Gå til sidens hovedinnhold

Lasse og «gassgrabbarna» reddet Lillestrøm: – Det er den farligste jobben jeg har gjort noen gang

De svenske «gassgrabbarna» ble mottatt som helter da de landet på Gardermoen. – Det er den farligste jobben jeg har gjort noen gang, sier Lasse Unkuri.

Artikkelen er over 1 år gammel

Om formiddagen 6. april 2000 ringer telefonen på brannstasjonen i Perstorp. Her jobber blant andre den da 40 år gamle brannmannen Lasse Unkuri.

Telefonen besvares av Lasses kollega, Göran Persson. Det er sjefen, Leif Hylander, som ringer. Han har fått en telefon fra Svenska räddningsverket. Lasse Unkuri overhører samtalen og får med seg at det har skjedd en stor ulykke i Norge, i en by som heter Lillestrøm.

– Jeg hadde på det tidspunktet aldri hørt om Lillestrøm, men jeg forstår ut fra samtalen at det er alvor. At det er dramatisk det som foregår der, forteller Unkuri.

Det har gått over et døgn siden brannen startet. Eksplosjonsfaren er stor. Det haster med å få brent ut propanen som befinner seg i de to togvognene. Via Statoil opprettes kontakt med svenske Gasakuten, som har spesialister innen feltet. Men før Gasakuten kan starte sin jobb med fakling av propangassen, trenger de hjelp av noen som vet hvordan man borer gjennom propantanker.

– Gassbrann i den størrelsen som i Lillestrøm lar seg ikke slokke. Om brannen hadde blitt slokket, kunne propangass lekket ut og spredd seg som et usynlig teppe i omgivelsene, og da kan gassen antennes hvor som helst. Det skal ikke mer enn en liten gnist til, for eksempel fra en sigarett, forklarer Unkuri.

Les og se RBs spesial og dokumentar om gassdramaet i Lillestrøm:

Perstop er et lite tettsted med drøyt 6.000 innbyggere. Dette er en av de aller minste kommunene i Skåne, både i forhold til innbyggertall og areal. Hit flyttet Lasse Unkuri fra Finland da han var barn. Familien var finske arbeidsinnvandrere. De var ikke like velkomne alle steder i det svenske samfunnet.

– Vi var togflyktninger, som det het i mobbernes munn i 1969. Mor og far kom hit for å jobbe på Perstorp AB, kjent som Perstrop-plattan, forteller han.

Foreldrene jobbet på fabrikken som lagde baderomsvegger og bordplater. Kjemiindustrien i Perstorp har gjort at det her har dannet seg et nasjonalt kompetansesenter innen håndtering av farlige kjemikalier.

I samarbeid med Svenska räddningsverket og kjemiindustrien har redningstjenesten i Perstorp utviklet ulike teknikker fot å kunne tømme farlig gods som skades i ulykker. De opererer både nasjonalt og internasjonalt.

Det er derfor Svenska räddningsverket ringer Perstorp räddningstjänst denne aprilmorgenen for å be noen av dem dra til Lillestrøm.

RB dokumentar: Se brannvesenets egne bilder fra den dramatiske brannen:

– Tenkte meg om cirka et sekund

Persson avslutter telefonsamtalen og legger på. Lasse Unkuri tror nesten ikke det han hører når han får spørsmålet: Om han vil bli med til Norge og hjelpe til å få boret hull i propantanken på Lillestrøm stasjon?

– Jeg var den som var sist ansatt og den minst rutinerte, så jeg tenkte at de sikkert ikke kom til å spørre meg. Men så kom spørsmålet. Jeg tenkte meg om i cirka et sekund før jeg sa ja, sier Lasse Unkuri.

I de 20 årene som har gått siden gassbrannen har han tenkt mye på det som skjedde de dramatiske døgnene. Hvor farlig oppdraget egentlig var og hvor ille det kunne gått om man ikke lykkes.

På spørsmål om hvordan han tenker rundt den risikoen de tok svarer han slik:

– Det er positivt at vi kunne gjøre så stor nytte med det utstyret som vi har jobbet mye med å utvikle. Vi legger alltid stor vekt på å redusere risikoen i slike oppdrag. Vi har de siste 20 årene utført flere hundre boringer i tanker med farlig gods, og har vært forskånet for ulykker.

Egentlig skulle Romerikes Blad møte Lasse Unkuri og hans kolleger på Perstorp brannstasjon 17. mars i år, men på grunn av korona-utbruddet måtte reisen avlyses, så intervjuene til denne reportasjen er gjort på e-post.

