Evelina Harstad Moholt formelig renner over av energi i sin første hovedrolle, støttet av et overskuddspreget ensemble.

Flott i Pippi-rollen

Som Pippi har Harstad Moholt den rette tilstedeværelsen, kroppsspråket og energien som må til, og en selvsagt tilnærming til rollen. Ennå er Nannestad-jenta bare 14 år, men spiller stort sett med stor modenhet.

Tidvis med en karikert stemme og ansiktsuttrykk, men dette preger store deler av ensemblet, og kan synes å være et ønske fra regissøren.

Iblant får Moholt lov å være alvorlig også, og da viser hun virkelig kompleksiteten i Pippi og en profesjonalitet i rollen.

Interaktivt og digitalt

Scenografien er et kapittel for seg. Med prosjektorer og spillteknologi er det ikke bare scenebilder som byttes ut og er dynamiske – nei, tre av rollene også: Apen Herr Nilsson, hesten Lille Gubben og Pippis sjørøverpappa spilles av skuespillere backstage med fjernkontroller og vises interaktive på skjerm.

Det bidrar til en ekstra dimensjon: Når Pippi er med andre folk, er hesten og apen bare kosedyr. Når hun er alene, blir de «levende» (animerte), et grep kjent fra «Tommy og Tiger’n». Voksne tilskuere kan da lese inn en dypere mening i Pippi-figuren: Kanskje er hun bare et drømmende barn i sin egen fantasiverden.

Logikken forsvinner riktignok når Tommy og Annika også begynner å se dyrene som levende. Og når Pippis pappa sees av alle de voksne reduseres grepet til en morsom spesialeffekt heller enn et konsekvent virkemiddel.

Humoristisk akrobatikk

Skuespillerne av kjøtt og blod gjør som nevnt en god jobb med mye hopp og sprett. Voksenrollene er i stor grad karikerte, med feige politifolk og en konsekvent snerpete Guri Schanke som Fru Prysselius. De skal imidlertid passe på diksjonen når det blir på sitt mest tøysete.

Skolen framstilles som et redselsfullt sted på ypperlig vis, med Elaine Fatland som imponerende sprek lærerinne.

En liten stjerne må nevnes: 11 år gamle Kevin Haugan som trist klovn, en kommentator som er til stede i alle scener. Haugan har et svært grasiøst kroppsspråk og er hundre prosent uttrykksfull, hele veien.

Utstrakt bruk av menn i dameklær er moro for både barn og voksne. Når skuespillerne tar skrittet ut i salen ved flere anledninger, vekker de superbegeistring hos barna. Forestillingen har også detaljer tatt ut av luften, som at Prysselius plutselig begynner å danse på kommando, og politiet blir marionetter, som om Pippi har magiske krefter.

Krevende musikalsk

Atle Halstensen har omarrangert og skrevet ny musikk til musikalen, så den høres mer ut som dagens barne-tv. Mye av det slår an hos barna. Noe av det er for lite intuitivt tonalt, og for de unge skuespillerne blir det krevende, å synge. Mye av det er regelrett tungt. Det vil dessuten være formålstjenlig å balansere boks-musikken ned i forhold til talevolumet.

Et hjertesukk fra en som nok er blitt for gammel: Teateret pleide å være en arena der vi kunne vise barna en annen verden enn den syntetiske og digitale. Med ekte mennesker og ekte musikk, en annen form for magi.

Når det er sagt: Barna kjøper dette også, og hele pakken funker som ei kule for målgruppa.