Gå til sidens hovedinnhold

Lengselsmanifest

Leserinnlegg

Føler meg som et blåøyd mannebein med avtagende hensikter i en pandemistisk hverdag, og en altoppslukende lengsel etter fordums begivenhetsrike nærhet uten tommestokk.

Et virkelighetsfjernt minne om en Egon-istisk burger formet som en engelsk frokost med fries, brune bønner, grillede små kjøttpølser, bacon, marmelade, kjøttkvernet saftig oksekjøtt, nennsomt med spies, ganevennlig rødløkende ringer som overgår smaksløkene der bak i tungefestet, og toppet med to speilegg. Diskret overbrakt til det nyspritede bordet av en kelneraktig, munnbindbeskyttet, vaksinefri , visirkledd ansatt, som er for ung til å få Astra eller Johnson, og er derfor nødsaget til å ikle seg slik mundurlignende, hensyntagende bekledning.

Den kruttsterke kaffen som følger delikatessene gir meg en kickaktig opplevelse sammen med odøren fra den appetittvennlige burgeren med det usunne tilbehøret, smør og ristet loff.

Dette lengselsmanifestet vekkes til live nå etter at Erna lover lettelser i matauket om 14 dager i det røde fylket Viken, i sær min hjemkommune Lørenskog som er totalt nedstengt spisemessig.

Men drømmen er innen rekkevidde. De som føler seg overmette og lei av Fjordland og pølser på bensinstasjoner kan snart få kjøpt seg alkoholholdig øl etter en spisepliktig lovanvendelse fra fordums tid, som nå er en nødvendighet for å holde en engelsk mutasjon av koronaen på armlengdes avstand.

Så da blir det en Norwegian Breakfast isteden, i hjemmets lune rede, for å være på den sikre siden. Det er sånne som CharterSvein, som oppofrende brant opp munnbindet og lot smitten symbolsk vandre uhindret, som kan være en medvirkende årsak til at vi andre lovlydige munnbindbrukere fortsatt må vente med lengsel og smerte på å bli normalisert.

Spiseplikt på Briskebytrikken lyder en gammel sangstrofe. Snart får vi alle denne plikten til å «ølle.»

Dagfinn Johansen, Finstadjordet

Kommentarer til denne saken