Jeg postet bilder og budskap i sosiale medier da jeg forrige uke deltok på verdens største møteplass for kvinners rettigheter, FNs kvinnekommisjon i New York.

Jeg synes spørsmålet var godt. Han mente at det var mer enn nok utfordringer her hjemme, særlig knyttet til vold mot kvinner, og at da får man starte her. At kampen for likestilling og mot vold er viktig her hjemme er sikkert og visst. Likevel er det ingen motsetning mellom å jobbe lokalt og globalt på samme tid.

FN-bygningen setter i år, for 67. ende gang siden 1946, ramme for viktige diskusjoner om kvinners rettigheter. Mennesker fra absolutt hele verden, fra sivilsamfunn, frivillighet, politikk og myndigheter, diskuterer sammen hvordan vi kan gjøre fremskritt for å sikre kvinners rettigheter og likestilling. Og bare så det er sagt, tilbakeskrittene snakkes det også like høyt om. Hvordan krig, konflikt og autoritære styresett stadig flere steder fullstendig setter til side jenters og kvinners menneskerettigheter og deltakelse. Jeg kan garantere at det er et stort mangfold i vinklinger og perspektiver i debattene og samtalene. Det gjør det hele så utrolig viktig, interessant og lærerik å være en del av. For alle, uansett om hjemmeadressen er Eidsvoll, Banjul, Buenos Aires eller Seoul.

Hovedtemaet for årets kommisjon var hvordan innovasjon og teknologi kan bidra til et skifte i jenter og kvinners utdanning og muligheter i den digitale tidsalderen. I et av ekspertpanelene ble det sagt at 73 prosent av fremtidens jobber vil finnes innen teknologi og digitalisering. Og før jeg går videre til å snakke om utfordringene knyttet til innovasjon og teknologi, må jeg understreke at det ligger et verdenshav av muligheter for likestilling og kvinners fremgang i teknologi. Men midt i det positive potensiale, finnes det dilemmaer.

For det første er det en utfordring at mange kvinner i verden bor uten elektrisitet eller tilgang på internett. Det gjør det slik sett umulig for dem å ta del i den teknologiske innovasjonen. Og svært mange jenter som er fratatt muligheten til skolegang og studier, har ikke tilgang til digitale verktøy som kunne kompensert og hjulpet dem å klatre opp kunnskapsstigen.

For det andre følger teknologiutviklingen et maskulint spor. Kvinner over hele verden er underrepresentert innen teknologisk innovasjon, noe som betyr at majoriteten av teknologi er laget med utgangspunkt i menn og for menn. Et godt eksempel er Google oversetter søket «min kjæreste er lege», og du får «my boyfriend is a doctor», eller søk etter «min kjæreste er sykepleier» og du får «my girlfriend is a nurse»! Algoritmene styrer mye, spørsmålet blir da hvordan vi bedre kan styre dem!

For det tredje har den digitale verden blitt et nytt sted hvor kvinner utsettes for avskyelig vold og overgrep. Kjønnsbasert digital vold mot kvinner innebærer trakassering og trusler, stalking, elektronisk overvåkning fra partner, identitetstyveri og manipulering av bilder. En av de siste alvorlige trendene er creepshots. Bilder som tas uten en kvinnes samtykke, via skjulte kameraer og deles uten noen form for samtykke. Det er så ekstremt vondt å tenke på at unge jenter og kvinner, i Norge og verden over, utsettes for uønsket spredning av bilder, som påføres et seksuelt innhold gjennom manipulering og så deles hensynsløst på lukkede forum og kan bli brukt som utpressing for prostitusjon, seksuell trakassering og voldtekt.

Ikke alle samtaler og paneldebatter i New York handlet om teknologi. Egentlig tvert om. Da vi i Nordisk Råd inviterte til diskusjon om pensjonsgapet mellom menn og kvinner i Norden, ble det store konferanserommet med kapasitet til 580 deltakere fylt opp av mennesker fra alle verdensdeler. For å lytte, lære og diskutere hvorfor kvinner selv i verdens mest likestilte region får betydelig lavere pensjon enn menn. Men også for å ta med seg innspill til utvikling av egne pensjons- og velferdssystemer. Som min anbefaling om å se til Norge hvor vi faktisk får pensjonspoeng for å utføre omsorgsarbeid.

Dessverre, men også heldigvis, handlet mange debatter om den trusselen vold mot kvinner utgjør for likestilling. I alle verdens land fratas kvinner trygghet og råderett over eget liv, på grunn av volden de utsettes for. Ofte av en nærstående. Vi vet hva det har å si for den enkeltes hverdag og mulighet til deltakelse i samfunnet.

Hvis den tøffeste krigen i livet utkjempes innenfor husets fire vegger, er det nærmest umulig å være en aktiv samfunnsborger. Det setter mange kvinner ute av stand til å være i jobb og aktivitet. Derfor er kampen mot vold mot kvinner fortsatt den viktigste likestillingskampen vi må kjempe. Likestilling kommer rett og slett ikke av seg selv. De siste 50 årene har vi gjort fantastiske fremskritt i Norge. Det har lønt seg for hele vårt samfunn. Kvinners deltakelse i norsk arbeidsliv alene har betydd mer enn oljen for vår velferd. Men jobben er ikke ferdig. Ikke i Norge. Ikke i verden.

Tone W. Trøen | stortingsrepresentant (H)