– Han elsket jobben sin

RAMMET AV TRAGEDIEN: Morten og Christopher Robin Nordmo sørger over tapet av far og bestefar Leif Kåre Nordmo som døde i togulykken på Sjursøya onsdag. FOTO: LISBETH ANDRESEN

RAMMET AV TRAGEDIEN: Morten og Christopher Robin Nordmo sørger over tapet av far og bestefar Leif Kåre Nordmo som døde i togulykken på Sjursøya onsdag. FOTO: LISBETH ANDRESEN

Artikkelen er over 9 år gammel

Leif Kåre Nordmo (66) fra Rælingen døde da han gjorde det han elsket mest. Det er familiens største trøst etter godstogtragedien i Oslo.

DEL

– Han døde med skoene på, akkurat slik han ønsket. Hans største mareritt var å forvitre på et aldershjem. Når han satt i førerhuset med Anne Nørdsti på full guffe på cd-spilleren, så elsket han livet.

Ordene tilhører Morten Nordmo, sønnen til Leif Kåre Nordmo (66). Leif Kåre var en av de tre som mistet livet i den tragiske togulykken i Oslo.

Døde momentant

66-åringen sto i ekspedisjonen til Oslo Containerterminal og kvitterte ut en container da godsvognene kom dundrende. Nordmo hadde ingen sjanse. Han døde momentant.

Bare 30 sekunder tidligere hadde han dratt på parkeringsbremsen, hilset vennlig til en kollega og steget ut av førerhuset. Den gule trekkvogna som ses på bildet fra ulykkesstedet ble ikke truffet. Terminalbygget ble knust.

– Hadde han sittet i bilen da vognene kom, hadde han vært i live i dag, erkjenner Christopher Robin Nordmo, barnebarnet til Leif Kåre.

Identifisert på gifteringen

Morten ble først klar over den tragiske ulykken da hans lillebror ringte ham like etter at vognene hadde dundret inn på kaia.

– Broren min hadde blitt oppringt av en kollega av pappa. Hans budskap var at han var redd for at pappa hadde gått bort.

Like før klokka 19 ble Leif Kåre identifisert på gifteringen.

– Først ringte jeg Christopher Robin, så dattera mi. Hun kunne ikke tro det. Det er beinhardt å ringe sin egen sønn og datter og fortelle dem at bestefaren deres er gått bort.

– Trist telefon

Christopher Robin forsto alvoret i budskapet umiddelbart.

– Jeg skjønte det var noe alvorlig da han ba meg om å sette meg ned. Det var helt jævlig. Det var en utrolig trist telefon å få.

I går dro både barn og barnebarn ned til kaia der dødsulykken skjedde.

– Vi har tittet på bilen. Den står kun tre meter fra terminalbygget som er totalt knust, forteller Morten.

– Blir dere forbannet når dere rammes av en slik meningsløs ulykke?

– Sannsynligheten for at noe slikt skal skje er mindre enn å vinne i Lotto. Jeg håper virkelig ingen andre må behøve å oppleve dette. Samtidig gjør det ikke saken bedre av å bli sint for det som skjedde. Bestefaren min kommer ikke tilbake av det. Jeg synes det er viktigere å hedre minnene til de som er gått bort. Det er også årsaken til at vi vil fortelle vår historie i mediene, reflekterer Christopher Robin.

– Plutselig er det for sent

Romerikes Blad møter sønnen og sønnesønnen utenfor det som var barndomshjemmet til Morten på Løvenstad.

Christopher Robins første minner fra bestefaren kommer fra nettopp dette huset, der Leif Kåre bodde fra 1974 til rundt årtusenskiftet.

– Jeg husker at bestefar alltid hadde bart før. Jeg pleide å leke med den og kjenne på den. Da fikk jeg alltid frysninger, for jeg synes den var ekkel, smiler han.

Han husker også godt hvordan han fikk være med bestefar på jobb da han var yngre.

– Bestefar elsket jobben sin. Etter at jeg dro i militæret mistet jeg litt av kontakten med ham. Det er det som er det verste.

– Jeg har sagt det til alle: Husk å ringe faren din og si at du er glad i ham. Plutselig kan det være for sent, legger Morten til.

Det er et vell av følelser som kommer når de snakker. I det ene øyeblikket gråter de når de tenker på det tragiske som er skjedd. I det neste ler de, når de tenker på hvordan Leif Kåre var som person.

– Følelsene svinger hele tida. Spesielt da vi var på kaia var det trist. sier Christopher Robin.

– Det blir en ledig plass rundt middagsbordet i jula. Det blir beintøft, sier Morten.

– Ville aldri gi seg

De synes det er godt å få snakket ut om det som er skjedd. Og de synes det er godt å sette ord på følelsene de har for far og bestefar.

– Pappa var en mann som elsket yrket sitt. Det er en stor mangel på kvalifiserte sjåfører, og selv om han kunne gått av med pensjon om tre måneder, så var det aldri i hans tanker. Han hadde slett ikke tenkt til å gi seg, og han hadde allerede en avtale om å fortsette i jobben. Min far var en «50-timer i uka»-mann.

Han beskriver Leif Kåre Nordmo som en samfunnsengasjert mann med klare meninger.

– Jeg husker at han bestandig hadde meninger om alt. Han frekventerte blant annet debattsidene i Romerikes Blad på 1970- og 1980-tallet. Han var en mann som sa ting rett ut, og han hadde klare ideologier. Han var dessuten levende opptatt av veipolitiske spørsmål. Han var kanskje en fagidiot, sier Morten.

– Mitt siste inntrykk var at han hatet snøen. Det ga han blant annet inntrykk av på Facebook hele tida, ler Christopher Robin.

– Han betraktet nok snøen som sin personlige fiende, smiler Morten.

66-åringen holdt seg dessuten alltid i form. Han trente vektløfting og var en dyktig skiløper.

– Jeg husker også at jeg var en ganske habil syklist da jeg var yngre. Derfor irriterte det meg noe voldsomt at han syklet forbi meg hele tida. De siste årene, etter at han giftet seg på nytt, har han vært lidenskapelig opptatt av dansegallaer, forteller Morten.

Artikkeltags