Det er gøy med norske storfilmer, spesielt når de er basert på vår egen historie. Nasjonen strømmer i samlet flokk til kinoene for å se en av våre største nasjonalhelter- og fortellinger komme til liv på lerretet.

Men med et budsjett norske filmer flest ikke kunne drømt om i den villeste utopi, og forventninger deretter, er fallhøyden for slike filmer stor. «Max Manus» landet trygt på beina, «Kongen av Bastøy» likeså. Det gjør også «Kon-Tiki». For å kunne kalle deg norsk, er det nærmest pålagt at du kjenner historien om Thor Heyerdahl og hans strabasiøse Kon-Tiki-ferd, så en oppsummering av filmens handling bør strengt tatt være overflødig. Likevel er det nødvendig å påpeke at filmskaperne selvfølgelig har tatt seg kunstneriske friheter, og de skildrer et mye mer dramatisert miljø og karaktergalleri enn hva som trolig var tilfelle.

Internasjonalt preg

Det er noe veldig «unorsk» over «Kon-Tiki». Regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg har lagt klar vekt på å fortelle et visuelt spektakulært eventyr i beste Hollywood-stil, og gått bort fra det som kanskje har vært norsk films kjennemerke i årtier; det personlige dramaet.

Jo da, det finnes her også – filmen gir i både pose og sekk – men framfor alt ligger den virkelige historien i Heyerdahls reise mellom Peru og Polynesia. Et valg som gir filmskaperne en utpreget strømlinjeformet handlingsgang, som heldigvis ikke går på bekostning av interessen.

Ser fantastisk ut

Norsk filmindustri har grunn til å være stolt av «Kon-Tiki», det har i grunn hvermannsen også. At en film fra Norge er i stand til å se så spektakulær ut som den gjør, er smått utrolig – særlig filmens budsjett tatt i betraktning. Riktignok er drøyt 88 millioner kroner gigantisk i norsk skala, men skulle man laget tilsvarende i Hollywood hadde dette vært for lommerusk å regne.

«Kon-Tiki» er en visuell fest, og en velfortjent hyllest til norske animasjon- og effektbyråer. Panoramiske havutsikter, blodtørstige haiangrep og en gigantisk hvalhai er effektbilder som virkelig går på gåsehuden løs. Det er bare å ta av seg hatten, dette er i ypperste verdensklasse.

God gruppekjemi

Det skal også roses på skuespillersiden. Pål Sverre Valheim Hagen skildrer en sterkt motivert og viljesterk Heyerdahl, og klarer til og med å få hans famøse Larvik-engelsk troverdig.

Videre befester Anders Baasmo Christiansen seg som en av Norges absolutt beste karakterskuespillere i rollen som Herman Watzinger, en framstilling som har blitt sterkt debattert den siste tiden. Kjemien mellom mannskapet på flåten er upåklagelig, og utgjør hjertet av filmen. Det er derfor synd at Agnes Kittelsen som Heyerdahls kone Liv blir en karakter vi aldri lærer å kjenne. Dermed er det også synd at ekteskapshavariet deres blir kroken på døra, en slutt som ikke klarer å røre de hjertestrengene den sårt forsøker. Men uavhengig av dette blir «Kon-Tiki» stående som en massiv prestasjon og et fenomenalt eksempel på norsk filmhåndverk av grandios virtuositet.

Øystein Tronsli Drabløs