Det er lenge siden Stein Ove Berg brygget sin Darjeeling Tea på nabokontoret i Romerikes Blad. Men hver gang hestehoven stikker sitt hode opp av daugraset i veiskråningen sender jeg gode tanker til den folkekjære sangeren som gikk bort så altfor tidlig.

Jeg er glad i hestehoven. Få ting varmer meg mer enn en liten barnehånd knugende om en nyplukket, pjuskete hestehov, en hestehov som knapt har fått tid til å gro på seg en stilk.

Dikteren Harald Sverdrup hadde det nok litt som meg når det gjelder hestehov og barn.

Hver gang du, kong Midas, rører leire,

gror en vårblomst opp, med gullkrone på hodet.

Barn velsigner deg for denne gylne berøring.

Alle har sin tid i naturen. For hestehoven er det å være fus i køen.

Den er en real tjuvstarter og utnytter ei tid da det ikke finnes konkurrenter som slåss om de få pollinerende insektene som summer i vårlufta.

Den anlegger blomsterknoppene allerede om høsten, slik at straks frosten slipper taket, strekker stilken seg med rekordfart mot overflaten. Uten konkurranse lokker den på det mikroskopiske antall insekter som har begitt seg ut en mars- eller aprildag.

I løpet av en måneds tid er den klar til å sende sine frø i fallskjerm utover romeriksmarkene.

Men la deg forresten ikke lure av en liten, pjuskete hestehov. Det er nemlig ikke én blomst du ser. Den er en hel plante. Hver gul blomsterkurv består av 300 hunnblomster og 30–40 hannblomster.

Vårt øye ser en vakker, gul blomsterplante om våren. Når yre humledronninger, bier og fluer surrer rundt i vårvarmen, oppfatter de en planter der refleksjon og absorbering av ultrafiolett lys gjør hestehoven til fyrtårn som viser vei for bestøverne. Ting som menneskets øye ikke oppfatter.

Hestehoven bruker også det ultrafiolette lyset fra sola til å smelte seg fram fra is og snø. Hestehoven bruker ikke lang tid på å smelte nyfallen snø en mars- eller aprildag.

Våren har dyppet

vingen i solefallet i kveld.

Se! det har dryppet

gulldrøpp i gustne bakkehell.

Hans Børli vil med «Hestehov» selvsagt ikke være dårligere enn Stein Ove Bergs «Kommer nå» og Harald Sverdrups «Leirfivel».

Men nyt planta nå. For når det lir utpå blir den både avblomstret og stygg. Og da er det på tide å tenke på fotosyntese og klorofyll og sånt, ting som hestehoven hoppet bukk over i vårsola.

De store rabarbralignende hestehovbladene dukker først opp på sensommeren og på høsten og er ingen pryd for øyet.

Bladene var for øvrig en vesentlig bestanddel i den beryktede English herb tobacco, og soldatene i første verdenskrig brukte mye hestehov i pipene sine. I romersk tid ble røyken fra hestehovblad inhalert gjennom et hult rør. Mellom hvert åndedrag måtte den syke ta en slurk vin. Dette skulle hjelpe mot alt fra vann i lungene til tungpustethet. Hvor lenge behandlingen skulle vare, vet jeg ikke, men jeg har lest at man bør slakke av på tempoet når sugerøret ser dobbelt ut, og slutte helt når det likner en panfløyte.