Er vi lykkeligere i Norge?

Blogg fra sri lanka: I dette fjerde blogginnlegget fra Sri Lanka skriver Anja Leela Hageler om konstraster. FOTO: PRIVAT

Blogg fra sri lanka: I dette fjerde blogginnlegget fra Sri Lanka skriver Anja Leela Hageler om konstraster. FOTO: PRIVAT

RB-blogger Anja Leela Hageler er i Sri Lanka for å bli kjent med sin biologiske familie.

DEL

Det er mange farer her i jungelen hvor jeg bor. For meg som ikke er oppvokst her er det ekstra viktig å være på vakt. Kokos kan falle ned, slanger og apekatter kan angripe mennesker.

Men det farligste du gjør her på Sri Lanka, det er å kjøre bil, eller sitte på. Det er også det farligste vi gjør i Norge. Men jeg vil si det er farligere her på grunn av at det er ikke noen sikkerhet i bilen. Familien min har en bil, det eksister ikke sikkerhetsbelte eller bilseter bak til barna, og de bruker ikke belte i framsete selv om det er tilgjengelig. Hverken sjåføren eller passasjeren. Jeg sitter foran bevisst fordi det er kun der det er bilbelte, jeg er den eneste som bruker belte. Svogeren min sier at jeg ikke trenger belte, men jeg har forklart han hvorfor jeg bruker belte og sikkerheten rundt det. Jeg har også fortalt at jeg bruker det fordi det er en vane for meg, for i Norge er det pålagt med bilbelte og vi må betale mange penger hvis vi ikke bruker det. Jeg vet at i enkelte land kan noen bli fornærmet hvis man bruker belte fordi det er et signal på at du ikke stoler på sjåføren. Men for meg er det viktig å bruke bilbelte.

FAKTA

I fjor fant adopterte Anja Leela Hageler (43) sin biologiske mor etter 42 år.

43-åringen er blant annet kjent fra kjent fra NRK-programmet «Anno».

Hageler har bodd i Steinkjer store deler av livet. De siste årene har hun bodd i Eidsvoll. Til daglig jobber hun i politiets utledningsenhet.

Nå har hun reist til Sri Lanka for å bo med moren i seks måneder.

I tillegg til å dokumentere oppholdet på Sri Lanka for NRK, har Hageler sagt ja til å blogge for Romerikes Blad.

Tantebarnet mitt kan sitte midt i mellom bilsetene som er det definitivt farligste stede. Jeg tillater det ikke. Jeg sier at han blir som en kanonkule hvis vi bråbremser. Jeg kan ikke sitte med bilbelte når en gutt på 4 år sitter uten belte i midten. Men de hører på meg, heldighvis. Jeg vet ikke hva de tenker innerst inne, men akkurat der må jeg gripe inn. Jeg respekterer kulturen deres, men her er det snakk om sikkerheten. På 80-tallet hoppet jeg også rundt i baksete uten bilbelte. Det er ikke så lenge siden.

I går var jeg og familien min og så på elefantene, bilen var full av familiemedlemer. Det var en times kjøretur, og på veien kjørte vi innom søsteren og mannen til svogeren min. Det er veldig varmt her nå, 32 grader, det er kun jeg som sitter og svetter så det er synlig, jeg er fult påkledd det er rett og slett pyton for meg. Jeg fryser sjeldent i Norge, så å sitte med bukser på er vanskelig for meg, det tar nok noen år hvis jeg skal venne meg til dette klimaet. Det er også varmt for familien min nå, så vi trengte en pause, og bilbatteriet var dårlig så jeg og søsteren min måtte dytte og løpe i gang bilen.

Stedet til søsteren til svogeren min er et vakkert sted. Frodig og avsidesliggende.

De er veldig gjestfrie, de kommer med te og kjeks og frukt. Verken mannen eller søsteren snakker engelsk, derfor blir det dessverre ikke noe dialog. Mannen til søsteren smiler og kommer med en vifte foran meg så jeg skal få luft, det er veldig behagelig for meg.

Barna leker utenfor huset, sykler uten hjelm, tanteungen min på 4 år sykler på tohjulssykkel uten støttehjul, detter og får skrubbsår som barn skal ha av og til, de andre barna løper rundt, mens jeg har en samtale med svogeren min. Han forteller at søsteren og mannen til søsteren har et godt liv, de har det de trenger. Han kjører taxi og driver med jordbruk.

