Drapsdømt: – Barnevernet sviktet meg

Av
Artikkelen er over 14 år gammel

Som 14-åring ranet han en bensinstasjon. Fem år senere tok han livet av bestekameraten. Nå vil den ADHD-rammede 20-åringen saksøke Skedsmo kommune.

DEL

HAMAR FENGSEL

– Det er ikke kommunens skyld at jeg ble en drapsmann, men de har skyld i mange av mine nederlag. Barnevernets valg og dårlige beslutninger gjennom livet har preget meg. De ville ikke legge forholdene til rette for en med mine problemer. Vi ble møtt med motvilje. Det vil jeg at de skal forstå, forteller 20-åringen.

For tre uker siden – på 20-årsdagen – ble han dømt til sju års fengsel, etter drapet på bestekameraten i november i fjor. Drapet skjedde i kameratenes felles leilighet i Sagdalsveien på Strømmen. Romerikes Blad har møtt ham på besøksrommet i Hamar fengsel.

20-åringen har hele tiden nektet straffskyld, selv om han innrømmer at det var ham som tok livet av den to år eldre kameraten.

– Jeg handlet i selvforsvar. Det var meg eller han. Jeg fikk panikk. Det mente ikke retten og dømte meg for forsettlig drap. Men selv om jeg mener dommen var feil er jeg nå innstilt på å gjøre opp for meg, sier han.

ADHD og Tourettes syndrom

Det mener han at også Skedsmo kommune bør; gjøre opp for seg.

– De tok ikke de rette valgene for meg og motarbeidet meg i stedet for å hjelpe, hevder han.

I ettertid mener 20-åringen at kommunen ikke maktet å finne et passende tilrettelagt opplegg rundt ham og mener hans ønsker og behov i stor grad ble oversett. Han forteller også om en støttekontakt som brøyt avtaler og et spesialskoletilbud som bare gjorde situasjonen verre.

– Jeg ble nektet å gå på skoler jeg ville gå på og ble nødt til å bo på steder jeg mistrivdes, forteller han.

Allerede da han var to år gammel ante moren at noe ikke var som det skulle. Hyperaktivitet og utagerende handlinger var symptomene. Senere har han fått diagnosene Tourettes syndrom og ADHD.

Allerede i førskolealder fikk han egen personlig assistent. På barneskolen havnet han i slagsmål med både elever og lærere.

– Det ble problemer over alt. Jeg kastet pulter og havnet i trøbbel uansett hva jeg gjorde, forteller han.

På barneskolen ble han etter hvert tatt ut av undervisningen. Samtidig kjempet moren en hard kamp for sønnen. Han byttet skole, ble sendt til fosterforeldre og på barnehjem. På ett tidspunkt gikk hun også til Romerikes Blad.

– Jeg følte kommunen sviket ham. Jeg var nedkjørt og fortvilet. Selv om tiltak ble iverksatt måtte jeg kjempe for alt som skjedde, forteller hun.

Ranet for å dekke hasjkjøp

Under titlene «Moren ber om hjelp» og «Historien om en «kasteball»» fortalte Romerikes Blad i 1999 om den fortvilte situasjonen. Da hadde han ranet Esso-stasjonen på Kjellerholen – 14 år gammel.

– Jeg hadde begynt å røyke hasj, finansiert med pengene jeg fikk til konfirmasjonen. Men jeg ville ikke at mamma skulle oppdage at pengene var borte og bestemte meg for å rane, forteller han.

«Tiltalte har hatt en svært vanskelig oppvekst. Han viste tidlig adferdsvansker, og da han var 13-14 år gammel fikk han diagnosen ADHD. Han var aggressiv overfor medelever. Barnevernet overtok omsorgen for ham, og han ble plassert i fosterhjem og på institusjoner. Han begynte også å ruse seg og kom i konflikt med politiet», heter det i drapsdommen fra Eidsivating lagmannsrett.

Først da han begynte på videregående ble situasjonen bedre. Han trivdes veldig godt på hotell og næringsfag-linja, klarte å følge opp lekser, og konfliktene kom ikke så tett. Samtidig traff han også sin nye bestekamerat.

– Jeg skulle ha fått hjelp

Da han var 16 år gammel flyttet han på egen hybel, i regi barnevernet. Her skulle han få oppfølging av husverten. Men etter hvert havnet han i nye konflikter, med husverten, barnevernet og politiet. Han og den nå avdøde kameraten ble kastet på glattcelle og 20-åringen mistet leiligheten på dagen. I begynnelsen av april 2003 bestemte de to kameratene seg for å flytte sammen, med velsignelse fra sosialtjenesten og barnevernet i kommunen.

– Det ble en del drikking og festing, en sjelden gang med narkotika. Men jeg reiste ofte bort i helgene da det kunne gå hardt for seg, forteller han.

Pengene fra sosialkontoret lot imidlertid vente på seg, og 18-åringen hadde i perioder ikke penger til å komme seg til og fra skolen. Fraværet ble for høyt og utskeielsene startet.

– Vi drakk, drakk og drakk, husker han.

Kameratskapet og festingen endte i tragedie.

Bak murene i Hamar fengsel får 20-åringen nå medisiner mot adferdsproblemene. Han er rusfri, tar opp skolefag og forsøker å komme seg gjennom hverdagen. Drømmen er å fullføre kokkeutdannelsen og åpne egen restaurant.

– Men her bak murene er det umulig å bearbeide det jeg har gjort. Jeg skulle ha fått hjelp. Det går ikke an å hjelpe meg i et fengsel. Virkeligheten virker så fjern, sier han.

Det er ikke kommunens skyld at jeg ble en drapsmann, men de har skyld i mange av mine nederlag

De tok ikke de rette valgene for meg og motarbeidet meg i stedet for å hjelpe

Artikkeltags