KONSERT

"Absolutt fritt etter noter"

Lørenskog Musikkorps og sangsolister

Lørenskog kulturhus fredag kveld

Spilles også søndag kveld.

Lørenskog Musikkorps kan kunsten å underholde. Det fikk en halvfull storsal i Lørenskog kulturhus oppleve da de fredag kveld presenterte sitt legendariske "Fritt etter noter" for 15. gang. I sitt 50. år som korps, og 20 år etter de satte i gang sine show-konserter. Så her var det jubel for alle penga. Og korpset spilte deretter.

Det er ingen tvil om at dette er en stor gruppe med svært dyktige musikanter. Og så vel dirigent, Per Gjermund Storø og hans mange prosjektmedhjelpere, har brukt alt som finnes av ressurser og evner for å få til årets underholdningsforestilling.

Årets show har de kalt "Absolutt Fritt etter noter". Og i likhet med platebransjens geniale samle-CD konsept, er altså dette showet sammensatt av tidligere "Fritt etter noter"- nummer.

Dermed har korpset kunnet velge å vrake mellom utallige toppnummer. Og det har de gjort. Faktisk er det så mange topper i årets show at strukturen blir helt flat. Absolutt ingen stigning i programmet. De begynner på topp og ender på topp. Godt gjort. Men kjedelig når forestillingen varer i to og en halv time.

Korpset spilte godt i de aller fleste numrene. Men et program på dette nivået krever enormt mye av musikantene. Erlend Furuset Jensen improviserte flott på altsaksofonen.

Trompetene gnistret, men i noen partier låt det sølete i denne instrumentgruppa. Presisjon manglet, og heller ikke alle fant den rette tonen til rett tid. Mange "funky"-rytmer stilte store krav til et godt grunnkomp. "Lucretia McEvil" av David Clayton Thomas i Blood, Sweat and Tears er krevende. Her klarte ikke korpset å komme "helt nedpå", så de ble for mye frampå rent rytmisk. Og arrangementet i a-ha sangen "The sun always shines on TV" var rotete og tilførte ikke originalen noe som helst.

Nei, da var det andre takter i "Tails of the Unexpected", et femtitall melodistrofer helt vilt sammensatt. Her viste korpset hva de var god for i presisjon og velklang.

De mange solistene fikk også godt tonefølge av korpset. Som Morten Remberg i hans mange, og velsungne innslag. "Fritt etter noter", "Delilah", "Silence and I" og ikke minst "Wake med up before you god god" var noen prestasjoner som viser denne sangerens enorme kvaliteter. En blir satt ut når han åpner munnen og synger.

Også Kjetil Laumann overbeviste med sine solist innslag. Hans tolkning av Deep Purples "Highway Star" var flott. Her fikk han god hjelp av gitaristene Jarle Storløkken og Roar Vangen.

Benedikte Kruse var også sentral i solistrekka. Hun har god klang i stemmen, og foredro og tolket sangene fantastisk flott. Men stemmeleie hennes var ikke helt tilpasset alle tonearter. Men i "Det er så vanskelig" serverte hun alle sine kvaliteter. Det ble et glansnummer for hennes del.

Også Ole Jørgen Holt Hanssen, Christian Clasén, Ole Martin Løvik og Hanne Remberg var solister. Alle med ulike kvaliteter og særegenheter. Det hadde også danserne fra Danseklubben Studio.

Den festglade trioen på siden av scenen skulle binde programmet sammen med små morsomme innslag. Det ble vel morsomt noen ganger. Og noe langtekkelig. Men som en del av hele konseptet spilte de en viktig rolle for å få det krevende showet til å gli.

Jan Rudolf Pettersen