Gata var islagt og fin, og datteren min skulle få en kickstart på dagen. Spark til barnehagen, hvor mye kulere kan det bli? Det var henne, jeg og Tarzan – den trehvite og røde sparken vi har arvet. Tarzan, som i tidligere tider ville vært produsert i Lillestrøm, hos sparkprodusenten som så dagens lys i 1936 etter en langvarig konflikt ved Norrøna sykkel og sparkstøttingfabrikk.
Sannelig noe å slå seg på brystet med! Nå skulle jeg virkelig sparke fra. På et stykke lokalhistorie med meier skulle vi ankomme barnehagen med kulderoser i kinnene, rim på øyevippene og lykkelige smil om munnen.
Det gikk fint fram til hovedveien. På den andre siden av Kirkeveien sa det stopp. Det som dagen før var et hvitt og isfullt eldorado for sparkepiker, var nå skjendet av grus.
Jeg nekter imidlertid å praktisere fjellvettreglene i et såpass urbant strøk som Skedsmo. Det ville vært en skam å snu. I ren trass dyttet jeg på, balanserende på siden av veien, full av vonde strøtanker, selv om jeg vet at jeg i en annen sammenheng ville ropt takksigelser til de ansvarlige.
Kommunen skal balansere, den også, tenkte jeg videre, der jeg slet oss fram og forsøkte å tenke voksne tanker. Strør den ikke, får den i hvert fall kjeft.
Heldigvis kan mange ennå suse gjennom isfylte gater med spark. På nyåret, i slutten av januar, er Geilo klar for Spark-VM for 30. gang. De stenger sentrum og sparker i vei, med trimklasse, kostymeklasse, bedriftsklasse og barnas eget VM. Spennende blir det når Hurdal nå satser friskt og kreativt og kommer med sin egen Spark-VM-variant – i utfor 12. februar. Der i gården er de sikre på at mang en spark vil dukke fram fra glemselen – og Geilo har ønsket kommunen velkommen i gamet og lykke til.
Vi nordmenn har nok inntrykk av at sparken er noe rotekte norsk på linje med lutefisk og ribbe, men den første kjente beskrivelsen hører til i byen Piteå i Nord-Sverige i 1872. Mye tyder også på at sparken var i bruk i Nederland allerede på 1600-tallet. I Norge ble den vanlig etter forrige århundreskifte. Og gjennom tidene har den kommet i mange varianter, med tremeier, med brems, og ganske lokalt – motorisert med sagblad som framdriftshjul.
En titt på nettet viser at utviklingen har fortsatt. I en nettbutikk finner jeg «voksenspark» som kan foldes sammen og legges i bilens bagasjerom, ideell for isfiske. Du kan få ekstrautstyr, som plastski, til bruk i løsere snø. Selvsagt har man sparkstøtting for barn. Du kan dessuten få kickspark i futuristisk design og spark med hjul (!), som ser ut som en blanding av en gåstol og tradisjonell sparkstøtting – kanskje super for bestemor, som også kan få brodder og brems.
Men intet hjelper når det butter. Da vi omsider nådde barnehagen, hadde datteren min kulderoser i kinnene, mens jeg var rød som en pion og drivende våt av svette. Selv ikke Tarzan glir på grus. Han ble gjensatt utenfor barnehagen og fraktet hjem på ettermiddagen med barn og bil.
Nå må jeg finne Jane. Jeg regner med at hun kjemper Tarzans kamp i Hurdal, som har en høne å plukke med Statens vegvesen og Oslo Vei. De nektet nylig å etterkomme ønsket om bare å strø halve gang- og sykkelveier under oppkjøringen til VM.
Kvinner pleier å ordne opp, og jeg har tro på Jane. Hun kan sikkert lage strøfri vei i vellinga hvor hun enn kommer.
SIGNERT
Britt Arnhøy
journalist