Ingrid Bjørnov er blitt 50 år gammel. Det har for så vidt ingen betydning, annet enn at hjernen hennes har mye mer erfaring å spille på – og det kan hende rutinen gjør både henne og forestillingen 2012 Ouverturen så løssluppen og vital som den er blitt.

Et par linjer med forklaring: Ouverture betyr begynnelse, og Ingrid Bjørnovs første soloshow på fem år handler om de store og små prosjektene som «alle setter i gang, men ikke fullfører.», som det står i programmet.

Familiær galskap

Ingrid Bjørnov er kontrastenes dronning; Ingrid Bjørnovs bruk av kontraster er det som gjør hennes forestillinger så gode. Hun blander såkalt høyverdig kunst, som Mozart og andre klassiske kanoner, med populærmusikkens store kanoner som Abba og Kate Bush, for å nevne to, og hun lager en salig blanding av revy og finkulturelle uttrykk, som hun igjen sper ut med ville ideer og fri fantasi.

Sekvensen der hun blander Roxettes musikk med kjøttdeig-smugling på Svinesund er svært morsom og visuelt lystig. Den sekvensen er en av mange som viser hvor samkjørt Bjørnov og bandet hennes er. Og når det musikalske maskineriet er så velsmurt, så framstår Bjørnov så løs og ledig som hun bør være underveis i denne forestillingen. For det er en krevende øvelse å være publikummer under en forestilling med Ingrid Bjørnov; det skjer så mye i løpet av halvannen time – både musikalsk, verbalt og visuelt – at man er litt sliten når man går fornøyd hjem.

For den 50 år gamle entertaineren er munnrapp og kvikk, og hun framstår som tryggere og mer komfortabel enn ved forrige korsvei da hun turnerte med Kari Slaatsveen.

Aldri «kleint» privat

Deler av forestillingen 2012 Ouverturen er kjent fra tidligere show, for eksempel at Edvard Grieg og Abbas Benny Andersson er en og samme person, som Bjørnov forsøker å bevise med musikalske drypp fra begge hold. Men det gjør ingenting at noe er kjent fra tidligere show.

Dette showet er en reise som drives fram av Ingrid Bjørnovs observasjoner, hennes fantasi og hennes ærlighet; hun bruker seg selv og sitt liv gjennom forestillingen, men hun blir aldri klam eller privat når hun gjør det. Og det fine med hennes artisteri er at det er så mye å ta av der ute i den store verden. Hun vil aldri gå tom for temaer. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.

Øyvind Mo Larsen