Endelig skal de <br/> dødfødte barna minnes

ENDELIG: - Det er helt utrolig å tenke på at vi har kommet så langt, sier       Bjørg. Nå ser hun fram til at minnelunden kan åpnes på denne plassen, sannsynligvis en dag til våren.

ENDELIG: - Det er helt utrolig å tenke på at vi har kommet så langt, sier Bjørg. Nå ser hun fram til at minnelunden kan åpnes på denne plassen, sannsynligvis en dag til våren.

Artikkelen er over 9 år gammel

De dødfødte barna som ble gjemt bort på Stalsberghagen gravlund, skal omsider få sitt minnesmerke.

DEL

Fram til 80-tallet ble dødfødte spedbarn tatt fra mødrene med en gang de kom til verden.

De forsvant uten spor.

Bjørg Wenås fra Auli er en av de mange som ikke fikk se eller berøre sitt eget barn. Ingen ville fortelle henne hvorfor det gikk galt. Ingen ville si om det var en gutt eller ei jente hun hadde født.

Hun ble dyttet ned i sengen igjen da hun forsøkte å sette seg opp for å få et glimt av babyen. Så ble den båret ut av rommet. Hun ante ikke hvor og fikk ingen svar.

Dette var vanlig praksis.

I hemmelighet

I all hemmelighet ble barnet lagt i et annet menneskes kiste. Slik fikk det en grav, men uten at foreldrene fikk delta i begravelsen.

Heller ikke de pårørende som fulgte en av sine kjære til graven, fikk vite av det var en liten "passasjer" i kisten.

Også dette var vanlig praksis.

Årene gikk. Bjørg kunne ikke passere en kirkegård i distriktet uten å tenke "Er det her han eller hun ligger begravet?"

I februar 2008 gikk et debattprogram på tv, der man diskuterte tidligere tiders praksis når barn døde i mors liv eller i forbindelse med fødselen. Etter dette tok flere kvinner kontakt med Erik Mathisen, sykehusprest på Ahus. Blant kvinnene var Bjørg Wenås.

Det var starten på en rekke gode samtaler. Nå fikk hun vite at Ahus (tidligere Sentralsykehuset i Akershus) benyttet Stalsberghagen gravlund på Strømmen som sin kirkegård, at det var her de små ble gravlagt. Med Erik prest som pådriver, startet også arbeidet for å gi disse barna en minnelund på gravlunden.

Ventetid

Da Romerikes Blad omtalte denne saken i mai i år, følte både Bjørg Wenås og Erik Mathisen at ventetiden begynte å bli vel lang.

Men nå har endelig Skedsmo kirkelig fellesråd bevilget pengene og kirkeforvaltningen kommet godt i gang med planleggingen. Dette har de gjort i samråd med Erik prest som taler på vegne av de pårørende.

En foreløpig skisse er tegnet, den skal bearbeides og justeres i løpet av de nærmeste par ukene.

Plassen er pekt ut, og arbeidet skal starte i god tid før snøen kommer, sier Skedsmos nye kirkeverge, Reidar Kavlie-Borge.

– Det er flott at vi har ildsjeler som tar tak i ting og presser oss. Det er lett at en gir opp kampen mot byråkratiet. Dette burde vært gjort for lenge siden, sier han.

Minnestein

Den foreløpige skissen viser en steinbelagt liten plass med benker, en minnestein og beplantning omkring.

Bjørg Wenås skal sammen med Erik Mathisen kikke nærmere på utkastet og gi tilbakemeldinger. Hun har allerede ytret ønske om at pårørende som ønsker det skal få lov til å feste en navneplatte for sitt barn på minnesteinen. Foreløpig har hun ikke fått gjennomslag for dette ønsket, men kirkevergen lover å vurdere dette.

– Et flott område

– Dette er et flott område. Jeg er utrolig fornøyd med plasseringen og veldig glad for at de rette instanser har fattet de nødvendige vedtak, sier Bjørg Wenås.

– Jeg tror vi kommer til å lande på at dette skal åpnes en fin vårdag i mai. Da ser vi for oss en offisiell åpning, sier presten.

Han håper at biskopen vil være til stede, sammen med noen fra sykehuset og selvsagt vil de som dette angår være spesielt velkomne.

– Åpningsseremonien er på et vis en begravelse 30-40 år for sent, sier presten.

– Jeg føler at det er godt for meg å få lov til å være med på dette som betyr så mye for så mange, fortsetter han rørt.

Så sliter han med å finne ord.

– Dette er større enn dere nesten kan tenke dere! sier Bjørg.

Fortsatt hemmelig

Skedsmo kommune nekter fortsatt å fortelle mødrene hvor deres dødfødte barn ble gravlagt.

Flere kvinner som har fått rede på at deres dødfødte barn ble gravlagt i en fremmeds grav på Stalsberghagen, har tatt kontakt med forvaltningen. De har bedt om å få vite hvor på gravlunden deres barn ligger begravet.

Skedsmo kommune har som rutine at de ikke gir kvinnene svar på spørsmålet.

Ingen endring

Romerikes Blad skrev om denne saken i mai. Da lovte rådmann Torstein Leiro at man skulle vurdere dette på nytt.

Kultur- og kirkedepartementet sendte i 2006 ut et rundskriv til landets kirkelige fellesråd og menighetsråd.

Der sies det at:

«Departementet legger til grunn at det dødfødte barnets etterlatte som hovedregel skal få vite hvor det er gravlagt.»

Torstein Leiro sier nå at kommunen likevel har valgt å fortsette den gamle praksisen, det vil si at de fortsatt ikke vil gi svar til dem som spør om hvor på kirkegården deres barn ligger begravet:

– Vi ser for oss at vi kan henvise folk til den felles minnelunden. Det blir vår måte å håndtere dette på.

Skuffet

Ifølge departementet vil opplysninger om hvor et barn er gravlagt, ikke rokke ved rettighetene til gravstedet for nåværende festere. Det vil si at det fortsatt er festeren som rår over gravstedet. "Dersom graven ikke lenger er festet og gravstedet derfor har falt tilbake til kirkegården, kan det åpnes for at etterlatte til det dødfødte barnet kan feste graven".

Bjørg Wenås er skuffet over at forvaltningen fortsatt ikke frigir opplysningene.

For henne ville det hatt stor betydning bare å få vite.

– Dette gjelder godt voksne mennesker. De aller fleste normale folk vil jo vise respekt på en kirkegård. De vil bare ønske å oppsøke stedet for en ettertanke, sier hun.

– Viktig spørsmål

Avdelingsdirektør Thom Magne Rafoss i Kultur- og kirkedepartementet undertegnet rundskrivet som ble sendt ut i 2006. Han sier at rundskrivet markerte en ny åpenhet. Han har aldri hørt at dette har skapt noen problemer andre steder.

Rafoss sier at kvinner som ikke får vite hvor deres barn er gravlagt, kan bringe saken inn for det folkevalgte organet kirkelig fellesråd i Skedsmo.

– Fellesrådet bør behandle dette og ta et prinsipielt standpunkt. Dette er så viktig at det bør ikke bare behandles administrativt. Hovedpoenget her må jo være å hjelpe mødrene, sier han.

– Dette er kinkige saker, men de markerer en endret oppfatning. Fram til rundskrivet ble sendt ut var hovedregelen taushet. Det er gått så mange å nå siden det skjedde, at tiden er et moment for å være mer åpne.

Artikkeltags