Bilistenes kattepine

Artikkelen er over 11 år gammel

Kjører du på et rådyr skal politiet varsles. Men kjører du på en katt er gode råd dyre.

DEL

Få med deg alt – prøv RB+ i 5 uker for 5 kroner!

Politiet? Viltnemnda? Veterinær? Ta med hjem? Slå i hjel? La ligge?

Det er mange spørsmål å ta stilling til når du har vært så uheldig å kjøre på et dyr. Hver eneste dag blir dyr – også kjæledyr – offer for trafikken på romeriksveiene. Mange bilister tar kontakt med politiet i håp om å få hjelp.

– Vi mottar mange henvendelser om dyrepåkjørsler, og i flere tilfeller er det også riktig. Dersom et vilt er påkjørt, for eksempel et rådyr eller en elg, er det viktig at vi får melding, opplyser operasjonsleder Geir Eriksen i Romerike politidistrikt.

Politiet varsler den lokale viltmyndighet, som enten avliver liggende dyr, eller tar opp jakten på skadde individer.

– Dersom vi blir varslet og registrerer hendelsen i våre registre, vil også bileier slippe egenandelen på forsikringen, påpeker Eriksen.

Plikter å hjelpe

Så enkelt er det imidlertid ikke dersom det er en katt eller hund som har truffet støtfangeren. I slike saker kan politiet også hjelpe, men kun dersom de har ledig kapasitet.

– Påkjørsler av kjæledyr faller litt mellom to stoler. I utgangspunktet er ikke vi rette instans, sier Eriksen.

Ole Julsrud, sekretær i Dyrevernnemnda i Eidsvoll og Hurdal og dyrlege i Mattilsynet på Romerike, understreker at det aller viktigste er å sørge for å hjelpe dyret.

– Dyrevernloven slår fast at man plikter å hjelpe dyret etter beste evne. Dernest bør en forsøke å spore opp eieren og komme i kontakt med veterinær. Dersom dyret åpenbart er alvorlig skadd bør avliving vurderes – og gjennomføres, mener Julsrud.

– Det verste er ikke å kjøre på en hund eller en katt. Det er mye verre å forlate det, uten å hjelpe, konstaterer han.

Egen smådyrvakt

Det er flere måter å oppspore finne dyrets eier på: Hunder kan være merket med enten halsbånd eller en usynlig mikrobrikke, som kan scannes på et veterinærkontor. Flere katter er merket med øretatovering.

– En kan også gå til nærmeste hus, for å se om de kanskje vet hvem eieren er, foreslår Ole Julsrud.

Dersom eieren ikke kan spores opp – og dyret åpenbart trenger behandling – bør veterinærhjelp skaffes. Så raskt som mulig.

– På dagtid er det ganske enkelt å få kontakt med nærmeste veterinær. Utenfor kontortida er det litt vanskeligere, men ikke umulig, sier veterinær Ann Margaret Grøndahl ved Norges veterinærhøgskole i Oslo.

Ifølge Grøndahl finnes det flere forskjellige vaktordninger – deriblant smådyrvakta, som veterinærhøyskolen er en del av. Smådyrvakta er en akuttvakt for Akershus og Oslo, med døgnbemanning.

– Dersom en ikke finner lokal veterinær, er det mulig å kjøre dyret til oss. Da vil vi sørge for at dyret får all den hjelpen det trenger, sier hun.

Artikkeltags