunen skyldig - og hvor mye er en tapt barndom og oppvekst verdt i våre dager ?

Hun står i vitneboksen i nær en time. Svarer rolig, konkret og behersket på alle spørsmål, og hun forteller. Det er en dypt tragisk og trist historie, om to barn, Lene og en to år eldre storebror, og om to foreldre med store problemer – økonomiske, sosiale og knyttet til rus. En historie om en familie som har slitt med veldig mye veldig lenge.

Foran 38-åringen og på venstre side i rettssal 305 i Nedre Romerike Tingrett sitter hennes advokater, partner Ruth Nying Frøland og advokatfullmektig Hanne Janitz Ihleby hos Økland & Co. De kjører saken pro bono som det heter i jusverden.

En verkebyll og et løfte. Det betyr at dersom de taper søksmålet mot Skedsmo kommune, bokføres kostnadene i saken for de to kvinnelige advokatene, inkludert selvpålagt frivillig og gratis overtid, advokatfirmaet med null. Null i tap, null i inntekt. Men de kunne ikke la være å prøve saken:

– Da vi ble uteksaminert på universitetet, fikk vi våre eksamenspapirer. Men vi avga også et løfte. Om at vi skulle fremme rett og hindre urett, sier Ruth Frøland, og begge forklarer videre:

– Da Lenes sak om omsorgsretten til sønnen var ferdig, ble hennes egen sak, Lenes oppvekst liggende som en verkebyll. Vi måtte bare prøve dette for retten.

De prøvde å få dekket kostnadene med saken, men fikk negativt svar hos de kildene som kan prøves. Både hos fylkesmannen og hos ordningen med fri rettshjelp. Da bestemte de to advokatene seg for å ta den på egen kappe.

– Vi kunne bare ikke la være, sier Hanne Janitz Ihleby og Ruth Nying Frøland.

Før retten ble satt i sal 305 i november i år hadde 38-åringen gjennom sine advokater forsøkt å få til en dialog med kommunen, der det også var ytret ønske om dialog om erstatningskravet. Kommunen avviste dette, og dermed ble kommunen stevnet.

Saken handler om at kommunen unnlot å treffe vedtak om omsorgsovertakelse. Kommunen lot være å fremme noen sak for organet som skal fatte slike vedtak, til tross for det Lene og hennes advokater mener er dokumentert skadelige oppvekstforhold for Lene.

Hun var da dette skjedde i 1992 16 år gammel. Deretter ble hele saken også henlagt av kommunen.

Saken handler også om de kravene Lene med rimelighet kunne stille til barnevernet, er tilsidesatt, og om barnevernet i Skedsmo kan bebreides for at det ikke ble truffet vedtak om omsorgsovertakelse.

Utviste barnevernet tilstrekkelig aktsomhet? Eller ikke ?

Saken skulle i retten også handle om hvor mye et barn eller en ungdoms egne uttalelser skal tillegges vekt i en barnevernssak. Dette ble noen av de største spørsmålene og røde trådene gjennom rettens gang i sal 305.

Kravet er erstatning for økonomisk tap, det vil si for tapt arbeidsfortjeneste, fordi Lene og advokatene hennes mener det er sannsynlig at hun ville ha klart å fullføre videregående og kommet seg ut i arbeidslivet, dersom hun hadde sluppet å bo under de forholdene som var i hjemmet, og fått tettere oppfølging med blant annet utdanning.

Her er muligheten for frivillig ettervern til 23 år sentralt, mener de. (Se fakta om blant annet ettervernsordningen og sak med barneombudet ). Lene tar først nå, etter omsider å ha fått livet sitt på rett kjøl og som 38-åring, utdanning som barne-og ungdomsarbeider.

Dernest er kravet at hun tilkjennes oppreisningserstatning. Kommunen effektuerte ikke en beslutning om omsorgsovertakelse, og henla deretter saken. Det var grovt uaktsomt av kommunen ikke å følge opp når de hadde inngående kjennskap til omsorgssvikten og Lene selv ba om å bli flyttet, mener de.

