Gode minner om forsamlingshus

MISJONEN: Det var tett med husmøter og bedehusmøter i Rælingen, minnes Evy Halvorsen (til venstre), Eva Olsen, Lene Skovholt, Ellen Hov, Signora Gåsland og Åse Eng, her samlet til husmøte på Rælingen bygdetun under årets kulturminnedag.

FOTO: JAN RUDOLF PETTERSEN

MISJONEN: Det var tett med husmøter og bedehusmøter i Rælingen, minnes Evy Halvorsen (til venstre), Eva Olsen, Lene Skovholt, Ellen Hov, Signora Gåsland og Åse Eng, her samlet til husmøte på Rælingen bygdetun under årets kulturminnedag. FOTO: JAN RUDOLF PETTERSEN Foto:

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Menighetshus, Bøndenes Hus, Samfunnshus, Folkets Hus og kafeer fikk all oppmerksomhet da kommunene på Romerike markerte gamle kulturminner på søndag.

DEL

"Herre Gud ditt dyre navn og ære......."

Det er dunkelt inne i storstua på Store Fjerdingby gård. Rundt bordet er kvinnene samlet. I fanget hver sin Landstads reviderte salmebok. På salongbordet ligger basargevinster og loddbøker mens vafler og påsmurte skiver står klart på spisebordet. Ost, salami og egg med ansjos.

Noen spede gitarklunk gir tonen og kvinnene synger.

"...over verden høyt i savn må være"

Husmøter

Lene Skovholt er nestleder i Rælingen historielag. Hun er med og arrangerer kulturminnedagen på Rælingen bygdetun, tidligere Store Fjerdingby gård.

– Det var mange misjonsmøter her i bygda, forteller hun.

– I Rælingen var det både mann- og kvinneforeninger og møtene foregikk i førsten hjemme hos menighetsmedlemmene.

Misjonsforeningene som fikk en oppsving i 1860-åra, representerte alle i bygda. Det var Indre- og ytremisjonen, Santalmisjonen, Kinamisjonen, Filadelfia og Barnemisjonen. Alle samlet de inn penger til trengende i både inn- og utland.

– Disse forsamlingene var også et fellesskap for bygdefolket, sier Lene Skovholt.

– En av måtene å tjene penger på var å dyrke en felles åker, misjonsåkeren. Avkastningen gikk til misjonen.

Misjonshus

Etter hvert fikk menighetene økonomi til å bygge bedehus. Gimle bedehus var det første i Rælingen.

– I tillegg til misjonsforeningene var det bondelag, avholdslag og sanglag. Alle hadde lokaler og samlet folk til lek og arbeid.

Etter at kvinnene fikk stemmerett her i landet i 1913 ble de fleste styrer overtatt av kvinner.

"Navnet Jesus, blekner aldri...."

I den andre enden av den hellige skalaen fantes kafeer, gode forsamlingssteder som tilbød føde for magen.

Valstad Café på Sørumsand tjente både spisende folk og politiske organisasjoner.

Folkets kafé

Valstad café sto i 1880 åra på Skjetten. I 1910 ble bygningen flyttet til Sørumsand og siden drevet som Valstad Café av Josef Kittel Valstad og hans sønn Trygve.

Valstad Café er en sjelden levning etter kafeenes glansdager på 50- og 60 tallet.

– Hit kom bussjåfører for en kopp kaffe og en prat. Verkstedarbeiderne spiste lunsjen sin her, forteller Elisabeth Bonna.

Hun er ivrig medlem i styret for stiftelsen som driver kafeen

– Beate og Trygve Valstad drev denne kafeen inntil midten av 80-tallet. Da innhentet alderen dem. Siden de ikke hadde noen arvinger presset historielaget på kommunen for å få dem til å kjøpe eiendommen. Og slik ble det, sier Elisabeth Bonna.

Mona Øyen Karlsen husker hun syklet til Valstad Café fra Lørenfallet, for å kjøpe brus.

– Og både far og sønn her i huset var aktive innen arbeiderbevegelsen. her hadde de utallige møter. den tradisjonen har vi videreført, forteller Elisabeth.

– Både arbeiderlag og Sv. samles her. ved siden av øvelsene til Elveblæst, blåseorkestret.

Sørumsand har også Festiviteten, et sjelden forsamlingshus der scenen fortsatt er skrå, jmfr.. "de skrå bredder".

– På Festiviteten var det større tilstelninger. Her på Valstad arrangerer vi visekvelder og skrøneaftener, ett arrangement i måneden.

– Valstad Café er det lille kulturhuset på Sørumsand, sier Elisabeth Bonna.

Artikkeltags