En skapelsesberetning

DEBUT i 1987 | Den første tegningen på trykk i RB var av USAs tidligere forsvarsminister Robert McNamara.

DEBUT i 1987 | Den første tegningen på trykk i RB var av USAs tidligere forsvarsminister Robert McNamara.

Artikkelen er over 4 år gammel

Bli med inn i Egil Nyhus’ tegnestue når lørdagskommentaren blir satt på spissen.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

– Jeg har fått med meg at Erna har slanket seg, men hun er fortsatt ... eh, tung. En stor og veldig pen dame. Pene folk er vanskelig å karikere.

Egil Nyhus legger siste hånd på verket på dagens kommentartegning. Vi sitter sammen med ham i tegnestua hjemme i Erling Grønlandsvei på Jessheim og følger interessert med i skapelsesprosessen.

Han forteller om hva han ser etter. Hva som gjør Erna Solberg gjenkjennelig i tillegg til det nevnte. Nesa som peker opp i været. Tusjtegningen skal endelig skannes inn. Retusjering og fargelegging gjøres via et elektronisk tegnebrett i Photoshop på Mac-en.

VIDEO: Se hvordan Egil jobber.

Tenker med blyanten

Denne uka er det nøyaktig 25 år siden Egil debuterte i RB med en tegning av den tidligere amerikanske forsvarsministeren Robert McNamara, som var i Oslo på en boklansering. Dagsrevyen startet innslaget med å zoome ut fra Egils tegning, og han fikk en flying start på karrieren i vår avis. Siden har han i et kvart århundre gitt avisa en ekstra sanselig dimensjon med sin karakteristiske genistrek.

– Det er idéprosessen som tar tid. Mye mer enn folk tror. Jeg går fram og tilbake, tar mange runder med meg selv. Tenker med blyanten, lager mange skisser, se her!

Egil Nyhus står helt fritt når han tegner til lørdagskommentaren. Temaet i kommentaren skal gjenspeiles, men tegningen har et helt selvstendig uttrykk. Vår mann danser ikke etter kommentatorens pipe. Han trenger bare noen stikkord for å komme i gang. «Oppgaven» jeg sendte på e-post tidligere i uka, lød slik: «Skriver om norsk politikk i lørdagskommentaren, om Jens mot Erna, om velgerne i Velstands-Norge som er lei det gamle og ønsker seg noe nytt; forandring for forandringens skyld».

Se også: Egils tegning steg for steg

Trafikkskilt

Det første tegneutkastet viser Jens og Erna på pengesedler. 100-lappen er rød, 200-lappen blå. Ingen tvil om hvem velgerne foretrekker.

– Egentlig en gammel idé, så den forkastet jeg fort.

Blyanttegning to er fra dynga. Viggo Velger kaster fullt brukbare ting på skraphaugen. En skisse med påskriften «Årets mote» viser utstillingsdokka Jens som erstattes av Erna. Egil er også innom et par i en dobbeltseng som er lei hverandre, og en illustrasjon om at gresset er grønnere på den andre siden. Så nærmer han seg det endelige resultatet. Tegningen av en mann som bytter ut Stoltenberg-bildet over sofaen med Solberg, blir til det fornøyde paret som pusser opp i stua. Maler om fra rødt til blått. Bytter til retro-sofa. Ikke fordi det er nødvendig, men fordi det er i tiden. Forandring fryder.

I den endelige tegningen er den gamle trestigen erstattet med en gardintrapp. Egil søker flittig på nettet. På personer han skal karikere, men også på gjenstander. Gardintrappa er googlet og nøyaktig gjengitt.

Må kommunisere

– Tegningen bør helst være som et trafikkskilt, umiddelbart forståelig. Med ett hovedtema, men gjerne noen detaljer som oppdages etter hvert.

– Den lille Twitter-fuglen?

– Ja, fikk nettopp med meg en nyhetsmeldingen om at den som er best på sosiale medier, vinner valgkampen.

Egil slapper mer av etter at skissene er vurdert og valget tatt. Da går han ut av den stressende kreative prosessen og over til håndverket. Han setter gjerne på radioen mens han «fører inn» eller reintegner på lysbordet med pennesplitt og tusj. Den hurtigtørkes med hårføner før skanning.

Frykter farger

Egil er glad i blått. Ikke rødt og grønt. Det handler ikke om politikk, men om frykt for farger. Han er fargeblind og redd for at kolorittene ikke skal passe sammen. At det blir for mye tivoli, som han sier. Det hender han tror han legger på en nøytral gråfarge og får spørsmål om hvorfor han har valgt griserosa. Ofte diskuterer han versjoner med kona Lise. Hun justerer ham også på fargeskalaen om det trengs.