For begge kravene la advokatene i retten ned påstand om erstatninger fastsatt etter rettens skjønn. Med andre ord overlot Lene og hennes advokater til dommerne å avgjøre eventuelle summer.

Fra vinner til taper. I vitneforklaringene, fra hennes bror, tante og fra barndomsvenn og tidligere stortingsrepresentant Andre Oktay Dahl ble en svært vanskelig oppvekst belyst. Dahl forteller om foreldre som ikke mestret omsorgsrollen, og om Lene som gjorde det godt på barneskolen, men brått falt som en stein faglig på ungdomsskolen.

Det vitnes om et hjem så uten faste rammer, omsorg og støtte, at broren som 11-åring heller valgte å være og sove på den beyktede «Spøkern». For de som er kjent i Lillestrømområdet er begrepet kjent; de fallerte togvognene som sto på Lillestrøm Syd, der godt voksne i rusmiljøet bodde og ruset seg.

I vitneboksen forteller han at han som 11-åring syntes det var mindre bråkete der, sammen med voksne som var kanskje fire ganger så gammel som ham og som ruset seg, enn hjemme.

I dag er broren uføretrygdet og sliter med livet sitt.

– Ingen spurte hvordan jeg hadde det, Ingen passet på meg, sa en nedstemt bror i retten.

Omsorgssvikten overfor broren og myndighetenes manglende inngrep i hans skjebne kunne ikke også gjøres til en del av rettssaken, eller bli et eget søksmål da saken juridisk sett er foreldet i hans tilfelle. 20-årsfristen for å ta opp hans sak er overskredet, forklarer advokatene til søsteren.

Lene som hele tiden under den nær to dager lange rettssaken sitter rolig og behersket ved siden av sine advokater, tar til tårene når storebror sier han er glad i lillesøsteren sin. Og at det var sånn det var, også da de var små og han forsøkte å passe på, men ikke klarte det.

Murene faller. Andre O Dahl, den tidligere stortingsrepresentanten for Høyre, juristen og barndomsvennen har latt feiringen av Berlinmurens fall gå sin gang i byen han nå bor i. Han har tatt turen hjem til Lillestrøm, barndomsvenninnen Lene og rettssaken.

I høst skrev han kronikken «Skedsmo kommune som overgriper», som sto på trykk i RB. Her skriver Dahl blant annet:

«Hvis den saksbehandlingen jeg har sett knyttet til kommunens prosess for å ta fra henne sønnen er representativ for kunnskapen barnevernet i Skedsmo kommune har om barn, ja da har det ikke skjedd mye utvikling siden den samme kommunen for 30 år siden så en annen vei da venninnen min trengte litt av den oppmersomheten de plutselig har vist de siste årene.»

Lenes advokater prosederte på at det er utvist grov uaktsomhet fra Skedsmo kommunes side i hennes sak. Primært at kommunen utviste erstatningsbetingende uaktsomhet da de unnlot å fremme sak om omsorgsovertakelse da undersøkelsene rundt hennes oppvekstforhold var avsluttet i juli 1992.

Subsidiært mener advokatene at kommunen utviste erstatningsbetingende uaktsomhet da barnevernet lot være å fremme sak om å overta omsorgen for Lene da det viste seg at støttetiltakene som ble forsøkt ikke fungerte etter hensikten.

Lenes far (72) sier at han ikke kjenner seg igjen i de beskrivelsene av oppveksten til barna som er fremkommet i retten.

Faren har lite kontakt med Lene og broren. Han mener beskrivelsene ikke stemmer, når det i retten er vist til betydelige problemer i hjemmet og alvorlig omsorgssvikt.

– Jeg drev flere firmaer og hadde mange som jobbet for meg. Det er ikke logisk at jeg ikke holdt en viss orden på ting. Firmaet betydde også mye bilkjøring, bemerker han.

