Bente takker bussjåføren Glenn for at hun lever

ROST: Denne uka kunne Glenn Schulhus ta med seg månedens rose hjem fra jobb. Den fikk han av Bente Brunsberg nøyaktig ett år etter at han bidro til å berge livet hennes. Foto: Marius Wærhaug Madsen

ROST: Denne uka kunne Glenn Schulhus ta med seg månedens rose hjem fra jobb. Den fikk han av Bente Brunsberg nøyaktig ett år etter at han bidro til å berge livet hennes. Foto: Marius Wærhaug Madsen

Artikkelen er over 4 år gammel

Da Bente Brunsberg fikk hjerneblødning på bussen til Glenn Schulhus ante han fare på ferde. Den oppmerksomheten gjorde at Bente lever den dag i dag.

DEL

Timer før en måned lang koma og ett år med uførhet, skulle Bente bare hjem fra jobben som gruppeleder på Hjelpemiddelsentralen i Oslo.

Allerede da hun var på vei inn i buss nr. 345, la den observante sjåføren merke til tegnene.

– Hun så litt ustødig ut på vei inn i bussen. Som om hun hadde tatt seg et glass vin eller to, forteller Glenn, som har vært bussjåfør i 18 år.

Men Bente hadde verken drukket eller festet, den tidlige januardagen i fjor.

Over den neste halvtimen fra Økern til Olavsgaard, forverret Benteas tilstand seg betraktelig. Da hun skulle gå av, var Bente såpass vinglete at hun nesten falt.

En telefon unna døden

Det var da Glenn kom til unnsetning og støttet henne, mens han ringte etter sykebil. Han tilbydde Bente å vente i bussen, men hun nektet og ville helst hjem til senga si.

– Hadde jeg gått hjem og lagt meg så hadde jeg dødd, forteller Bente.

– Det var en aneurisme jeg kan ha hatt helt siden barndommen som sprakk. Så beklager at jeg ikke var samarbeidsvillig, men jeg skjønte ikke at jeg hadde fått slag. Heldigvis var jeg om bord i Glenns buss den dagen, sier hun.

Britt ble operert på Rikshospitalet samme dag og det berget livet hennes. Men deretter falt hun i koma. Den varte i fire uker, og da hun våknet opp igjen kunne hun verken gå eller snakke.

Det tok et halvt år med rehabilitering før Bente kunne flytte hjem til Skjetten i juni.

– Hver gang jeg har stoppet på Olavsgaard har jeg tenkt tilbake på den hendelsen og lurt på hvordan det gikk med deg, sier Glenn til Berit.

Gjensyn på ettårsdagen

Det tok nesten ett helt år før Bente var kommet til hektene og klarte å spore opp bussjåføren som reddet henne.

De to møttes for første gang på ettårsdagen siden hendelsen, på Unibuss-sentralen i Lillestrøm. Der ga Bente månedens rosebukett til Glenn, for takkehilsenen hun skrev i Romerikes Blad den 13. desember.

– Jeg skrev rosen både som en takk og anerkjennelse. Fordi hvis flere hadde vært like oppmerksomme, kunne flere liv bli reddet, sier Bente.

– Det var merkelig hvordan folk bare sto og så på meg med koffertene sine. da dette skjedde, uten å gjøre noe. Folk bryter jo ikke inn,

– Jeg gjorde bare jobben min etter håndboka. Dette har vi gått et 35 timers kurs for, sier Glenn.

– Opplæring er vel og bra, men det handler om å tørre å bry seg. Og faktisk bruke det du har lært, sier Bente.

– Hva har vært det vanskeligste etter slaget?

– Å føle seg sånn ”smådement” og usikker på seg selv. Jeg har alltid vært en robust og livlig dame som kunne ha litt tempo på ting, og plutselig ble jeg helt persilleblad som måtte lære alt på nytt. Det var vanskelig å ikke kunne gjenkjenne seg selv.

Fakta

  • Lesere sender nesten daglig inn takkehilsener til «Dagens rose» på baksiden av avisen.
  • Hver måned spanderer vi en rosebukett på det beste bidraget, fordi vi ønsker å løfte frem de som bidrar positivt i samfunnet.
  • Send inn din takkehilsen til hask@rb.no eller ring oss på nr. 908 75 146

Artikkeltags