Bjørg Wenås er 22 år gammel og føder sitt første barn i en seng på Sentralsykehuset i Akershus.

Det er mange dager siden hun kjente liv, her er ikke lenger noen glade forventninger.

Fødselen varer i 36 timer.

Det meste av tiden ligger hun alene med veene.

Når hun skjønner at det er like før barnet kommer ut, gjør hun det som hun har angret på siden.

Hun trekker i snora for å få hjelp.

Atskillelsen

Inn kommer de. Det føles som om det kryr av folk i rommet.

De tar imot det livløse barnet, legger det på noe som Bjørg ikke rekker å se hva er. Hun forsøker å sette seg opp for å se den lille ungen sin.

Men 22-åringen kommer seg ikke opp.

36 år senere kan hun fortsatt kjenne den sterke hånda mot brystet og kravebeinet.

Hånda som tvinger henne tilbake og hindrer henne i å se annet enn ryggen på et menneske som haster ut av døra med den nakne, lille kroppen.

Noen blir igjen i rommet for å rydde. Men når hun spør, får hun bare mumling til svar.

Alle tier om hva som har skjedd med det døde spedbarnet.

Hun får ikke vite om det var en gutt eller ei jente hun bar, eller hvor det blir av ungen hennes.

Hun hører de nyfødte, men vet at det er ikke hennes barn som gråter. Hun hører leger og pleiere bruke medisinske uttrykk hun ikke forstår, men som hun noterer og slår opp når hun kommer hjem.

Slik finner hun i hvert fall en slags forklaring på hvorfor det gikk galt.

«Ja, i dag skal vi hjem da, fru Wenås. Hvordan er det, ligger barnet deres i kuvøse?» sier en lege den dagen hun skrives ut fra sykehuset.

– Jeg kjente et blaff av håp, kanskje det var gjort en feil ...

LES OGSÅ: Får ikke alle svar

Et tap

22-åringen ble sendt hjem med beskjed om å glemme. "Du er jo så ung, du kan få flere barn."

Noen år senere fikk hun en sønn. Siden kom en datter også. Men hun kunne ikke glemme.

Bjørg Wenås er 57 år nå. Kortfattet har hun skrevet ned noe av det hun opplevde den gangen. På disse arkene står også en liste som beskriver noe av det hun ble fratatt den gangen.

«Ikke å få vite om jeg fikk en gutt eller jente

Ikke få se barnet

Ikke få ta på barnet

Ikke få være med på å bestemme hva som skulle skje videre

Ikke få være til stede i sitt eget barns begravelse

Ikke få en grav å gå til

Ikke få starte en sorgprosess.»

JORDMOR: En annen virkelighet

Ukjent grav

– Jeg har aldri kunnet passere en kirkegård på Østlandet uten å tenke: «Er det her hun eller han ligger begravet?» forteller Bjørg.

Hun har tenkt mye på at barnet kanskje ble begravet mens hun passerte gravlunden på vei hjem fra sykehuset. Uten at hun eller ektemannen fikk være med.

Den gang var det vanlig praksis å legge dødfødte barn i en annens kiste. Uten at barnets foreldre fikk vite noe. Heller ikke den voksnes pårørende ble informert.

Folk kunne altså begrave en far eller en bestemor, uten å vite at det lå en liten kropp i kista ved siden av familiemedlemmet.

– Jeg har bestandig hatt en «halv» følelse. Det er vanskelig å svare på hvor mange barn jeg har, jeg har hatt en følelse av å tie vekk et barn. Et barn som ble usynlig. Et barn som ikke fikk sette spor etter seg, sier Bjørg.

– Det var dumt av meg å trekke i snora for å få hjelp i den siste delen av fødselen. Hadde jeg unnlatt å gjøre det, ville jeg ha kunnet sett barnet, holdt det i armene mine.

En ny tid

I februar 2008 gikk et debattprogram på tv, der man diskuterte 60- og 70-tallets praksis når barn døde i mors liv eller ved fødsel.

I tiden som fulgte tok fire kvinner kontakt med sykehusprest Erik Mathisen på Ahus, en av dem var Bjørg som sendte et brev.

Alle hadde liknende erfaringer.

Litt senere skrev presten en oppgave om ritualer og sorgbearbeidelse, «Når barn dør før livet begynner».

Der forteller han blant annet om disse kvinnene som ikke fikk noen grav å gå til:

«Det hele ble etterlatt som et stort åpent sår, og en rekke ubesvarte spørsmål. Og spørsmålet til meg var: Du må hjelpe oss å finne hvor vårt barn ligger gravlagt.»

Gode samtaler

Etter at Bjørg skrev til Erik har de hatt mange samtaler.

Hun har også fått snakke med en jordmor på fødeavdelingen, hvor de i dag har helt andre rutiner når et barn dør før eller under fødselen.

Det er en trøst å vite at foreldre i dag får tilbringe tid med barnet, samle minner, sørge og begrave barnet slik de ønsker.

De fant imidlertid ingen ny informasjon i de gamle journalene.

Bjørg har likevel fått svar på noen av spørsmålene sine. Blant annet har hun fått vite med nesten hundre prosent sikkerhet at barnet ble gravlagt i en annens grav, og at dette ble gjort på Stalsberghagen gravlund på Strømmen. Slik var rutinene.

– Dette var sykehusets kirkegård, kunne Erik prest fortelle.

En vakker dag

Sammen har de vært og kikket i bøkene på Stalsberghagen for å forsøke å finne ut hvilken grav barnet ble lagt i.

Ofte ble det skrevet et lite notat i margen når det ble lagt et barn i kista.

Det var ikke gjort i dette tilfellet. Men hun fikk rede på hvilken del av kirkegården barnet mest sannsynligvis har fått sin hvile.

– Jeg kjenner en tilknytning til dette området, forteller hun.

Sammen med Erik Mathisen har hun tatt initiativ til at det her på Stalsberghagen skal etableres et minnested for barn som døde før, under eller like etter fødselen. Nå venter de på at Skedsmo kommune skal gjøre sitt til at det skal skje.

Sola skinner på gravlunden, slik den gjorde da Bjørg lå innlagt på sykehuset sommeren 1973.

Hun sitter på en benk og ser for seg en vakker dag da minnesmerket endelig kan innvies.

Da skal hun sette på en liten navneplate; «Solgull».