Faren sier han forsøkte å få hjelp av advokat da barnevernet i Skedsmo innstilte på å overta omsorgen for Lene.

– Men det nytter ikke slåss mot kommunen, så det ble ikke noe, sier han.

Faren mener han også besøkte datteren på ungdomshjemmet. Faren mener det var Lene selv som ringte barnevernet. Og videre at hun var vanskelig i oppveksten, og blant annet ikke ville utdanne seg. Faren mener derfor hun hadde spesielle motiver for å kontakte barnevernet. – Vi kontaktet aldri kommunen, sier han.

Lenes mor lever ikke lenger.

Skedsmo kommune stilte med leder av barnevernavdelingen, Bente Nederberg og hadde engasjert advokat fra KS Advokatene (Kommunenes Sentralforbund), advokat Frode Lauareid.

Dokumentene fra barnevernssaken til Lene er en mappe med 42 dokumenter, pluss en journal med en mengde journalnotater.

Av disse, og som det ble refert til i retten fremgår at første bekymringsmelding ble skrevet av en utekontakt til barnevernet i desember 1991. I mars 1992 orienterer barnevernet foreldrene skriftlig om at de har opprettet undersøkelsessak og vil ha hjemmebesøk.

Det går deretter frem at besøkene ikke passer, og at det er Lene selv som ringer på vegne av familien og sier det ikke passer. Etter to samtaler med Lene våren 1992 blir det fattet aktuttvedtak samme vår. Hun får midlertidig opphold på et ungdomshjem. Foreldrene ville ikke eller var interessert i møter med barnevernet, eller hadde kommentarer eller spørsmål. I samtaler på ungdomshjemmet med Lene uttrykker hun at det er vanskelig at foreldrene maser på at hun skal komme hjem. Hun blir på hjemmet mens undersøkelsessaken for eventuelt varig omplassering pågår.

Barnevernet konkluderte, men advokatene kjenner i dag ikke grunnlaget for konklusjonen, fordi innstillingen og vurderingene er blitt borte, eller er arkivert feil. Gjentatte ganger avlyser foreldrene avtaler med barnevernet. Problemene i hjemmet benektes. De besøker heller ikke Lene i denne perioden. Notater fra ungdomshjemmet viser også at Lene er bekymret for broren og føler ansvar for ham.

Hun får plass på kokkelinje på en videregående skole, men skal samtidig være utagerende, reagere som et typisk skadet barn og hun røyker hasj. I juni 1992 er barnevernet nær ferdig med undersøkelsessaken, og saken kan eventuelt behandles i barnevernsutvalget i juni 1992, dersom foreldrene samtykker i omsorgsovertakelse.

Etter at barnevernet kommer til tomt hjem ved avtalt besøk, blir det St Hans 1992 sendt brev til foreldrene der barnevernet sier de vil overta omsorgen for Lene, også dersom foreldrene ikke samtykker.

Saken som ble borte. I september samme år har barnevernet møtet med Lene, etter melding fra barnevernsvakten etter nye alarmerende meldinger om situasjonen. Her uttrykker Lene at hjemmeforholdene ikke har endret seg, bortsett fra at hun ikke lenger påtok seg ansvar for husarbeidet. Tre dager senere i september fattes vedtak om forebyggende tiltak i hjemmet. Begrunnelsen er forholdene i hjemmet, hennes egen adferd og risiko for å utvikle tilknytning til rus-og kriminelle miljøer.

Handlingsplan, tilsynsfører og støttekontakt blir opprettet. Men ingen ting hjelper. Og så virker det som intet mer skjer. Saken om omsorgsovertakelse som lå med en ferdig konklusjon er som blåst vekk. Den kommer aldri opp for rette instans, selv om Lene og advokatene mener tiltakene som ble iverksatt ikke hjalp.

