Her flyter det fint. Roar Vangen imponerer enda en gang, med ei innholdsrik og variert forundringspakke.

Her er rockens energi, folkemusikkens smekre toneganger, en god del humor og veldig mye bra spilling, rett og slett. Dette er Vangens mest tilgjengelige album til nå, og han går rett i strupen på lytteren med tittelmelodien, hvor han synger selv. Etter hvert utfoldes sanger som får starten til å framstå som platas svakeste spor. Vangen har rekruttert dyktige sambygdinger som Trond Granlund («Ikke gi opp») og Finn Evensen (finurlig korarrangement på «Dagen derpå» og heftig tverrfløyte på den forrykende «Ikke bare Tull». Folkemusikk på gitar i duett med Knut Reiersrud («På Reiersvangen») er også et høydepunkt. Mye å glede seg over her, alt komponert av Vangen, som også viser at han behersker instrumenter i hopetall. Bør høres!

Rune Westengen