Terningkast 4: Martin Halla: Winter Days

Artikkelen er over 5 år gammel

(Universal Music) 12 spor, spilletid: 46.00

DEL

Så er han her fullt og helt etter å ha vist seg fram stykkevis og delt.

Med debutalbumet «Winter Days» befester Martin Halla sin nyvunne posisjon i norsk populærmusikk. Samtidig viser han at han har en stor utfordring; paradoksalt nok sin egen strålende stemme.

Da aurskogingen vant TV 2-konkurransen «The Voice» i fjor vår med Tom Waits’ «Take It with Me» var det flere enn mentor Magne Furuholmen som hadde klump i halsen. Tv-publikum hørte Norges nye klokkerene røst akkompagnert av et forsiktig kirkeorgel. Det er med forbauselse jeg registrerer at den låten ikke har funnet veien til debutalbumet. Jeg synes den burde ha vært her. Nettopp fordi «Take It with Me» så langt har det vært det aller beste eksempelet på at Martin Halla er best når han har noe stort å jobbe med.

Selv en god låtskriver

På dette albumet er det en håndfull gode låter. Hallas stemme, tuftet på oppvekst i St. Hallvard-guttene, trenger enda flere av de virkelig gode melodiene.

Albumet åpner med den lekne up tempo-låten «Illuminate the Sky», som godt kan bli en hit på dansegulvet. Virkelig løft synes jeg det først blir når han slipper til den Sting-lignende «The River», skrevet av skotske KT Tunstall og svenske Martin Terefe, som også er medprodusent. Martin Halla trenger slike gode låter.

Han er selv medkomponist på flere, sammen med blant andre Magne Furuholmen, som også er produsent. To av låtene er Halla alene om. Tittellåten «Winter Days» er hans egen, og en av de aller beste, også når det gjelder tekst. Martin Halla skriver som mange andre om lengsel, savn, kjærlighet og den slags moro. Men jammen har han også der sin særegne måte å gjøre det på: «When snowflakes fall, when I’m stuck inside, my mind recalls, the memory of your smile, I lost control, when distance took your place, I may regret, or I may be lucky ...».

Gull med Oscar-vinneren

Albumets «svenneprøve» er utvilsomt «Falling Slowly», som det er en glede at han har funnet fram til, en sang ikke hvem som helst kan gi seg i kast med. Dette er et smykke av en sang fra den irske filmen «Once», og den vant Oscar for «Beste låt» i 2004. I denne duetten synger han med Tini Flaat, som også var en av mentor Magne Furuholmens utvalgte i «The Voice».

Karrieren er bare så vidt begynt, og forventningene så langt bør være behersket. Men jeg har stor tro på at det vil være plass til Martin Halla på den norske artisthimmelen. Jeg tror også han må bruke tiden framover til å finne ut hva slags artist han skal være der oppe.

Ola Einbu

Halla trenger enda flere av de virkelig gode melodiene

Artikkeltags