Til og med utstillingsvinduene er litt stusslig utstyrt i Bent Hamers framstilling av julaften. Og det er nettopp fraværet av all idyll som gjør at det likevel er julekos man tenker på, og nærmest lengter etter.

Kjente fjes

Paul (Trond Fausa Aurvåg) fra Fetsund har blitt kastet ut av kona. Han har ikke sett ungene på sju uker og får kanskje komme og gi dem gaver i romjula. Jordan (Reidar Sørensen) sitter på gata for å tigge nok penger til togbilletten hjem. Knut (Fridtjov Såheim) har tatt på seg ekstraarbeid også denne julen, og har skuffet kona, Elise (Cecilie Mosli), igjen. Vi får også se glimt av en eldre herre (Joachim Calmeyer) som nøysommelig og sakte, sakte, gjør klart til noe, og et ungt par som skal bli foreldre under nær sagt bibelske omstendigheter.

Alle de forskjellige personene, spilt av et kobbel av kjente filmfjes, har en ting til felles: De vil alle hjem til jul. «Hjem» både i overført og direkte betydning. Og reisen fungerer langt på vei.

Hul jul

Hva gjør egentlig alle andre der ute, mens du sitter inne og koser deg på julaften? Spørsmålet trenger seg fram, mens man ser nevnte Paul spionere på sine barns mor og hennes nye kjæreste, eller når en forsmådd elskerinne innser at hennes gifte kavaler ikke kommer til å forlate kona si likevel.

Historiene er små udramatiske glimt av en realisme man egentlig ikke har lyst til å forbinde med jula. Det blir aldri overtydelig, og det er en av filmens absolutte styrker – at det ikke skal være ekstra tragisk fordi det er selveste julaften.

Sklir ut

Når filmen allikevel ikke når helt til topps, så har det ingenting med vinterlandskapet, mørket eller de lange, dvelende scenene å gjøre. De er stort sett gode, og sitter som de skal.

Det er heller det at regissør og manusforfatter Bent Hamer har latt multihistorie-plottet fare litt av sted. Det er et par deler her, som kanskje har fungert godt i novellesamlingen som filmen er basert på – «Bare mjuke pakker under treet» av Levi Henriksen (2005), men som blir overflødige i filmen.

Ungdommene som sitter på taket tilfører ingen ting. Det er også unødvendig å få forklaring på hvordan Jordan og Johanne (Ingunn Beate Øyen) kjenner hverandre. Og når historiene krysser hverandre ved et par anledninger, som i kirkescenen – står ikke figurene som kommer i bakgrunnen av scenen i stil med hva som skal ha hendt dem i forkant. Litt ujevnt, altså.

Men, likevel: En annerledes julestemning, til tider deilig og dystert morsom. Og rørende, ikke minst.

Hedda Klemetzen