Nylig skrev vi om en 14-åring under barnevernets omsorg. Hun var borte i over to uker uten at noen visste hvor hun var, eller hva hun drev med. Da hun endelig ringte politivakta i Follo fra en bensinstasjon i Drøbak, hadde de ikke kapasitet til å hente henne.

Denne kommentaren handler om hva som skjedde i kulissene mens jenta var borte, eller rettere sagt, hva som ikke skjedde.

Hun hadde vært borte i tre dager da Romerikes Blad første gang snakket med faren. Vi syntes det var oppsiktsvekkende at barnevernet hadde ansvaret for et barn ingen visste hvor var. Men vi skulle snart erfare at det syntes verken politiet, eller institusjonen hun hadde forsvunnet fra.

– Det er vanlig at barnevernsbarn blir borte, understreket alle instanser.

Vi skjønte raskt at det hersker en oppfatning i politiet av at antall rømningstilfeller er for mange til at de kan prioriteres. Ifølge Aftenposten rømte 112 tvangsplasserte barnevernsbarn i Oslo-området i 2006. Men da vi kontaktet barne- og ungdomsetaten i Oslo kommune, opplyste de at de færreste rømmer til et kriminelt miljø, eller prostituerer seg. Men i stedet for å se på hver enkelt sak, sitter vi igjen med et sterkt inntrykk av at politiet nedprioriterer meldinger om rømte barnevernsbarn.

Vi fikk inntrykk av at de syntes det var rart vi prioriterte denne saken. Vi syntes det var rart andre ikke engasjerte seg sterkere. Var vår oppfatning av alvoret så forskjellig fra myndighetenes? Hvor mye koster det ikke samfunnet og den enkelte, hvis en et barn i overgangen til å bli voksen havner på kjøret? Og hva hadde skjedd om jenta hadde stukket av fra et vanlig hjem?

Faren var livredd for hva hun holdt på med. Fra å bo i et fosterhjem på et lite sted og hjemme hos ham på Romerike i en periode, hadde hun havnet i et dårlig miljø etter at hun ble plassert på en barnevernsinstitusjon i Follo. Han fryktet at hun var blant folk som ga henne stoff og utnyttet henne.

Da hun var inne på internett fra et ukjent sted, ringte faren oss. Han følte at det var nytteløst å ringe politiet eller barnevernet. Vi opplevde det samme da vi forsøkte å melde fra videre. Dette skjedde i helga da politiet knapt har ressurser til å ta seg av øyeblikkelig hjelp. Og ei jente på rømmen var ikke definert som det.

Det er også grunn til å stille spørsmål ved kommunikasjonen mellom barnevernet og politiet og mellom de forskjellige politidistriktene. En urovekkende rapport forelå. Da vi spurte politiet om de kjente til den, gjorde de ikke det.

Barnevernet i Ullensaker, ble naturlig nok mer og mer bekymret, men framhevet det gode samarbeid med politiet.

Søndag, seksten dager etter at hun rømte, meldte jenta seg til Follo-politiet. Der fikk hun beskjed om at ingen kunne hente henne før om en time. Hun ringte faren, som ringte oss. Vi ringte politiet. Operasjonssentralen på Lillestrøm kjente ikke til saken. Follo var mest opptatt av hvorfor en journalist ringte. Jeg svarte som sant var: Vi ringer, fordi faren føler han ikke når fram. Og det kan vi godt forstå.