– Jeg tegner folk som de er, og så overdriver jeg litt. Derfor er det vanskelig med folk som er store. Overdrivelsens kunst kan fort bli oppfattet som mobbing. Jeg vil jo ikke være slem, sier Egil, som aldri har angret på å ha gått for langt med en tegning.

Men han liker ikke å møte folk han har karikert. Da Jessheim fikk bystatus for 14 dager siden, viste Egil utstillingen sin til Harald Espelund. En av tegningene viste Ullensaker-ordføreren som et Frp-eple. Et trill rundt eple.

– Det føltes litt beklemt, ja.

Vanskelige Siv

Bare toppen av hodet til landets statsminister er med på lørdagstegningen, men vi ser naturligvis hvem det er med én gang.

– Folk blir vant til karikaturen. Kjenner den igjen nesten uansett. Med Carl I. Hagen kunne man til slutt bare lage en nese, ler Egil.

Han har tegnet Jens Stoltenberg i mer enn 15 år og fått med seg endringene. Statsministeren er blitt magrere. Det grå håret kryper oppover, og de pregløse brillene er oftere og oftere på nesetippen.

– Jens er veldig smal. Øynene er store med mye øyevipper og sånn. Og så har han skeiv munn og drar litt på den høyre overleppa når han snakker.

Selv om Stoltenberg er såkalt klassisk pen, synes ikke Egil han er vanskelig å karikere. Da er det verre med Siv Jensen.

– Hun har så utrolig mange forskjellige uttrykk. Den munnen som liksom tyter ut og sier så mye rart. Nei, jeg får det aldri helt til med henne.

Selvkritisk

Egils kommentartegninger er konklusjoner satt på spissen. De prikker i oss, som når vi blir kilt, og vi humrer hjertelig og anerkjennende. Gjenkjennelseseffekten gjør seg gjeldende. Men ikke bare på grunn av den slående likheten på karikaturene.

Det er også noen forestillinger Egil forholder seg til. Som at skjeggete menn er banditter – innbruddstyven er alltid ubarbert.

– Jeg lever av fordommer. Det er mitt mandat.

Egil er selvkritisk og skryter aldri av seg selv. Det trenger vi hjelp av broren Svein til, også han er profesjonell tegner. Kunstnergenet har de eneggede tvillingene arvet fra sin far. Er de også prikk like gode til å tegne?

– Nei, Egil har alltid vært mye flinkere til å tegne riktig, fort og lett, til å forklare og beskrive virkeligheten på et flatt papir. Barnetegningene hans er skremmende korrekte når det gjelder å gjengi vinkler, perspektiver og former. Alt dette kom naturlig for ham allerede som 4-5-åring, sier Svein.

Ære og berømmelse

2012 er året alt skjedde på en gang for Egil Nyhus. 25 år i RB. Bursdagsfeiring og milepælen 50 år. I høst vant han Jessheimprisen og ikke minst: Han er blitt «verdensmester i avistegning» med gull og heder i den prestisjetunge World Press Cartoon i Portugal.

– Det var veldig gøy, og jeg har fått masse applaus fra folk. Statusen har økt på grunn av en tilfeldig konkurranse, forteller Egil.

Like tilfeldig er det kanskje ikke at han gikk helt til topps. Svein gir dette skussmålet til karikaturtegnerbroren.

– Egil kombinerer sprudlende humor og fantasifulle detaljer med rågode portretter og presise observasjoner av moderne fenomener. Ingen får karikaturene til å likne på modellene som han gjør. Og få tegnere poengterer klær og gjenstander så tidsriktig. Det er imponerende.

Svein lever av å illustrere barnebøker. Han forklarer valget av ulik tegnevei med at han ville finne sitt eget virke og ikke forgjeves kopiere Egil i alt.

– Han er tross alt den beste til å være Egil av oss.

Heldig i livet

Egil poserer med den ferdige tegningen på et siste bilde ute i hagen sin. Mellom høstfargene stråler vår mann med sitt blå og røde «skilt». Budskapet er umiddelbart forståelig. Tegner Egil er rimelig fornøyd, akkurat som paret på tegningen.

– Legg merke til at det er fred og fordragelighet. De står ikke akkurat på barrikadene. Det er konsensus, nøyaktig som i norsk politikk. Vi har det godt, funderer Egil.

– Jeg har i alle fall vært veldig, veldig heldig. Tenk å få sitte og tegne hele dagen og få betalt for det.

Se flere av Egils tegninger her.

Artikkeltags