Gå til sidens hovedinnhold

Gidder ikke anmelde tyveri

Artikkelen er over 7 år gammel

Dette er hele leserinnlegget til komiker Kjetil Tveit Hasselberg, kjent fra duoen «Kjetil og Kjartan».

For et par uker siden ble jeg frastjålet fire dekk på felg i min garasje i sekstiden mens jeg spiste middag (RB 28. nov). Jeg ringte politiet som noterte det som hadde skjedd og ba meg anmelde dette i kontortiden neste dag. Det er dog en del viktige årsaker til at jeg ikke gidder dette.

Jeg har anmeldt en rekke innbrudd og tyverier opp gjennom årene. Slik jeg ser det, har politiet aldri selv funnet ut hvem gjerningsmannen er eller foretatt nevnbare etterforskningsskritt.

I to tilfeller har jeg dog klart å spore opp gjerningsmannen selv. Første gang var i Oslo i 2001. En leieboer hadde klart å stjele bankkortet mitt med kode og tømt kontoen min for 22 000 kroner. Siden jeg de første dagene ikke oppdaget at kortet var borte, ville jeg muligens ikke få pengene igjen av banken. Uten å ha noen mistenkt, og uten å forvente noe drahjelp av politiet, gikk jeg derfor rundt til butikker hvor uttak var foretatt for å samle bevis.

Gjennombruddet kom da jeg tok turen til den bankfilialen hvis minibank hovedsummen var tatt ut ifra (dette var en annen bank enn min egen). En litt fersk funksjonær som muligens ikke kjente retningslinjene om at kun politiet kan kreve å få se bankens overvåkningsbilder, viste meg bildet av personen som hadde tatt ut penger på min konto på det aktuelle tidspunktet. Bildet var tatt gjennom minibankens pleksiglass, rett i fleisen på min leietaker. Som innrømmet alt. Jeg ga deretter informasjon om gjerningsmann og tips om bevis til bank og politi. Hva som skjedde videre, vet jeg ikke, men jeg fikk pengene tilbake fra banken.

I Oslo i 2006 ble konas persondata stjålet, og klær for rundt 5000 kroner ble bestilt og hentet ut i hennes navn. Men gjerningsmannen hadde måttet oppgi telefonnummer under bestillingen. Dette var et hemmelig abonnement hos et lite telefonselskap. Jeg forklarte situasjonen for telefonselskapet og klarte på den måten å få lirket ut navnet – i strid med selskapets retningslinjer.

Jeg fant ut at gjerningsmannen var yrkeskriminell, og jeg ga personinfo om ham til postordrefirmaet og politiet. Etter en stund kom det et brev fra politiet om at saken var henlagt i hht. en paragraf som sier at politiet ikke trenger å følge opp saker som uansett (er så små at de) ikke vil ha noen nevneverdig betydning for vedkommendes totale straffeutmåling. Kjekt å vite.

I begge tilfeller klarte jeg altså å spore opp gjerningsmennene ved å tøye reglementer, vel vitende om at Oslo-politiet, som enkelt kunne ha sikret seg slike bevis selv, ikke ville gjøre jobben. I de andre tilfellene jeg har opplevd innbrudd og tyverier, har jeg ikke klart å spore opp gjerningsmannen selv, og felles for disse tilfellene er at jeg da ikke har fått noe livstegn fra politiet før henleggelsesbrevet.

Ett av disse tilfellene opplevde jeg da jeg anmeldte en kortsvindel i 2009. Jeg møtte opp på Nedre Romerike politikammer og fant politiet på sitt laveste gir. Dette var under deres berømmelige gå sakte–aksjon, og jeg havnet på kontoret til en gjespende saksbehandler som hadde store vansker med i det hele tatt å få skrevet ned sakens kjerne:

Min teori var at noen hadde fulgt med på / gjennomsøkt postkassa mi på Leirsund (som ikke hadde lås) over tid. Først hadde vedkommende stjålet et tilsendt bankkort og noen dager senere den tilhørende bankkoden. Deretter var limiten trukket opp ved flere uttak – totalt for ca. 10 000 kroner. Men når saksbehandleren skulle sammenfatte det hele, ble det feil gang på gang: ”Du sier altså at noen har forfalsket kortet ditt, og at?” ”Nei”, gjentok jeg og forklarte det hele om igjen. Men på nytt ble det oppsummert som om noen hadde forfalsket kortet.

Selv om jeg i dette tilfellet garantert ville få pengene igjen fra banken, var jeg som alltid opptatt av at gjerningsmannen måtte bli tatt. Jeg poengterte at postkassa mi lå langs en vei der mange ungdomsskoleelever gikk. Hvis dette var en ungdom, var det viktig at personen ble sporet inn på riktig kurs i livet – så tidlig som mulig. Jeg leverte oversikt over hvor uttakene var foretatt (bl.a. Skedsmokorset) og hvilke uttakssteder som hadde oppgitt til meg muligens å kunne ha kameraopptak.

Etter dette ringte jeg til politiet og purret. Og purret. Til jeg ikke gadd mer. Og henleggelsen kom i postkassa.

Denne gangen vil jeg derfor spare både meg selv og politiet for bortkastet tid. Egenandelen på forsikringen spiser uansett opp det meste av dekkene. Og skulle noen mot formodning bli tatt for tyveriet, blir de nok ikke straffet allikevel – siden de sikkert stjeler så mye andre steder at det ’ikke vil ha nevneverdig betydning for deres totale straffeutmåling’.

Slik jeg har opplevd politiet som voksen de siste 30 år ene – og under skiftende regjeringer – har instansen ingen relevans mtp. tyverier på under 30 000 kroner og med ukjent gjerningsmann. Siden mange norske innbyggere er på reisefot og opplever land der politiet faktisk etterforsker og oppklarer denne typen tyverier, skaper det frustrasjon og skuffelse.

Jeg mener derfor at man bør nedlegge denne delen av politiets arbeid – formelt, ikke bare i praksis – og heller la Brønnøysundregisteret organisere anmeldelser av ’mindre’ tyverier. Borgerne vil da få forventinger til oppklaringsmulighetene som er i samsvar med virkeligheten. Politiet kan kikke på disse anmeldelsene hvis de vil, men uten at vi da som innbyggere blir skuffet hvis de (fortsatt) ikke gjør det. De rutinemessige henleggelsesbrevene trenger vi heller ikke, det holder med en fast info på nettsiden.

Kjetil Tveit Hasselberg, Sørumsand

Kommentarer til denne saken