Terningkast 5: Julestjerne som skinner

SONJA: Madelen Heggedal synger godt, og er en nydelig Sonja i "Reisen til julestjernen". Stram konge er Lars Christian Wahlberg.  ALLE FOTO: ROAR GRØNSTAD

SONJA: Madelen Heggedal synger godt, og er en nydelig Sonja i "Reisen til julestjernen". Stram konge er Lars Christian Wahlberg. ALLE FOTO: ROAR GRØNSTAD

Artikkelen er over 10 år gammel

Glem filmversjonen som vises på tv hver julaften med Hanne Krogh som Sonja.

DEL

TEATER

"Reisen til julestjernen". Med Skedsmo Amatørteater.Regi: Herman Jørgenrud

Det stive spillet og de støle replikkene får tærne til å krølle seg. Teaterversjonen er mye bedre, og Skedsmo Amatørteater har fått det til med sin oppussede versjon. Scenografien er super, replikkene sitter, og humoren får spillerom i kampen mellom de gode og de onde. Madelen Heggedal (14) synger nydelig, og er et funn som Sonja.

"Reisen til Julestjernen" innehar Nationaltheatrets rekord i antall forestillinger. Der kan man nyte en overdådig scenografi i tronsalen, vinterskogen med nissemylderet, Julenissens hus og Sonjas vandring under stjernehimmelen. Skedsmo samfunnshus er noen hakk under vår nasjonale scene, men se hva de har fått til likevel! Det er jo en bragd av kulissegruppa å skape alle disse vakre, krevende scenene. Det slutter aldri å forundre meg hvordan de får det til. Det samme gjelder kostymene, som er sydd av foreldrene. Når man så leser i programmet at det er regissøren som er hjernen bak det også, scenografisk design og kostymedesign, ja da skal man bare sitte godt på ham. Herman Jørgenrud er talentfull mann.

Fortellingen finner sted i et forhekset kongerike. Dramaet starter før stykket begynner. Prinsesse Gulltopp ble borte da hun gikk ut for å finne julestjernen og sette den på juletreet. Kongens onde bror, greven, ønsket å gjøre kongen barnløs slik at han selv kan overta tronen. Han benyttet anledningen til å lokke Gulltopp ut i skogen. Dronningen løp ut for å finne henne, mens kongen forbannet julestjernen. Den kvelden forsvant stjernen, dronningen og Gulltopp. Årene går, men en dag møter kongen den fattige, godhjertede Sonja som lover ham å finne julestjernen. Det greier hun med gode hjelpere, til tross for at den onde greven og heksa gjør alt de kan for å hindre henne.

Dette er et musikkspill, og musikken er levende. Som vanlig trakteres instrumentene av den dyktige firerbanden med Ole Christian Rydland i spissen. Den forrige regissøren, Herman Bernhoft, har hatt ansvaret for sanginnstuderingen og korarrangementene. Han har hatt mange gode stemmer å jobbe med, og det låter vakkert i de store fellesnumrene så vel som blant solistene.

Regissøren har lekt seg med teksten og med figurene. Stykket spilles riktig, men her er lagt inn noen replikker som neppe falt i 1924 da stykket ble skrevet. Det faller naturlig og morsomt. Han har skapt store fellesscener med sang og dans, og i en av dem kan man kjenne igjen noen kostymer fra "Jungelboken" som de nylig spilte. En morsom signatur. Enkelte figurer er helt herlige, som Magistern og hans lille herold, kalt "Tassen". Og den meget nærsynte ridderen. Og den morsomme vaskegjengen på slottet. Og nissene, englene og stjernetyderne.

Skuespillerprisen tok likevel den onde greven. De slemme har gjerne et større register å spille på, og den hvesende, slåpne greven til Eivind Elias Malmo Johansen var i toppklasse. I samspill med en kjempegod heks, Henriette Sundhagen, ble det skapt spenning i dette ellers så englesnille stykket. Sonja-rollen har snill-pike-syndromet, og er ikke enkel. Men det både skinte og gnistret av Madelen Heggedal. Hun topper sammen med greven.

Marit C. Anderssen

Artikkeltags