Terningkast 5: Lever godt 20 år etter

Med dokka i hånda: Nora Kyte (t.h.) i rollen som fattigjenta Paca får hjelp av sydame Thea Vatndal (midten) og sydamesvenn Kamilla Haukland. ALLE FOTO: LISBETH ANDRESEN

Med dokka i hånda: Nora Kyte (t.h.) i rollen som fattigjenta Paca får hjelp av sydame Thea Vatndal (midten) og sydamesvenn Kamilla Haukland. ALLE FOTO: LISBETH ANDRESEN

Artikkelen er over 4 år gammel

«Den fillete dokka». Premiere på Gjerdrum amatørteaters jubileumsforestilling. Regi: Tone Rundsjø. Dramatiker: Alfonso Sastre. Komponist: Guttorm Guttormsen. Oversetter og tekstforfatter sangene: Helge Hagerup.

DEL

For 20 år siden satte Gjerdrum amatørteater (GAT) opp sin første forestilling. Året var 1995 og kommunen hadde lenge manglet ei teatergruppe. På det første informasjonsmøtet skal det ha møtt opp 20 ungdommer fra 13 år og oppover. De hadde fått beskjed om å ta med en av foreldrene sine, fordi en teatergruppe ville kreve stor dugnadsinnsats.

Den første forestillingen deres var «Den fillete dokka». Nå har de satt opp stykket igjen, og satser på hele seks forestillinger i kulturhuset.

Historien om den fillete dokka er basert på et gammelt eventyr om den lille krittsirkelen, som handler om barnefordeling. Handlingen er lagt til en spansk landsby, der fattigjenta Paca får en dokke som noen har kastet. Hun får hjelp til å reparere den fillete dokka av den triste skomakeren, skredderen som ikke liker barn, sydamen som helst syr for de rike og tapetsereren som aldri tar noe alvorlig.

Så dukker den opprinnelige eieren av dokka opp, rikmannsdatteren Rosita. Når hun får se hvor fin dokka har blitt, vil hun ha den tilbake. Det store spørsmålet er hvem som eier tøydokka nå?

Rosita, som spilles av Maria Håheim Straaberg, og Paca, som spilles av Nora Kyte, gjør en solid innsats to av hovedrollene. Og det er egentlig ikke rettferdig å si at de spiller, for de er den rike Rosita som gjør som hun vil, og den barbeinte Paca som synger med en imponerende, klokkeklar stemme og har hele landsbyens sympati.

Tempoet i de beste scenene er godt, og den levende handlingen er lett å følge. Vokalmessig er det noen ganger vanskelig å høre alt som blir sunget, men det blir fort glemt når man vender tilbake til den spennende historien.

«Verden skal tilhøre dem som arbeider for å gjøre den til et bedre sted å leve», blir det sagt i løpet av stykket, som har en handling som henvender seg både til små og store. For mens de yngste vil ha glede av den spilte historien, full av fargerike kostymer, sang og humor, er det et alvor og dagsaktuelt tema som de eldre i salen i større grad vil oppfatte. For hvem er egentlig best egnet til å ta vare på et barn: Den med mest styrke, eller den som ikke forsøker å dra barnet ut av krittsirkelen, i frykt for å skade det?

20 år etter oppstarten har amatørteateret blitt en institusjon i bygda. Før premieren har foreldre stått på døgnet rundt, og sørget for sminke, kostymer, kulisser, pr, lys og lyd. 6–7 av de 25 skuespillerne på scenen var helt ferske, uten av det var noe som var mulig å oppfatte. Jeg blir overrasket om ikke nye 20 kreative år venter for teateret i dugnadsbygda.

Send inn tekst og bilder «

Fortell nyheter om deg selv, din forening, ditt kultursted osv., både på nett og i papir

Artikkeltags