Etter at han hadde sagt ja føk det mange tanker gjennom hodet, forteller Unkuri. Han visste at dette var et ekstremt farlig oppdrag.

– Men, så tenkte jeg. Jeg kan jo dette 110 prosent, så hva er problemet. Vi kör!

I leiebil fullastet med utstyr drar Lasse og kollega Göran Persson til København for å fly til Norge fra Kastrup. Det er den raskeste veien, for med bil ville det tatt innpå seks timer å komme seg til Lillestrøm.

På Kastrup får de selskap av Tommy Norlander fra Malmö brannvesen. Han skal fungere som supervisor under oppdraget. Leif Hylander har fått oppgaven med å være rådgiver per mobiltelefon fra Perstorp brannstasjon.

På Kastrup får de uventede problemer. De får ikke ha med seg det tunge utstyret. Personalet i innsjekkingsskranken lar seg ikke overtale til noen unntak selv om det pågår en farlig gassbrann i Norge. De får ha med 30 kilo per passasjer. Ikke et gram mer.

– Dermed må vi i all hast pakke om og legge igjen en god del utstyr. Vi tar med kun spesialbormaskinen med tilbehør, forteller Unkuri.

Mottatt som helter

Flyet fra Kastrup lander på Gardermoen og takser inn mot gaten. Så fort flyet har parkert og skiltet med fest setebeltene er slokket begynner passasjerene om bord å reise seg for å hente ned bagasje fra hattehyllene. Flydøren åpnes, og så skjer det noe helt uventet.

Inn kommer uniformert politi. De svenske brannmennene blir i likhet med alle andre overrasket, og tenker «hva er galt nå?". Alle passasjerer blir beordret til å sette seg ned i setene igjen.

– Så peker de på oss, og ber oss bli med dem, forteller Lasse Unkuri, og fortsetter: – Jeg tenkte – «Hva har vi gjort? Hvorfor blir vi tatt med av politiet?»

Utenfor flyet venter politibiler, og først da går det opp for de tre svenskene at de ikke er pågrepet. Med politieskorte bærer det i hui og hast inn til Lillestrøm.

– Jeg må få tilføye en morsom historie, fortsetter Unkuri. – På vei ut av flyplassen måtte politiet håndtere en full passasjer som ikke fikk bli med flyet sitt, så han måtte bli med i en av politibilene. Han ble plassert i den første politibilen i kortesjen. På utsiden av flyplassgjerdet ventet pressefotografene, og de tok selvsagt bilder av den første bilen! Dagen etter leste jeg et avisoppslag med tittelen «Her kommer de svenske gassekspertene», illustrert med bilde av den første politibilen.

– Hvilken idiot sveiser i en propantank?

På vei inn mot Lillestrøm i politieskorte begynner det å gå opp for Lasse Unkuri og to andre i bilen at det de nå er med på er ufattelig stort. Dette er alt annet enn de rutinejobbene de er vant til å utføre.

Politibilene parkerer på trygg avstand fra ulykken. Svenskene får møte dem som leder redningsarbeidet, og får en gjennomgang av ulykken.

– Så kjøres vi nærmere selve ulykkesstedet. Det er så mange ambulanser der at jeg gir opp å telle, forteller Unkuri.

De ser at de norske brannmannskapene holder på å kjøle ned propanvognen. Det besluttes at de skal vente til dagen etterpå. Da de møter opp uthvilt og klare til innsats neste morgen brenner det fortsatt i den ene tanken.

– Vi gjør først et nytt forsøk på å kontrollere rørsystemet i vogn nummer en, for å se om vi kan finne en måte å få tømt vognen for propan. Men det viser seg at det ikke er mulig, forteller Unkuri.

I det svenske teamet er det to taktikere og to teknikere. Etter å ha diskutert ulike alternativer, finner de fram til et forslag som de legger fram for ledelsen. Forslaget går ut på å montere to nye ventiler i bunnen av tanken. For å få til det må det sveises, og deretter kan det bores hull inn i tanken gjennom ventilene. Egentlig er det å sveise det siste de ønsker å gjøre. Men det er eneste løsningen.

– Så vidt jeg vet hadde dette aldri blitt gjort før, sier Unkuri.