Advokatene mener det var uaktsomt ikke å fremme sak om omsorgsovertakelse – tilsynelatende kun fordi Lene av egen vilje flyttet tilbake til foreldrene sommeren 1992. Dokumentene i saken tyder på at hun ble utsatt for press hjemmefra. Om hun selv ville hjem, var det uaktsomt å tillegge hennes egne ønsker avgjørende vekt.

– Barns rett til å bli hørt er viktig, men det er også viktig at barn og unge som er i en sårbar situasjon slipper å ta vanskelige avgjørelser på egen hånd. Det er barnevernet som har både ansvaret og fagkompetansen i slike saker. Barn er lojale overfor foreldre, men det kan samtidig være en «befrielse» for barna at noen andre bestemmer, kommenterte advokatene.

– Ikke årsakssammenheng. Kommunens advokat, Frode Lauareid prosederte i retten på at det er saksøker som må bevise at vilkårene for rett til erstatning er til stede. Hun må bevise årsakssammenheng - mellom at det ikke ble gjort vedtak om å overta omsorgen for Lene da hun var 16 år - og at hun ikke ble kokk, og dermed skal ha lidd et økonomisk tap som gir grunnlag for erstatning.

Hun må bevise at hun er påført tap som følge av uaktsomme handlinger og unnlatelser fra kommunens side. KS-advokaten viste til at det er mange elementer som spiller inn i en utdanningssituasjon for unge mennesker.

Mange av disse elementene har ikke kommunen ansvar for. Omsorgssituasjonen er først og fremst et foreldreansvar. Ungdommen har ansvar for egen motivasjon. Skolen har et ansvar for å hjelpe ungdom gjennom et utdanningsløp. Videregående opplæring er et fylkeskommunalt ansvar. Ingen av disse svarer kommunen for.

– Her er det en gjennomsnittelig ressurssterk 16-åring, sa han og viste til en rapport om hennes helse. Hun er moden og gammel nok til å bære ansvar for egne handlinger.

Hun ville ikke samarbeide med barnevernet, hun tok ikke imot et skoletilbud og hun gjorde seg ikke nytte av et sysselsettingstiltak. Dette må få betydning for rettens vurdering av erstatningsspørsmålet, argumenterte han.

Kunne ikke hindret skaden. Advokaten viste til at Lene har bevisbyrden for at kommunen kunne forhindret at hun ikke startet kokke-utdanning. Manglende tiltak fra kommunen må være årsak til skaden, men var det uaktsomt av kommunen det som er gjort og ikke gjort, spurte han. Skolen meldte om en stort sett godt fungerende elev. Mors lege meldte om mors alkoholisme, men ingenting om omsorgsevne. Far hadde noen mindre forhold i strafferegisteret.

Dette er ikke tilstrekkelig grunnlag til at kommunen kunne få gjennom en tvungen omsorgsovertakelse. Kommunen var dermed avhengig av medvirkning fra den unge selv. Det ble gitt mange hjelpetiltak, men hun lot være å ta dem imot. I tillegg fikk kommunen seint kunnskap om den vanskelige omsorgssituasjonen. Alle skader som oppsto før kommunen fikk slik kunnskap, kan ikke kommunen svare for og få betydning for et eventuelt kommunalt ansvar.

Minste inngreps prinsipp og samarbeid framfor tvang, var også spørsmål retten måtte dvele ved. Barnevernsleder Bente Nederberg, som begynte i Skedsmo mange år etter at denne saken pågikk, vedgikk i retten at barnevernsaker er svært vanskelige, men at hun ikke kunne se at noe var gjort som ikke var barnevernfaglig riktig. Tvang er også overfor unge ikke alltid veien til et godt resultat. Her er det kontinuerlige skjønnsmessige, barnevernfaglige vurderinger.

Advokaten ba om at kommunen ble frikjent på alle punkter.Retten administreres av dommer Ingrid Rustad Fløtten, som har varslet at at dom kan ventes å foreligge i slutten av neste uke.

Artikkeltags