Når media slår opp nedverdigende forhold ved våre sykehjem og i hjemmetjenesten, er det frustrerende å være vitne til hvor hårreisende og tilsynelatende overraskende slike forhold kommer på politikerne, og særlig de som er i opposisjon. Hvordan er det mulig at så mye går under radaren? 

De siste 14-15 år har jeg jobbet som frivillig for Skedsmo Frivilligsentral. I denne sammenheng besøker jeg mange private hjem med brukere av hjemmetjenesten og sykehjem i tidligere Skedsmo, nå Lillestrøm kommune. Hver gang media fokuserer på kritikkverdige forhold, kjenner jeg meg veldig godt igjen, og jeg lurer på om ikke også politikerne besøker slike miljøer – om ikke annet så som pårørende. Man skal ha ganske store skylapper for å ikke oppdage kritikkverdige forhold da.

Oppkast i en uke

Eksempelvis kan jeg nevne at i et hjem med 3-4 daglige besøk fra hjemmetjenesten fikk et ektepar bli sittende i sitt eget oppkast en hel uke før det ble fjernet! Det til tross for at jeg i løpet av uken etterlyste handling to ganger, den siste gangen direkte til to sykepleiere som var på vei ut fra brukerne. De lovet å etterlyse vask hos dem som gjør sånt, og det ga etter hvert resultater. Men, hvorfor ble ikke dette ordnet umiddelbart da det ble oppdaget første gang? Hvordan er det mulig at sykepleiere går ut og inn hos brukerne og iakttar oppkastet flere titalls ganger før noe blir gjort? Det er ikke troverdig at slike forhold ikke er kjent høyere opp i hierarkiet.

Jeg brøt meg inn

I et privat hjem med flere daglige besøk fra hjemmetjenesten opplevde jeg at eneboeren fikk beskjed fra sykepleieren at trygghetsalarmen var direkte koplet til ham for natten, da han skulle ha nattevakt. Greit nok, tenkte jeg, selv om jeg ikke skjønte hvorfor alarmen ikke skulle gå til alarmsentralen, slik den pleide. Om natten falt brukeren ut av sengen sin og ble liggende meget forkjært til. Han klarte imidlertid å trykk på alarmknappen flere ganger, men uten noen respons. Etter en strabasiøs øvelse klarte han etter hvert å fiske til seg sin mobiltelefon fra nattbordet og ringte meg om natten. Jeg ringte hjemmetjenestens vakttelefon mange ganger, uten å få svar.

Alene med 12 demente

Til slutt ringte jeg politiet og ba dem bryte seg inn. Det ville de ikke, men ville kontakte hjemmetjenesten. Politiet lovte å ringe meg tilbake innen en time. To timer gikk uten at jeg hørte noe. Jeg ringte derfor politiet på nytt, som kunne fortelle at heller ikke de fikk svar hos hjemmetjenesten. Jeg bestemte meg da for selv å dra til brukeren for å bryte meg inn. Ved ankomst hadde imidlertid hjemmetjenesten innfunnet seg. Brukeren hadde lidd av store smerter og var veldig kald etter mange timer ute av sengen, på gulvet og uten noe over seg.

På et av sykehjemmene i Lillestrøm opplevde jeg at en avdeling med 12 pasienter, nær alle demente, i en helg kun var bemannet med en sykepleier. Hun løp omtrent beina av seg, men mange fikk naturligvis ikke den hjelpen de sårt trengte.

Kommunalt igjen

Dette er tre av mange grelle eksempler jeg kunne ramse opp. I Oslo brettes saken om skandaløse forhold ved Ullern helsehus ut i media. Takk for at media tar tak i slike ting. Høyresiden godter seg over at rekommunaliseringen av helsehuset er så mislykket. Det kunne de spart seg for, det finnes nok av eksempler på den motsatte effekt av rekommunalisering. 

I stedet burde politikere både til høyre og venstre fjerne sine skylapper og konsentrere seg om det som er viktig, å jobbe for bedre drift ved både hjemmetjeneste og i sykehjem og andre helsehus, uavhengig av om de er private eller kommunale. Det er massevis å ta tak i for den som ser og oppsøker miljøene.

Bjørn K. Randen, pensjonist, Strømmen