– Jeg ser på ansiktsuttrykkene til flere i ledergruppen at de er skeptiske. Jeg får følelsen av at noen i ledergruppen tenker «hvilken idiot våger å sveise i en brannfarlig propantank?» Diskusjonene blir mange og lange, men til slutt blir det bestemt at vi skal gå for denne løsningen. Men først må brannen i vogn 2 slokkes. Prognosen tilsa 24 timer, så da var det bare å vente.

«Hva om det eksploderer?»

Lørdag 8. april 2000 er det omsider klart for at Unkuri og hans team kan begynne på sin jobb. Brannen i vogn 2 er slukket, så nå kan vogn 1 tømmes for propan.

– Vi gjør en siste sikkerhetssjekk og kontrollerer med måleutstyr at det ikke finnes farlige gasser i området der vi skal jobbe. Vi hadde ikke forventet at vi skulle sveise mens vi var i Lillestrøm, så vi hadde ikke noe sveiseutstyr. Det måtte vi få tak i, og med på kjøpet fikk jeg en norsk sveiser fra Dammen. Det er han og jeg som skal sveise på plass ventilene, forteller Unkuri.

Sveiseren fra Drammen får en kort innføring i oppdraget. Tykkelsen på tanken er cirka 13 millimeter og det er 46 tonn propan i tanken.

– «Hva gjør vi om det eksploderer» spør nordmannen. Jeg svarer at det ikke kommer til å skje. Det er ingen gasslekkasje i tanken og dessuten er tanken full med væske. Den må bli kjempevarm for å kunne eksplodere. Sveising av ventilene vil ta rundt 30 minutter per ventil, og den varmen vi lager kommer ikke til å varme opp innholdet i tanken så mye at det kan eksplodere.

– Men om du virkelig vil vite hva vi skulle gjøre om det eksploderer, så er svaret at det hadde vi aldri fått vite. Du og jeg hadde ikke engang hørt eksplosjonen. Han ser på meg, nikker og ler, og så går vi i gang, forteller Unkuri.

En sikkerhetsgruppe står et stykke unna. Begynner det å brenne er planen at de skal hjelpe de to bort fra tanken.

– Jeg og min nye venn fra Drammen ser oss rundt. Det er på tide å begynne. Hele byen ligger tom og øde. Vi er helt alene, alle andre står på god avstand. Det føles uhyggelig og litt skremmende selv om jeg vet at en sikkerhetssone er helt nødvendig.

De to begynner å slipe bort malingen der de skal sveise. De første varme gnistene fra sveiseapparatet treffer bakken, og Lasse kjenner at han er glad det ikke skjer noe. Ventilene kommer på plass. Alt går etter planen.

– Jeg takker min kompis fra Drammen for samarbeidet. Nå skal jeg og min kollega Göran Persson fra vår teknikergruppe bore gjennom ventilene. Det er ikke risikofritt, og personlig tenker jeg at den største risikoen vil være når boret når gjennom det 13 millimeter tykke laget i tanken. Er det ikke 100 prosent tett i ventilen, kan det bli en ukontrollert lekkasje, og det er alvorlig.

Ni vogner i Borlänge!

Boringen går uten problem. De to svenske «gassgrabbarna» kan konstatere at de har lyktes med et meget risikofylt oppdrag. Nå er alt klart for at mannskapene fra Gasakuten kan starte å fakle gassen.

Etter middag og litt avslapping stuper de i seng på hotellet. Dagen etter drar de hjem via København.

Før de forlater Lillestrøm får de vite at Gasakuten har lyktes med sitt oppdrag. Faren er over. Byen kan puste lettet ut.

De tar fergen over til Helsingborg fra Helsingør. De blir stoppet i tollen og hele bilen kontrolleres fordi de har så mye utstyr med seg.

– Mens tollerne kontrollerer bilen ringer mobiltelefonen. Det er sjefen som ringer, og min kollega svarer. Jeg hører han si: «Ni vogner i Borlänge! Du tuller!". Det viser seg at det har nylig skjedd en ulykke med ni godsvogner med brannfarlig gass. Noen har veltet, men det er ingen brann. Jeg tenker: Den får noen andre ta. Nå vil jeg hjem til min kone og fem barn.

Les også

LØRDAG MORGEN PUSH | Lokfører Ragnar ble beskyldt for å ha forårsaket gassdramaet i Lillestrøm: – Jeg ble utpekt som syndebukk og mistet jobben min

Les også

21-PUSH | Kjempet mot flammene med livet som innsats: – Vi fikk beskjed om at det var de uten unger som skulle først inn

Kommentarer til denne saken