Gå til sidens hovedinnhold

Engler i svart

Artikkelen er over 8 år gammel

Når du blir sengeliggende eller hårløs, vil du fortsatt trenge en frisør.

Når cellegiften får håret til å falle av. Når hårdottene ligger på puta når du våkner om morgenen, når de skylles av i dusjen og fyller hårbørsten når du grer deg.

Da er tiden inne for å ta i bruk parykken som ligger i en eske hos frisøren.

Parykk

Noen tasser forbi. Andre løper. De fleste ser ikke ut til å legge merke til dem. Men Melek Senturk og Linda Ødegården klipper i vei i Hairport-salongen i glassgata på Ahus. Blant kundene er også de som ikke kommer seg opp av senga, og de som snart ikke har noe hår å klippe.

– Noen kommer inn og sier veldig lavt at de skal ha parykk, forteller Melek.

Frisøren følger den nye kunden inn i et eget parykkrom og lukker døren etter seg.

Kreftpasienter kommer som regel mens de fortsatt har eget hår på hodet. Men de har kanskje merket at hårstråene er i ferd med å løsne fra hodebunnen. Mange blir redde for å vaske og stelle håret. Noen vil ikke at frisøren skal gre dem, for da drysser det på gulvet i salongen.

Men en dag bestemmer de seg. De vil ikke miste mer. De vil heller barbere bort det som er igjen.

Håper den sitter godt

Kari Kjuus har kreft. I dag skal parykken ut av esken. Hun kommer inn i salongen sammen med datteren sin, Mari. Linda inviterer dem videre inn i det private rommet. Kari setter seg i stolen foran speilet. Frisøren finner fram utstyret for å gjøre det som gjøres må. Kari har allerede mistet mye av hårmanken sin – halvparten, anslår hun selv.

Linda tar parykken fram og trer den på hodet hennes.

– Det ser ut som den sitter godt nå, men når vi fjerner håret, kan den bli litt stor, så vi må stramme den litt, sier hun.

– Ja, jeg håper at den sitter godt om det blåser, sier Kari med sped stemme og et lite smil.

Frisøren trekker parykken av igjen, henger den på en dukke og finner fram barbermaskinen. Da kaster Kari et blikk bakover i rommet.

– Jeg er her, jeg! sier datteren fra en krakk i hjørnet.

Barbermaskinen glir fra nakken og oppover hodet. Lokkene faller mot gulvet.

– Gjør du slikt hver dag? spør Kari.

– Ja, nesten hver dag, svarer Linda og fortsetter å barbere.

Kari kommer til å tenke på saueklipp. Snart har hun noen få millimeter over det hele.

– Du har en fin hodefasong, sier frisøren.

Ekte eller syntetisk

Parykken kommer på igjen. Metallspilene på siden klemmes inn mot tinningene så hårpryden skal sitte pent og ordentlig på.

Linda klipper den til. Så trekker hun parykken av igjen for å lage skill på riktig side. Da bruker hun en steamer, en slags dampmaskin som lager skill én gang for alle.

Som de fleste andre skal hun ha syntetisk parykk.

– Den holder bedre fasongen, den er rimeligere, og det er mye mer arbeid med en parykk med ekte hår, forteller Linda.

Fornøyd kunde

På igjen med parykken. Litt mer stuss i nakken.

– Nå har jeg tatt så mye jeg kan bak, sier frisøren.

– Det synes jeg ble fint, jeg, sier kunden.

– Ville du hatt det kortere ved ørene?

– Jeg synes det er fint nå, jeg.

– Det ble veldig fint. Du ser ti år yngre ut, sier datteren hennes.

Kari er i slutten av 70-årene. Hun er akkurat ferdig med en cellegiftkur. Nå skal hun til nye undersøkelser. Da får hun vite mer om veien videre.

Noen gråter

Ikke alle er like rolige som Kari Kjuus når de må ofre håret. Lindas kollega Melek forteller at det hender hun står med barbermaskinen i hånda og gråter sammen med kunden sin. Unge kvinner med langt hår tar det ofte tungt. Frisørene skjønner dem godt.

– Vi er kvinner selv, sier Melek.

– Det å være fin på håret er veldig viktig. Håret er på en måte det feminine ved en kvinne, sier Linda.

Men noen blir glad i parykken sin.

– Vi hadde ei her nylig. Hun hadde fått hår til skuldrene. Men hun ville fortsatt bruke parykk. Hun syntes den var så fin.

Store og små størrelser

Mange mister håret når de får cellegift. Andre trenger parykk fordi de har begynt å få tynt hår. Her kommer også kvinner som skal ha tupé.

Parykkene kommer ikke bare i voksenstørrelse. Det hender også at barn sitter i stolen med bart hode.

– Vi må se an kunden litt. Noen tar det veldig tungt og vil ikke snakke om det, sier Linda.

– Vi er ikke her for å selge parykker, sier hun.

– Vi er her for å hjelpe.

Melek legger til:

– Jeg føler meg bra når jeg jobber med parykk. Når de har det bedre, har jeg det bra.

Inn på rommet

Frisørene i glassgata på Ahus tar imot kunder utenfra og fra avdelingene. Men de yter også en service som et fåtall vet om. De klipper sengeliggende pasienter på rommene.

På lungeavdelingen er Karin Anne Sveia fra Løken innlagt med oksygenmaskin. Hun har lungebetennelse og har vært til sengs en stund.

– Hvor kort vil du ha det? spør Melek.

Hun kommer inn på rommet sammen med lærlingen Madelen Ahlman.

– Så kort det går an i nakken, svarer Karin Anne.

Hun kunne godt tenke seg å få farget håret også, men det får bare vente.

Melek flytter varsomt på strikken som holder nesebrillen på plass.

– Du har veldig fine krøller, det er ikke permanent? spør frisøren.

Det er ikke det. Forsiktig klipper frisøren, hun vet det er fort gjort å bomme litt og treffe huden når kunden ligger til sengs.

Karin Anne lukker øynene. Nyter at noen steller håret hennes.

Melek grer og klipper. Etter som lengdene blir kortere, krøller håret seg. Så dytter hun håret på plass med bare hendene.

Hun får sengen hevet så kunden kan se seg selv i speilet over vasken. Et smil brer seg i ansiktet, og øynene får en ny glød.

– Bra! sier Karin Anne Sveia.

Kommentarer til denne saken