Anne Hope Jahren: Alt jeg vet om planter: en fortelling om vitenskap og kjærlighet, 2017

Av
DEL

InnsendtI denne boken skriver Anne Hope Jahren om sine personlige erfaringer som planteforsker. Jahren veksler mellom personlig fortelling og med fakta om planter innimellom. Og det blir aldri kjedelig! Hun beskriver sitt forsker- og privatliv veldig godt. En person som kommer til å bety veldig mye er Bill, som blir hennes beste venn. Hun møter ham mens hun er assistent på et feltkurs, og siden har de jobbet sammen.

Dette er personer som aldri gir opp, de møter mye motstand, og får avslag på utallige søknader om forskningsmidler. Anne Hope Jahren forteller åpent om sykdom, dårlige perioder, men mest om det utrettelige arbeidet.

Det som fascinerer meg er den grenseløse nysgjerrigheten og den standhaftigheten hun viser.

Det er mange spisse albuer i universitetene, og hun får også føle på hvordan det er å være kvinne i dette miljøet.

Hun sier: «Jeg har blitt fortalt at jeg ikke kan gjøre det jeg vil gjøre fordi jeg er en kvinne, og jeg har blitt fortalt at jeg bare har fått lov til å gjøre det jeg har gjort, fordi jeg er kvinne.»

Anne Hope Jahren er en amerikansk geokjemiker og geobiolog. Hun er blant annet kjent for sitt arbeide med å bruke isotopanalyser for å forske på fossile skoger fra Eocen (34-56 millioner år siden). Hun har fått en rekke utmerkelser for forskningen sin. TIME Magazine har kåret henne til en av de 100 mest innflytelsesrike personer i vår tid. Sa. TIME Magazine har kåret henne til en av de 100 mest innflytelsesrike personer i vår tid. Sammen med Bill har hun satt opp flere laboratorium, i boken er hun fremdeles ved et universitet på Hawaii. Jahren er nå ansatt ved universitet i Oslo. Hun er professor ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED) og har fått en egen lab der. Hun har et spesielt forhold til trær, det er yndlingsplanten hennes.

Anne Hope Jahren er fra Minnesota i USA. Hun har norske aner, og vokste opp i en familie som hun beskriver som en ordknapp og som viste lite følelser. Hun må ha følt seg veldig annerledes. Forfatteren starter med å fortelle om barndommen sin, jeg synes det er en veldig fin beskrivelse av det som hun selv husker som en alltid veldig kald og mørk barndom. Det stedet hun trivdes best var i farens laboratorium på skolen der han underviste. Der fikk hun boltre seg med forsøk og gjøre det hun hadde lyst til. Der startet nok interessen for å forske.

Og hun skriver om det på sin egen energiske måte, med humor og et litt skeivt blikk på sin egen forskeratferd.

En historie hun forteller er om da de reiste til Irland uten noen egentlig plan. I øsende regnvær begynner de stille hverandre spørsmål. Resultatet blir en hypotese og over 1000 håndmerkede prøverør med mose. Dette skal Jahren ta med seg i håndbagasjen tilbake til Norge. Problemet er bare at de ikke hadde fått godkjenning for å ta biologisk e prøver ut av landet, og alt ble kastet i sikkerhetskontrollen.

Jeg tror dette er en bok både for de som er interessert i planter og forskning, og for de som liker en spennende og godt fortalt fortelling om et spesielt liv.

Send inn tekst og bilder «

Fortell nyheter om deg selv, din forening, ditt kultursted osv., både på nett og i papir

Artikkeltags