Damene er på kjøkkenet og lager mat, moren min kommer etter å ha tatt et bad, de bader mye i løpet av en dag på grunn av varmen. Bad er å dusje for oss. Moren min setter seg på en stol,det lange sorte håret henger rett ned for å tørke. Jeg gjør alt feil med håret i følge dem, det synes jeg er litt morsomt, blant annet er hårføner ikke bra. Min mor ser ut i luften og tenker. Jeg sitter alene i sofaen og ser ut av det åpne vinduet, tenker og drikker vann fra en flaske. Svogeren min har satt seg nærmere mannen til søsteren sin for å snakke. De to snakker sammen på singalesisk mens barna fortsatt leker og løper rundt ute.

Jeg tenker på hvor likt vi egentlig har det i Norge. Vi gjør stort sett det samme, men de har ikke de samme fasilitetene og de materielle godene som vi har. Men for dem er det bra sånn som det er. De vet ikke om noe annet. Jeg blir litt sjalu ford de er ikke opptatt av materielle ting. Spesielt tenker jeg på mobilbruk. Den tar så mye av tiden vår og oppmerksomheten. Jeg savner litt hvordan vi hadde det før uten mobil, det er den tiden jeg ser nå, og opplever nå. Jeg tenker på hvor fint det egentlig var. Selv om jeg opplevde det i anno 1764, så blir det ikke det samme. Dette skjer nå i anno 2018. Jeg vet vi har alt vi trenger i Norge, vi er heldige, vi kan velge og vi har større muligehter til å gjøre det vi ønsker. Men er vi mer lykkelig i Norge?

De har et godt helsesystem, det koster ikke penger å gå til legen og skole og barnehage, de får uniform, utstyr og mat. Men det er de mest fattige som sliter mest. Og her er stort sett alle fattige. Det er dette som virkelig er fattigdom. Jeg var til tannlegen for noen uker siden, en spesialist, veldig flink. Kostet meg 50kr, hadde sikkert kostet flere tusen kroner i Norge, men for dem er dette dyrt.

Jeg blir bedt om å sette meg på kjøkkenet, søsteren min kommer med ris og det blir satt fram skåler på bordet med forskjellige ingredienser, alt blir laget fra grunnen av, det er ikke noe posemat. Her blir grønnsaker og krydder hentet rett utenfor døren. Alt er så godt! Jeg spiser ikke så mye chilli som dem, jeg får egen mat, all maten har så god smak. Jeg blir servert stekt fisk, fantastisk godt. Jeg har ikke vært dårlig en dag. Bank i bordet. Jeg drikker ikke vannet fra springen her, men alt annet spiser jeg og drikker jeg.

Barna kommer inn for å spise, noen av barna hører ikke etter og søsteren min klyper tanteungen min litt i armen, dette er vanlig her. De slår ikke, men de gir litt smerte for at barna skal høre etter. For meg er det vanskelig å se på. Jeg får vondt langt inni sjelen. De ønsker ikke å skade barna, de tror at dette er riktig oppdragelse, for meg er det ikke riktig. Vi kan være uenig, men jeg må akseptere det. De er glad i barna sine, gir de trøst og er gode foreldre. Jeg kan ikke si noe, bare fortelle at vi ikke gjør dette i Norge. Jeg trøster de etterpå fordi jeg får så vondt inni meg. Men uten at søsteren min ser det. Jeg liker ikke dette. Men sånn er det.

Etter måltidet kjører vi til elefantene. Det er en turistplass. Prisen er høyere for turister. jeg har kledd meg som en srilankeser, familien ønsker at jeg ikke betaler full pris, for meg er det ikke dyrt, men jeg protesterer ikke, vi skal prøve å få meg inn uten å betale turist pris. Jeg tenker det må gå fint, jeg ser ut som en Srilankeser. Jeg står og filmer rett før vi skal gå inn å betale billetter, så kommer en Security vakt bort til meg og spør om jeg kan singalesisk, jeg er ærlig og sier nei, han spør hvor jeg kommer fra og jeg sier Norge. Han spør hvor jeg er født og han spør etter passet mitt. Jeg sier i Sri Lanka, Kandy. Han sier jeg kan betale Sri-Lanka pris på grunn av at jeg er født her. Jeg ser nok ut som en srilankeser, men oppfører meg som en turist.

Send inn tekst og bilder «

Fortell nyheter om deg selv, din forening, ditt kultursted osv., både på nett og i papir

Artikkeltags